118ADDF3-3764-4789-AA30-E9E8889F8B1DI årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.

Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!

Luke 3. desember: 

I dag har vi plukket ut det vi mener er tre av de beste platene som har blitt laget i år. Tre plater som garantert er med når Popklikk skal kåre årets beste musikk 2020. Men, hvor på lista de havner, se det vet vi ikke ennå.

Daniel Romano’s Outfit – «How Ill Thy World Is Ordered»

Det starter med noen litt skurrete strykere og blip blops, fortsetter raskt med Daniel Romanos karakteristiske stemme, før dørene slås ut og «A Rat Without a Tale» styrter ut av startgropa med drivende rock, blåsere og fortryllende koring. Så lar Romano gitarist David Nardioverta showet med en deilig sløy gitarsolo lagt over et neddempet teppe av liflige orgeltoner. Det er en rockeplate Romano har laget. Her er det drivende trommer og tight bass, med trøkketegitarer, catchy refrenger og en herlig energi. Det er en form for retro-rock, helt klart. Åpningssporet har noen beatles’ke aspekter, mens andre låter drar på The Who (den triumferende«First Yoke» eller The Byrds (den notoriske «Joys Too Often Hollow»). Det er folk-rock og powerpop, men også et og annet mer twangy øyeblikk, som i den helt vidunderlige avslutteren«Amaretto and Coke». Romano er sjef og Outfit spiller sokkene av de fleste. Og verden trenger mer av denne energien i 2020. (Espen D.H. Olsen)

The Northern Belle: «We Wither, We Bloom»

På sitt tredje album, «We Wither, We Bloom», slår The Northern Belle ut i full blomst. Noe jeg allerede mistenkte etter å ha hørt de tre singlene, «Gemini», «Remember It» og «Late Bloomer», som bandet slapp som teasere før albumet så dagens lys. Tre herlige låter i krysningspunktet pop/americana som bokstavelig talt nekter å forlate hjernekontoret. Særlig sistnevnte dukker opp både sent og tidlig. På vei til jobb, midt i et møte, på toalettet og i drømmene. Det er uhyre sjelden man hører en låt med et sterkere stayergen enn «Late Bloomer». Alle låtene bærer hjertet utenpå (cowboy)-skjorta, men jeg blir litt ekstra ivrig når de ovennevnte låtene, «Tailor Made», «Two Minds», «No Clue» og «Evelyn» svever opp fra rillene. Men, det er også noe med helheten som ikke slipper taket, så jeg hører helst hele plata i ett langt trekk. Når det gjelder «We Wither, We Bloom», er det helt greit å gå litt bananas, for den fortjener all den rosen den kan få. (Espen A. Amundsen)

Bright Eyes: «Down In The Weeds, Where The World Once Was»

Denne trenger vi, vanedannende ny plate fra indiepoprockerne i Bright Eyes. Conor Obersts stemme er for meg en viktig ingrediens i alt han fortar seg. I mine ører er hans skjelvende stemme i stand til å bære følelser fra det såre, til det desperate og til det fandenivoldske på en ypperlig måte. Enkelte av låtene sendes nær utfor stupet etter at Obersts stemme samt blåsere, strykere, synther og kor har tatt dem til de store høyder. Men heldigvis er det et gjerde på toppen, som med god hjelp av Obersts jordnære stemme, stopper dem fra å falle utfor. Andre låter gir lytteren en pustepause, men har mye å by på likevel. Tekstene dveler ved de store spørsmålene. En verden som går av hengslene. De nære ting og utfordringer i Conor Oberst eget liv som skilsmisse, brorens død og det å eldes, har også satt sine spor i tekstene. Poengsum? Skulle jeg helgardert hadde jeg gitt 9/10, men 10/10 virker i skrivende stund nesten som å helgardere, det også. (Tormod Reiersen)