En kommende popstjerne?

Ved hjelp av den finfine låta «Bare en gang til»har Morten Raddums musikk-karriere for alvor begynt å ta av. At Morten har mange låter på lager, og at lageret trolig blir enda fullere i løpet av mars, gjorde Popklikk så nysgjerrige at vi  kontaktet ham.     
 

 – Hvordan vil du beskrive musikken din? 

– Melodisterk rock på morsmålet med hjertet på utsiden av t-skjorta.

– Du skriver at du har tenkt, følt og pustet musikk hele livet. Utdyp!

– Med det mener jeg at det føles som om musikken hele tiden har vært en veldig viktig del av livet mitt. Jeg husker da jeg oppdaget elgitaren som sto godt nedpakket i et hjørne på rommet til den eldste broren min. Etter det var jeg solgt. Jeg ble med i mitt første band da jeg gikk på barneskolen, og foreldrene mine måtte kjøre meg rundt på øvelser og være med som verge da jeg hadde spillejobber på utesteder jeg var alt for ung til å komme inn på alene. Jeg har vært heldig og fått lov til å spille med en del musikere som er eldre enn meg og som har lært meg masse.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

Elvis!

– Mine to aller største forbilder var Elvis Presley og Michael Jackson. Da det var karneval på skolen kledde jeg meg ut med påklistret kinnskjegg, bakoversveis og skinnjakke i håp om å likne på Elvis. Etter hvert hørte jeg også mye på gitarister som Jimi Hendrix, Stevie Ray Vaughn, Eric Clapton og David Gilmour, og band som U2, Foo Fighters, Metallica og Tom Petty and the Heartbreakers. Må nok innrømme at jeg etter hvert har fått en god miks av cd-er i hylla, man går jo igjennom en del forskjellige faser i livet. Den første cd-en jeg kjøpte var Hanson med «Mmmbop» hos Bjørn Ringstrøms antikvariat i Oslo, men ikke si det til noen.

– Hvilke planer har du for framtiden?

– Planen fremover er å få flest mulig folk til å få opp øra for Morten Raddum. På sikt er målet å toppe hitlister og å få spille på alle de største festivalscenene i Skandinavia, i strålende sol og høljende regnvær.

– Hvem er dine medsammensvorne når du lager musikk?

– Henning Hartung og Rikard Löfgren. Henning og jeg har jobbet sammen med musikk i nesten ti år. Rikard fant vi i skogen.

– Hvordan føltes det å opptre med Larry Carltons gitar på legendariske Blue Note i New York?

– Ganske surrealistisk. Klyp meg i armen. Det som skjedde var at kjæresten min og jeg dro på konserten for å feire bursdagen min. Vi satt på fremste rad helt inntil scena da Larry Carlton henvendte seg til publikum og spurte om det var noen som hadde bursdag. Hun pekte på meg og han spurte om jeg var gitarist. Så ga han meg gitaren sin, en 1968 Gibson 335, og satte seg på stolen min imens jeg spilte en rolig blues i G sammen med bandet hans. Til slutt spilte han en instrumentalversjon av «Happy Birthday». Jeg var ganske fornøyd resten av kvelden, mildt sagt.

– Vinyl, cd eller strømming?

– Personlig har jeg størst forhold til cd siden det er det jeg har vokst opp med, men samtidig synes jeg det er ganske kult hvor tilgjengelig all musikk blir med strømming. Det fine med cd-er at det ofte følger med et cover og hefte som inneholder informasjon og detaljer om blant annet hvem som gjør hva og hvor ting har blitt gjort. Også sitter man med et fysisk produkt i hånda. Det savner jeg litt med strømming. Men så er det digg å kunne sjekke ut og oppdage ny musikk på en så enkel måte. Det beste er å ha begge deler.

 

Born To Run

– Nevn tre album som har betydd mye for deg.

«Born to Run» av Bruce Springsteen er en skive som har vært med meg lenge. I fjor sommer var jeg på bilferie i Australia og da gikk den plata om og om igjen i bilen.  

«Greatest Hits» av Tom Petty & the Heartbreakers stiller i samme kategori som «Born to Run». Har to eksemplarer i cd-hylla i tilfelle en av dem skal bli borte.

«The Dark Side Of The Moon» av Pink Floyd gir et abstrakt minne av å sovne i bussen på Autobahn i Tyskland, for så å våkne med soloppgangen på sørkysten av Frankrike med skiva i discmanen på repeat.

– Velg mellom følgende med begrunnelse:

– «Twin Peaks» eller «The Sopranos»?

– Må innrømme at jeg ikke har sett noe særlig på noen av dem. Egentlig litt rart siden jeg digger alle mafiafilmene jeg har sett. Det handler nok mest om at jeg ikke ser så veldig mange serier på tv.   

– The Ramones eller The Clash?

– The Ramones. Mest fordi produsenten min Rikard er helt overbevist om at Dee Dee Ramones ånd lever videre gjennom ham.

– Beach Boys eller Neil Young?

– Jeg har hørt mye på begge så det er veldig vanskelig å velge en fremfor den andre. Siden jeg var på konsert med Brian Wilson i Frognerparken for noen år siden, og var så heldig å få komme backstage etter konserten, velger jeg Beach Boys. Men samtidig så er jeg nok ikke helt sikker..

– Bruce Springsteen eller David Bowie?

– I min verden er Bowie kul, men Springsteen kulere.   

– Roxy Music eller Queen?

– Har egentlig ikke hørt så mye på Roxy Music så må nok gå for Queen.  

– Nick Cave eller Leonard Cohen?

– Jeg har ikke noe enormt forhold til noen av dem, men tror jeg heller mot Cohen.

– The Beatles eller The Rolling Stones?

– Selv om jeg er veldig glad i Rolling Stones er jeg nødt til å si The Beatles. Man kan kanskje tidvis bli litt lei, men det går fort over. The Beatles er noe helt for seg selv, og i tillegg har de jo også gitt ut så mye bra hver for seg i etterkant.

– The Smiths eller Madonna?

– En gang i blant får jeg en liten hang-up på åttitallet og da er blant annet Madonna noe av det jeg hører på. Kall det gjerne en guilty pleasure, men jeg synes at det ble skrevet veldig mye bra popmusikk på den tiden. Det sagt er det nok mer The Smiths enn Madonna i tekstene mine.