Gregg Allman

Gregg Allman

Gregory LeNoir Allman 1947-2017

Av Tom Skjeklesæther

Gregg Allmann

Gregg Allman

Jeg har vinylcoveret til Gregg Allmans første soloplate, Laid Back (1973), rammet inn i en spesiell dybdeinnramming, hengende på veggen. Portrettet på coveret, signert den tyskfødte kunstneren Abdul Mati Klarwein, møter meg hver morgen på vei ned til en første kopp kaffe. (Klarwein, en Salvador Dali-disippel, har også kunsten sin på utstilling på Santanas Abraxas og på Miles Davis´ Bitches Brew).

Men jeg trenger strengt tatt ikke denne visuelle påminnelsen for å huske hvor bra plate Laid Back er. Eller hvor fantastiske The Allman Brothers´ At Fillmore East og Brothers and Sisters er.  

Gregg og Cher

Gregg og Cher

Disse albumene var rett og slett soundtracket til de mest formative årene av tenårene mine. Når jeg blir presset på hva jeg mener er tidenes beste rockplate, lander jeg som regel på At Fillmore East. Som altså er konsertplata som det originale The Allman Brothers Band rakk å spille inn på Bill Grahams New York rockpalass, bare et halvår før Gregg Allmans storebror, Duane Allman, kjørte seg i hjel på motorsykkel. 29. oktober 1971. Duane ble bare 24 år.

Men gitaristen etterlot seg nok innspillinger til at det måtte 7CD-boksen Skydog- The Duane Allman Retrospective for å gi et fullstendig bilde av alt han rakk over.

Tom S

Tom S

Lørdag var det altså lillebrorens tur, etter å ha overlevd Duane med over 45 år. Det er fint å lese at Gregg slapp å forlate oss etter en ulykke. Han døde hjemme i Richmond Hill, Georgia, med familie rundt seg. Etter en levertransplantasjon i 2010 har Allmans helse vært ustabil, for bare noen få år siden kansellerte han det som ville ha blitt hans første konsert i Norge, på Notodden Bluesfestival.

Plateselskapet hans, Universal, har ikke vært i stand til å avklare hva som skjedde med den bebudede nye plata, Southern Blood, som etter planen skulle ha vært utgitt på begynnelsen av året. For en stund siden kom meldingen om at alle Greggs 2017-konserter var avlyst.

Duane Allman ringte Gregg i Los Angeles i 1969, og ba ham komme seg raskest mulig til Jacksonville, Florida, der han hadde samlet de fire andre musikerne som skulle bli The Allman Brothers Band. Duane trengte Gregg som sanger, og låtskriver. Bandet kjøpte et nytt Hammond B3-orgel til Gregg. Etter den første felles øvingen, skal Duane ha stilt seg i utgangsdøra og sagt at enhver som ikke ville bli med i bandet måtte slåss med ham for å slippe ut.

Hverken trommeslagerne Butch Trucks, Jai Johanny Johanson (kjent som Jaimoe), bassist Berry Oakley eller gitarist Dickey Betts ville ta opp noen kamp med Duane. Gregg visste nok bedre allerede på forhånd.

Storebroren hadde nemlig allerede tatt fra Gregg hans første gitar, tidligere på 60-tallet.

Da hadde brødrene Allman vokst opp i Florida sammen med moren, som var enke etter armekaptein Willis Allman. Familien var bosatt utenfor Nashville da Willis Allman ble skutt og drept av en haiker, Duane var tre år gammel, Gregg var to.

Allman-brødrene falt dypt i musikkgryta som tenåringer. I 1969 hadde de allerede et mislykket forsøk på å slå gjennom som bandet Hourglass bak seg. Duane hadde i mellomtiden blitt en svært ettertraktet session-gitarist i Fame-studioet Muscle Shoals i Alabama.

Da The Allman Brothers Band ble lansert med et selvtittulert debutalbum på nye Capricorn Records i november 69, var fem av syv sanger signert Gregg Allman, inkludert «Whipping Post». To år senere var «Whipping Post» ekspandert til pluss/ minus 20 minutter i Allman Brothers liverrepertoar.

Tretti år deretter ga «Whipping Post» navn til et norsk musiker- stjernelag som covret The Allman Brothers musikk, deriblant gitaristene Lars Håvard Haugen, Aslag Haugen og Geir Sundstøl.

Under ett år senere slapp bandet oppfølgeren Idlewild South, som inneholder sangen som antakelig er mest knyttet til Gregg Allmans navn, «Midnight Rider».

«Midnight Rider» er også å høre i en soulversjon på Laid Back.

Selv om bandets to første studioplater ikke solgte all verden, holdt bandet seg konstant på veien, med over tre hundre konserter i året. Der de utviklet sitt unike sound, fundert på to trommeslagere og to sologitarister, samt Greggs soul/ blues-stemme og Booker T-aktige orgel.

The Allman Brothers skapte det som raskt ble kalt «southern rock», en fusjon av blues, soul, rock og country, spilt med jazzmusikeres sans for improvisasjon.

Det vakte også oppsikt at bandet hadde både hvite og svarte musikere, på ingen måte problemfritt i sørstatene for førti år siden.

Men da noen hadde innsikten at The Allman Brothers mulighet lå i å gi ut på plate det de gjorde best, spille live, tok det av. Samtidig kunne det se ut som om djeveldealen Allmans hadde gjort i et veikryss, kom til raske forfall. Duane Allman døde i 71, et år senere døde også Berry Oakley i en motorsykkleulykke, samtidig som noen av de overlevende pådro seg dop-avhengighet av det mest ødeleggende slaget.

The Allman Brothers var i 73/74 USAs mest fremgangsrike band, med albumene Eat a Peach (72) og Brothers and Sisters (73), de spilte på de største konsertarenaene, inkludert konserten de gjorde sammen med The Band og Grateful Dead foran over åtte hundre tusen publikummere ved Watkins Glen i New York sommeren 1973.

Gregg Allman var versting, ikke bare som rus-pilot, han hadde allerede vært gift to ganger, da han giftet seg med Cher i 1975. Et ekteskap som strengt tatt kan måles mere relevant i timer og dager, enn år.

I 1976 startet nedturen også karrieremessig, oppfølgeren til Brothers and Sisters, Win, Loose or Draw (75) var en stor skuffelse. Etter hvert falt bandet fra hverandre i en malstrøm av dop, ondt blod og dårlige beslutninger.

I 1987 slapp Gregg Allman sitt tredje soloalbum, med den ikke spesielt subtile tittelen I’m no Angel.

Det var da undertegnede fikk muligheten til å gjøre et telefonintervju med Allman.

Siden Gregg var en helt fra før jeg tok fatt på rockjournalistikken, var nervene på høykant.

Det svarte i andre enden, et slags grynt som muligens bekreftet at jeg var kommet til riktige telefon. Deretter ble telefonen lagt ned (ikke på) med et smell, jeg hørte at noen beveget seg i det fjerne. Så fulgte det en rask serie med korte utdrag fra plater, en fire-fem av dem. Høyt nok til at jeg kunne høre dem gjennom en susende telefonlinje mellom Florida og Oslo.

Deretter ble røret plukket opp i den andre enden.

— What artists did you just hear?

Svetten sprutet av panna, jeg tror jeg klarte tre av fem? Muddy Waters, John Lee Hooker, Elmore James…

— OK, we can talk. But if you write anything about drugs or dead brothers, I will come over there and kick your ass? Understood?

— Gulp, selvfølgelig, sir!

Jeg unnlot å ta kontakt for å si «hei, husker du meg» da jeg så Gregg Allman band spille live på Fabulous Thunderbirds Riverfest i Austin den samme sommeren. Det var kanskje like greit, flere hundre av Allmans biker-venner dominerte området rundt scenen.

Men jeg hadde også gleden av se The Allman Brothers Band to ganger i de påfølgende årene; på fantastiske Greek Theater i Hollywood-åsen i Los Angeles i 1990, og under Woodstockfestivalens 25-års-feiring i 1994.

Et eller annet sted under veis hadde Gregg Allman våknet opp med en hang-over for mye. Han skal ha startet på avvenning etter å ha sett opptak av seg selv ute av stand til å gjøre rede for seg, under seremonien da The Allman Brothers Band ble valgt inn i Rock & Roll Hall of Fame i 1995.

Selv om helseproblemer har forfulgt ham, turnerte han heftig både solo og med Allman Brothers frem til bandet ga seg i 2014. I 2011 slapp han et godt applaudert soloalbum, Low Country Blues, produsert av T Bone Burnett.

I den forbindelse snakket jeg nok en gang med Gregg på telefonen, en hyggelig samtale helt uten overraskelser og trusler. Den endte med at han ga meg hjemmeadressen sin, slik at jeg kunde sende ham et CD-eksemplar av Whipping Post live at Norwegian Wood.

Året etter kom selvbiografien My Cross to bear (parafrasert på sangen «It´s not my cross to bear» fra Allman Brothers debutalbum).

Et siste avdrag til veikryssdjevelen ble krevd inn da en film basert på boka, med tittel Midnight Rider, havarerte etter at en filmarbeider ble drept av et tog, på et sett for filmingen.

Nå opplyses det at det som blir Gregg Allmans siste album, Southern Blood, kommer ut til høsten.

Plata er produsert av Don Was og er innspilt i Fame studio i Muscle Shoals, der broder Duanes meteoriske karriere tok av i 1968.