David Gilmour på toppen av muren (Foto: Rogerwaters.com)

Det skulle ikke vært i London, det skulle vært Berlin!

Da jeg i dag oppdaget at David Gilmour hadde sneket seg inn på The Wall-konserten i London tidligere i måneden, kjente jeg at det slett ikke var riktig. Ikke i det hele tatt.

Det var jo i Berlin muren var. Det var Berlin som ga albumet et større samfunnsperspektiv enn Roger Waters’ introverte sutring over sin egen vanskelige oppvekst.

Det var der tonen skulle fanges, den lengselsfulle tonen som nok en gang skulle knytte sammen fortid og fremtid, øst og vest.

Den som manglet i 1990 da Waters etter fattig evne forsøkte å fremføre mesterverket The Wall med en rekke legendariske artister – i mangel av dem som egentlig burde vært der.

Jeg var i Berlin den 21. juli 1990, og jeg skal til Berlin den 16. juni 2011. I mellomtiden er det mange år hvor jeg har irritert meg over at jeg ikke fikk sett den originale liveversjonen fra 1981. Lengselen etter verdens beste gitarsolo skulle erstatte det musikalske mankoet fra 1981 og den musikalske skuffelsen fra 1990.

Men nå ser det unektelig stygt ut. Det var varslet at David Gilmour skulle fremføre «Comfortably Numb» på en av konsertene, men etter at Waters inviterte både gitarist Gilmour og trommeslager Nick Mason opp på scenen i London den 12. mai, kan jeg ikke forestille meg at det samme vil skje i Berlin én måned senere.

Her er hvordan det så ut da Gilmour og Mason omfavnet Waters ved muren.

 

Og slik tryllet David Gilmour frem verdens beste gitarsolo i Londons O2. Damn it!!