BB58795B-BC1F-46D2-8C59-8EB3C12D0225THE CIRCLE GAME: POPKLIKK PRESENTERER JONI MITCHELL

Hun spilte for de siste og frosne gjestene slitne kjellerbarer i Toronto, mens natt ble til morgen.De første sangene ble framført for de som ikke hadde noen andre steder å gå.

«The Circle Game» er skrevet for famlende allsang. Men her var det ingen som sang.

Hun sto innerst i det smale rommet og stemte gitaren. På scenegulvet klistret størknet øl og sneiper seg til skosålene. Men hun lyttet og fant; åpne akkorder formet som spørsmålstegn, eller uavsluttede, lik et komma etter en innskutt bisetning, der resten av setningen uteblir. Hun skrudde stemmeskruene fram og tilbake, helt til hun fikk den klangen hun var ute etter og som kunne bære sangens kropp. På samme måte som en maler blander fargene til utrykket på lerretet. For det var billedkunstner hun ville bli. Musikken var lenge noe hun mest holdt på med for moro skyld, men som ga en sårt tiltrengt inntekt.

Egentlig het hun Joan Anderson, før hun tok den første ektemannens navn. En mann hun aldri likte særlig godt, men som så hennes store talent og tok henne med til USA. Hun hadde også et håp om at familiesituasjonen ville gi en mulighet til å få omsorgsrett over datteren hun hadde gitt fra seg. Slik ble det ikke. Men her kan du se henne i 1966, og legg merke til hvordan gutta på scenen lurer på hva i all verden er det som skjer. Snakk om å være i en klasse for seg selv. https://www.youtube.com/watch?v=4IasgxpwUOM

Mange forbinder låtene hennes med selvopptatt introspeksjon grensen til navlebeskuing. Vel. Det er urettferdig. For i prosessen borrer hun dypt og under lagene som faller fra, er det noe nytt som kommer til syne. Det samme blir til noe annet. Joni er en fantastisk låtskriver.

Mitchell virker oppgitt over at hun i så stor grad forbindes med seksti og syttitallet, og i mindre grad med de senere og prisbelønte skivene. Jeg kan forstå hva hun mener, når store deler avproduksjonen hennes forbigås. Men jeg gjør det selv også. Mitt forhold til Joni Mitchell er så grunnfestet til de klassiske skivene, at jeg rett og slett ikke klarer å forholde meg til noe annet. En annen ting er at den nøkterne lyden på disse platene bærer sangene bedre enn det mer bombastiske uttrykket ti eller tjuve år senere. Men så er det nyinnspillingene med stort orkesterrett før tusenårsskiftet. Herre Jemini! Det er så sterkt. Versjonen av «A Case Of You» tør jeg knapt å spille lenger. Det gjør nesten vondt i meg.

Hvis du ikke har sett den, kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale dokumentaren om Mitchells opptreden på den svært kaotiske «Isle of Wight» festivalen i 1970. Klippene fra konserten er sjeldent dramatiske. Kommentarene hennes, som over tretti år senere følger opplevelsen, er like interessante. Det var her jeg fikk ny kontakt med den «hemmelige» tekstlinjen i «Woodstock»:

We are stardust//Billion year old carbon//Caught in the devil’s bargain

Det gir ny dybde til linjen som følger:

And we got to get ourselves back to the garden

Her lar hun kompassnåla peke tilbake til Mesopotamia og vår sivilisasjons opprinnelse og kanskje enda lenger. Hele veien. Hjem.