popklikk-stop2Hvilken sang med Stop i tittelen er det som virkelig skaper stoppeffekt i Popklikk-redaksjonen?

Det burde sikkert ha vært The Hollies. De har en poplåt hvor ordet er repetert tre ganger («Stop Stop Stop»), med en besnærende banjo i kompet.

 

«Bus Stop» med samme band er også en utrolig fin og catchy komposisjon.

Hvis det skulle gå på originalt arrangement og instrumentering, burde Echo and The Bunnymens liveversjon av «Never Stop» fra sommeren 1983 komme svært høyt på listen. Et ganske undervurdert 80-tallsband som fortsatt holder på, og som egentlig burde ha blitt nevnt i samme åndedrag som The Cure, New Order og U2.

Seerne av bilprogrammet Top Gear kåret i 2005 «Don’t Stop Me Now» til den beste bilsangen gjennom tidene, 2000 voksne briter svarte i en undersøkelse at Don’t Stop Me Now var den mest oppløftende sangen de visste om, Kate Perry har sunget den live, den er hyppig brukt i tv-serier, filmer og musikaler. Det er egentlig av de svakere Queen-låtene, men har av en eller annen grunn vokst seg til en av de mest populære blant nye generasjoner. I redaksjonen krangler vi om Queen i det hele tatt fortjener omtale…

Den er like lite aktuell som toppkandidat som «Don’t Stop» av Fleetwood Mac, som Christine McVie står bak og som fikk sin renessanse gjennom serien «Glee». Ganske kjedelig låt egentlig, som en del andre McVie-komposisjoner (her er også redaksjonen delt). Men funker som radiofyll og som vesentlig innslag i en amerikansk underholdningsserie.

Da er det faktisk langt bedre med en guilty pleasure. FM-bandet Journey og «Don’t Stop Believing» har en meget sterk vokalprestasjon av Steve Perry, det hever låten langt over gjennomsnittet av slitne radiohits på Radio Norge og P4.

Også en duett mellom Stevie Nicks og Tom Petty fra 1981 er en sterk kandidat. To veldig distinkte vokaler funker meget bra i «Stop Draggin’ My Heart Around» fra Nicks soloalbum «Bella Donna». Hennes langvarige kjærlighetsaffære til bandkollega Lindsey Buckingham, i tillegg til kokain, er viden kjent. Låten kan jo tolkes akkurat som man vil i forhold til hvilket kjærlighetsforhold som omtales her…

Kanskje burde det egentlig vært en skikkelig soulklassiker som gikk av med seieren. Diana Ross & The Supremes har jo et rendyrket kjærlighetstema.

Eller en mer moderne discosang, helt ved inngangen til Michael Jacksons gjennombrudd som soloartist i 1979.

Nope, ingen av disse heller.

Derimot er vi kommet til pallplassene. Eller rettere sagt utfordrerne til tredjeplassen på listen. Chrissie Hynde og The Pretenders har utrolig nok holdt koken, til tross for at det kun er to medlemmer igjen fra originalbesetningen (Hynde + trommisen). Popklikk så Pretenders i storform i Royal Albert Hall tidligere i år og da ble «Stop Your Sobbing» spilt med bravur, med en vittig kommentar om opphavsmannen, Hyndes britiske eksmann. Ray Davies. Davies er kanskje en av popmusikkens sterkeste låtskrivere gjennom tidene og har samtidig kranglet med en del mennesker som har stått ham nær, gjennom tidene.

Denne låten, som koker ned til at man ikke bør sutre seg gjennom vanskelige tider, blir imidlertid utfordret av Dave Matthews Band og «The Last Stop». Skrevet av Matthews selv og produsert av produsentlegenden Steve Lillywhite i 1998, er dette en låt som bekrefter DMBs posisjon som ett av de sterkeste livebandene som dukket opp på 90-tallet.

Denne versjonen er enda sterkere arrangementsmessig enn Echo and The Bunnymens «Never Stop» fra ’83.

Vi kommer heller ikke unna Red Hot Chili Peppers og «Can’t Stop» som er en utrolig catchy låt med en syk video der frontfigur Anthony Kiedis byr på seg sjæl i fullt monn.

Men, som vår gamle mattelærer en gang sa: «Enklest er best!»

Derfor blir det delt tredjeplass på alle de tre sistnevnte låtene. Sølvplassen går til en artist som virkelig fortjener å bli hørt igjen og igjen. I hver fall denne låten. Sam Browns «Stop» har den enkleste stoppeffekten: Hver gang den spilles på radioen – og det er egentlig ganske ofte – er det bare å skru opp og la Browns smertefulle stemme innta øregangene. Den smyger seg hele veien ned til hjertet og slår rot for noen minutter. Rett og slett en bombe av en smektende sang som vi aldri går lei!

Men på toppen troner – kanskje overraskende for noen – en amerikansk bluesartist. En artist Popklikk har overvært både på Cruise Café i Oslo og i Indianapolis, Indiana, USA. Vi har sett ham måle gitarstrenger med strengespilleren til John Mellencamp (og banket Larry Crane ned i støvlene, så det ble nesten pinlig for Mellencamps utvalgte). Han var en av den uendelig lange rekken av flotte artister som gikk bort i fjor og kanskje en av de mest ukjente.

Lonnie Mack startet sin musikkarriere allerede på 50-tallet som 13 åring og fikk sin første hit i 1963, blant annet med en feiende instrumentalversjon av Chuck Berrys «Memphis». Han spilte på en Gibson Flying V det meste av karrieren, den syvende som noen gang ble produsert, og kunne konkurrere med beste bluessangerne fra Deep South om sjelfullhet i stemmen. Låten vi snakker om stammer fra comeback-albumet «Strike Like Lightning», som Stevie Ray Vaughan, en av Macks mange beundrere, fikk sparket i gang i 1985.

Her står låten «Stop» frem som en av de fineste gitarballadene gjennom tidene. Og denne topplasseringen diskuterer vi ikke!

Kos dere med Lonnie Mack mellom bølgeskvulpene:-)