D05899A4-E01D-448E-A979-A3E06A0CEB46I årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.

Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!

Søndag 20. desember

I dag skriver Martin Johannessen om det flere i Popklikk-redaksjonen mener er David Bowies beste plate: «Hunky Dory». Over til Martin:

Den 16 desember var det 49 år siden David Bowie ga ut mesterlige «Hunky Dory» (1971). Plata er spilt inn i Trident Studios i London, med Ken Scott og David Bowie som produsenter.

Ken Scott hadde lang erfaring som lydtekniker for The Beatles og hadde også jobbet med artister som Elton John og Jeff Beck. Dessuten hadde han tidligere jobbet med Bowie på blant annet «The Man Who Sold the World» og «Space Oddity».

«Hunky Dory» er helt klart langt oppe på lista over Bowies beste album, om ikke det aller beste.

Bandet var fett! Med Mick Ronson på gitar, Trevor Bolder på bass og Mick Woodmansey på trommer, var dette det første vi fikk høre til bandet som året etter tok over verden med «Ziggy Stardust». Rick Wakeman er også med på piano. En habil gjeng med andre ord.

Fantastiske «Changes» åpner plata og var også første single. Her er det mye fint for øret; stryker-arrangementet til Mick Ronson, saksofonen til Bowie og pianoet til Wakeman. Og sangen selv så klart.

«Oh! You Pretty Things» har alltid vært en favoritt hos meg. Låta ble (pussig nok) først gitt ut av Peter Noone fra Herman’s Hermits på single der Bowie selv spiller piano. Versjonen til Bowie løfter låta ganske mange hakk over versjonen til Noone: https://www.youtube.com/watch?v=oC9gM1Tu_Jg

Det er sannsynligvis den første låta Bowie skrev på piano og ikke gitar, og markerte dermed et skille i låtskrivinga til Bowie. Ryktene sier at han var inspirert av John Lennon, som også hadde gått over til å skrive låter på piano, fordi det ga flere muligheter enn på gitar.

«Eight Line Poem» begynner der den forrige slutter, i akkorden F. Og låta er akkurat som tittelen sier, et dikt på åtte linjer. Hver linje synges på ulike måter. Gitar-introen til Mick Ronson er nydelig.

«Life on Mars?» er et tydelig frampek på hva som skulle komme på neste plate. Den ble gitt ut på single in 1973. BBC skal ha sagt at låta er «en miks mellom en Broadway-musikal og et Salvador Dalí-maleri». De sa også at den hadde en av de rareste tekstene de hadde hørt. Uansett; en signaturlåt!

Pianoet til Wakeman er med å løfte denne låta. Stryker-arrangemenet til Ronson er fantastisk (selv om du ikke liker strykere i rock n roll). En umiddelbar klassiker.

«Kooks» er dedisert til Bowies nyfødte sønn og skal visstnok være en Neil Young-etterligning, eller inspirasjon. Produsent Ken Scott likte låta veldig godt å foreslo for Bowie at han burde spille inn en barneplate, men det ble aldri noe av. Det er Trevor Bolder som spiller trompet.

«Quicksand» er den lengste låta på side 1. Stort sett en akustisk låt med flere lag av gitarer. Ken Scott var lydtekniker på George Harrisons «All Things Must Pass» (1970), og prøvde å gjenskape lydbildet derfra. «Bowie in his darkest and most metaphysical mood», skrev NME.

Side 2 åpner med coverlåten «Fill Your Heart» (Biff Rose, Paul Williams). Pianoet til Wakeman er solid som vanlig på denne låta. Akustiske «Andy Warhol» er en hyllest til en de store inspirasjonskildene til Bowie, som tittelen sier. Låta åpner med noen lyder og prating i studio der Bowie forklarer produsenten, som akkurat har uttalt navnet til Warhol feil, den riktige måten å uttale navnet på.

En store favoritt i mine ører! Men Andy Warhol likte den ikke. Han mente låta gjorde narr av kroppen hans. He he. Da låta var ferdig skal visstnok Warhol og Bowie bare ha stirret på hverandre en stund før Warhol sa «jeg liker skoene dine» og de snakka om sko resten av samtalen.

Den fete «Song for Bob Dylan» handler selvfølgelig om His Bobness, også han en stor inspirasjonskilde. Gitarspillinga til Ronson er überkul på denne låta der Bowie synger om stemmen til Dylan som «sand and glue». En treffende beskrivelse.

«Queen Bitch» er inspirert av Velvet Underground. Fet gitar fra Mick Ronson og bassgangene til Trevor Bolder er vel så fete! En tøff glam-rocker som også er et frampek til «Ziggy Stardust».

«The Bewlay Brothers» er den lengste låta på side 2. Bowie skrev og spilte inn låta etter at resten av bandet hadde dratt hjem for kvelden. Bandet bidro med sitt dagene etter. I følge Bowie gir ikke teksten mening i det hele tatt. Uansett en fin ballade og et verdig punktum på en av verdens aller beste plater.

Melody Maker skrev at «Hunky Dory» var «the most inventive piece of song-writing to have appeared on record in a considerable time.»

Rolling Stone skrev at «‘Hunky Dory’ not only represents Bowie’s most engaging album musically, but also finds him once more writing literally enough to let the listener examine his ideas comfortably, without having to withstand a barrage of seemingly impregnable verbiage before getting at an idea.»