Popklikks obligatoriske sommermusikk!

Sommeren er for mange først og fremst konsert-og festivaltid. Popklikk har vært på mange digge konserter, men var forhindret fra å delta på årets største begivenhet, Eldkvarns konsert på John Dee. Før å bøte på skaden publiserer vi vår gamle venn Retrohue sin beskrivelse av hvordan det føltes å være et Eldhead sånn cirka 2008. Etter at du har latt deg rive med av Retrohues sterke opplevelse, kan du, foruten å høre en av verdens beste spillelister, lese hva Popklikk har lyttet på i sommer.

”Når de siste tonene av «Landsortsgrabb» kastes mot oss fra scenen, braser en full gubbe inn i meg. Ølspruten treffer meg mitt i trynet, men i det jeg fortumlet ramler bakover kjenner jeg en hånd i min, samtidig som vidunderlige ord begynner å vandre rundt i mitt hode. Et magisk øyeblikk unnfanges, og jeg står stødigere enn noen gang. Plura tar oss alle i hånden og fører oss tilbake til den lykkelige, ulykkelige tiden, som var vår ungdom.

Med sin tryllestav maner han frem gamle minner. Mamma som steker nyfisket makrell mens hun danser lett til Elvis. Pappa som lærer Tobias og meg å seile med en kald murer i hånda. Svein Arne, Johannes og Felix, mine blodsbrødre, som hopper fra femmeren på Ulvøya. Det lyner og tordner, men vi gir faen. Marianne som tar meg i hånden, og fører meg inn i et hemmelighetsfullt landskap.

De er der alle sammen. De smiler og vinker, og jeg vinker tilbake. Sola skinner, snøen faller. Båtene seiler på fjorden, og elefantene på sirkus Scott løfter snablene og roper ut mitt navn. Jeg dribler av tre mann og setter lærkula i krysset. Jeg jubler. Jeg snubler. Pappa tar meg i hånden og hjelper meg opp i igjen.

Etter «Ta min hand» pøser bandet på med en uendelig rekke av klassikere. Alle utført med autoritet og nerve. Når introen til «Alice» når oss, skriker jeg høyere enn Juster, og gir Johannes en klem i verdensklasse. Vi holder rundt hverandre og hopper opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Vi er ett eneste stort Eldhead som synger med absolutt hele kroppen. Det er så vakkert, så uendelig vakkert.”

Dette har Popklikk-redaksjonen hørt mest på sommeren 2015:

Lloyd Cole & The Commotions: Bandet som ga ut kun tre album før Lloyd Cole pakket trillebagen og gikk solo. Debutalbumet, ”Rattlesnakes”, er en klassiker, men i sommer har vi hørt mest på andreskiva, ”Easy Pieces”. En knall, om noe ujevn skive, som først dukket opp på strømming i sommer.

Pål Angelskår: Akkurat sluppet et nytt album som fikk Popklikk-redaksjonen til å rope ”wow” i kor.

Sarah Cracknell: Spør du oss har dama i Saint Etienne laget årets sommerplate. Spilt sønder og sammen i løpet av sommeren.

Prefab Sprout: Ord blir fattige.

Dexys Midnight Runners: Vi har hentet to låter fra et av verdens beste album, ”Don’t Stand Me Down”.

Empire Of The Sun/The Sleepy Jacksons: Fellesnevneren for begge bandene er Luke Steele. Her er det bare å høre seg opp, folkens! ”Miniskirt” er en diger Popklikk-favoritt.

Van Morrison: En av tidenes beste artister som først nå har sluppet hele katalogen sin på de forskjellige strømmetjenestene. Vi har valgt noen odde, men akk så suverene låter.

Squeeze: To mindre kjente, men akk så snertne låter, fra et av Popklikk-redaksjonens favorittband.

Jason Isbell: En svært viktig artist i en mer og mer utvannet og kommersialisert musikkhverdag. Når Jason synger og spiller tenker vi at fremtiden er reddet og at han minner oss litt om Springsteen. Sterke tekster og utsøkte melodier.

Destroyer: En herlig blanding av neddempede låter med kun piano/ stryker og kraftfull rock/pop.

Olle Ljungström: En av Sveriges store sønner som nordmenn flest ikke har hørt om. Lytt, lær, bli happy.

Crowded House/Tim Finn: Aldri en sommer uten brødrene Finn. Popsnekre fra hylla øverst på veggen.

Joel Alme: Har gitt ut et av årets beste album så langt, hans første på  morsmålet sitt, svensk. Sender tankene til både Håkan Hellström og Thåström. Suverene tekster om livets store og små utfordringer.

Keith Richards: En levende legende med ny låt og nytt album. Tøft.

Ron Wood: Keefs gode venn og medgitarist i Stones, slapp i 1981 knallskiva ”1234”. Vi valgte ”Fountain Of Love”, selv om Herman ønsket seg ”Pricless”. Shit happens.

Robert Forster: Mest kjent fra The Go-Betweens, men også gitt ut flere fantastiske soloalbum. Nytt album rett rundt hjørnet. Oj, oj, oj, som vi gleder oss!

Grant McLennan: Robert Forster samarbeidspartner i The The Go-Betweens som døde alt for tidlig. En fantastisk popsnekker som er dypt savnet.

Farrah:  Bandets selvtitulerte album er perfekt for de av oss som elsker pop med power. Ekstremt melodiøst. Et must for alle som driter i musikkpolitiet og all verdens hype-nolduser.

Magus  Johansson: Endelig tilbake!

Tame Impala: Et litt oppskrytt band, men den nye skiva er ganske fin, faktisk. Trenger noen gjennomspillinger før bitene faller på plass.

a-ha: ”I’ve Been Loosing You” er rett og slett dritbra. En av Norges beste låter gjennom tidene.

Richard Hawley: Mannen fra Sheffield tar en Bowie. Funker som faderullandei.

Rhett Miller: En av musikkverdens peneste menn kan selvfølgelig lage veldig stilige og pene låter. Sier seg sjøl, det.

Albert Hammomd Jr.: Nytt album med mange fine uptempo låter fra The Strokes- altmuligmann. Mer enn godt nok.

Julian Casablanca: The Strokes-vokalistens soloalbum, “Phrazes For The Young”, holder fremdeles mål. Elektronisk rock med melodiøse kanter som fremdeles treffer tidsånden.

Fraser A. Gorman: Vi har stor tro på denne unge trubaduren. Debutskiva hans er knæll, knællere, knællest. Countryrock? Jepp!

The Lilac Time: Årets nest beste sommerplate. Svært britisk. Svært vakkert.