Dan Stuart

I kveld spiller Green On Reds legendariske frontmann, Dan Stuart, på tidenes første CLOSE-UP på Chat Noir i Oslo. Oppmøte 20:00. Be there! 

Foruten Stuart stiller språkakrobaten og musikeren Robyn Hitchcock som vert, Hitchcock som foruten å ha gitt ut en haug supre soloplater er kjent fra bandet The Soft Boys og samarbeid med artister som Nick Lowe, REM, Elvis Costello og John Paul Jones.

Men altså.

Når jeg hører navnet Dan Stuart kastes jeg tilbake til det glade 80-tallet. For etter å ha vært vitne til amerikanske Green On Red på Ratz i Oslo i 83 (?), var kompisene mine og jeg skjønt enige om at vårt musikalske univers hadde fått en ny ledestjerne.

Ikke bare hørtes vokalisten Dan Stuart ut som en psykotisk præriehund med samvittighetskvaler; han skreiv feite låter også. Låter om slitne karer og et univers i oppløsning. Det var noe halsbrekkende og intenst over hele forestillingen. Som om Neil Young og Johnny Rotten møttes til duell med avsagde hagler.

Green On Red

Konklusjonen var at Green On Red var et skikkelig skrangleorkester med teft for gode melodier og en fandenivoldsk innstilling. Forventningene til det neste albumet var allerede skyhøye. Og vi skulle ikke bli skuffet.  

For «Gas Food Lodging» var ikke bare larmende og melodiøs kaktus-rock av ypperste klasse. Bandet hadde også skaffet seg en ny gitarist, Chuck «Billy the Kid» Prophet IV, som foruten å ha verdens kuleste navn, tilførte bandet en ekstra dose råhet og trøkk.  

Dan Stuarts ulvestemme, Chuck Prophets gnistrende gitarspill, Chris Cacavas’ logrende keyboard, kombinert med fortellinger om tapere, psykopater, alkiser, massemordere, øde landskap, møkkete elver og en tidsånd der troen på fremtiden i Reagans storstue var i ferd med å ebbe ut, satt som en knyttneve i pannebrasken på gjeng gutter som ganske snart hadde skaffet seg både lisseslips og kåbboystøvler.  «Gas Food Lodging» var en hei dundrende blanding av country, punk, blues og rock vi aldri tidligere hadde blitt eksponert for.

Dan og Chuck

Etter nok en fin konsert med bandet på Cruise Cafe noen år senere, ble enkelte av oss sakte men sikkert forvandlet til kjedelig menn med ræva musikksmak og banklån høyere enn hatten. Og vips, travet Green on Red alene mot horisonten. 

Da jeg sommeren 2007 (?) leste at kaktushuene skulle spille på Down on the farm utenfor Halden, ble jeg så glad at jeg spant opp på loftet og hentet den gamle Green On Red t-skjorta jeg kjøpte på Ratz.

Å oppsøke gamle helter og jage gamle drømmer er ingen spøk. Men da bandet sparker det hele i gang med «That’s What Dreams Were Made For» kjente jeg at magien var inntakt. Jeg var som en levende jukebox, ordene og historiene triller ut av meg. Dypt inne i meg satt det et Green On Red-gen og dirigerte. Låter som «Hair Of A Dog», «The Drifter», «Sea of Courtez», «Easy Way Out», «Time Ain’t nothing», «Jimmy Boy», «We Ain’t Free», «Black River», «This I Know» og «Sixteen Ways» hadde tålt tidens tann med god margin. At tekstene fremdeles fikk meg til å tenke på den gangen Pompel og Pilt satt fast i svingdøra mens Gorgon vaktmester gikk i svart på loftet, føltes som en seier.  

Den gode gamle «ta det på hælen-tjo hei som det går – kyss meg i ræva»-innstillingen, som tidligere hadde en tendens til å utarte seg; noe som selvfølgelig kunne være jævlig festlig, hadde måtte vike for et mer sobert orkester. Gutta hadde, tro det eller ei, blitt voksne.

Bortsett fra Dan Stuart, da. Men selv han klarte å temme pjokken i seg såpass at helhetsinntrykket ble formidabelt. Stuart, som alltid har vært et lykketroll med akutt munndiarè, snakket og sang fremdeles som om han hadde satt seg på en kaktus.

Chuck Prophet

Chuck Prophet så ut som en blanding av Wilco Johnson og Keith Richards, der han gang på gang trippet bort til Dan Stuart, mens gitaren hylte, skrek og hugget ut vakre riff og deilige små soloer.

Midtveis i konserten stod jeg nok en i svingdøra på Cruise Cafe med en halvliter i hånda før jeg avsluttes kvelden med å tryne ned trappa på Sardines.    

På vei hjem etter konserten tenkte jeg på en kompis som en gang for lenge siden sa at Green On Red var en av rockens redningsplanker i mylderet av MTV-posører og hockeysveiser. Noe han hadde helt rett i. For uten kaktushuene fra Arizona hadde kanskje ikke band som Wilco og Son Volt eksistert i dag.

Når Dan Stuart entrer scenen i kveld kommer han helt sikkert til å dra fram de gamle klassikerne. Men forhåpentligvis spiller han også noen låter fra fjorårets, «The Deliverance Of Marlowe Billings». En plate som fortjener din oppmerksomhet mer enn du aner.

I kveld er kvelden for å synge sanger for alle drømmere som har sluttet å drømme.