Blur

Blur

Popklikk preiker musikk, lager spilleliste og løser verdensproblemer.

Det står ikke på viljen. Jeg har forsøkt flere ganger. Både med og uten alkohol. Men den nye Blur-skiva, deres første siden veldig lenge siden, klarer ikke å treffe meg midt i hjertet. Den lusker for det meste rundt i krattet med solbriller og pannelugg.

Når det er sagt; ”Lonesome Street” og ”Ong Ong”, er to vanvittig fine låter med begge beina planta i en erkebritisk popkultur der særlig The Kinks dukker opp over overflaten.

The Lilac Time

The Lilac Time

Men jeg har ikke gitt opp ennå. Kanskje det hjelper å ha på seg en splitter ny Fred Perry-skjorte neste gang vi møtes?

På åttitallet hørte noen kompiser og jeg mye på et annet britisk band, The Lilac Time. Et par av låtene deres ble spilt såpass mye at vi fremdeles blir nostalgiske når vi snakker om dem. Og nå er de her igjen. Med sitt kanskje beste album. Noe som har resultert i en liten flom av tårer og minst tre flasker Prosecco.

Nesten ingenting er mer gøy enn når gamle helter leverer. Man blir liksom kastet inn i tidsmaskinen i en helvetes fart uten verken hjelm eller førstehjelpsskrin. På sin nye skive, ”No Sad Songs”, blandes pop, soul, country og gospel på en utsøkt måte. Lydbildet er bedårende, luftig og detaljert og tittelåta, ”The First Song Of Spring”, ”Babylon Revisited” slår store hull i virkeligheten. Livet er rett og slett herlig med Lilac Time på øret.

Jesse Malin

Jesse Malin

Jesse Malin fra New York har alltid lagd musikk med hjertet utenpå olajakka. Noe han har fortsatt med på sitt nye album, ”New York Before The War”. Et album bestående av tettsittende rockere og fintfølende ballader.

At Malin har fått med seg mye fintfolk er selvfølgelig stilig, men neppe avgjørende for at plata har blitt riktig så bra. Albumets ledestjerne, ”Addicted”, er  dritfin og selvfølgelig vanedannende. Men også låter som “Turn Up The Mains”, ”Oh Sheena”, ”The Year That I Was Born”, ”She Don’t Love Me Anymore” banker hardt på døra. Liker du Springsteen, New York Dolls, Ryan Adams, Elliott Murphy, The Clash og The Ramones, er Jesse Malin garantert din mann.

Deceptive Bends

Deceptive Bends

Noen som husker 10cc? Selvfølgelig. Bandet rula tross alt verden på 70-tallet med hits som ”I’m Not In Love”, ”The Things We Do For Love” og ”Dreadlock Holiday”. Som ung mann spilte jeg ihjæl plater som ”Deceptive Bends”, ”How Dare You” og ”The Original Soundtrack”. I en periode var 10cc, Leo Sayer og Rod Stewart mine musikalske helter. På den litterære fronten var det Donald og Kaptein Mark som trollbandt meg.

Jeg har hørt mye på 10cc det siste halvåret. Bandet lagde nemlig vanvittig mange bra låter som ofte var både komplekse og svært fengende. 10cc tryllet fram noe så sjeldent som smart pop. Om jeg i dag skulle trekke fram noen favoritter ville følgende kommet på pallen: ”Feel The Benefit” ”I’m Mandy Fly Me” og ”The Wall Street Shuffle”.

Da gjenstår det bare å skru på grillen og høre på den deilige spillelista som ble en realitet mens jeg skrev denne saken. En spilleliste med muntre låter som peker framover mot sommeren. Mye powerpop med andre ord.

Snakkes neste søndag.