Verden har blitt et fragmentert sted. Postmodernismens plukk & miks-estetikk har i aller høyeste grad inntatt våre kulturelle liv. Særlig på musikkfronten blir i allefall undertegnede stadig mer springende i både smak og bruksmønster. Jeg elsker å sjøffle og er en ivrig bruker av både  egne og andres spillelister.

Ikke uvventet kommer det nå et backlash mot denne singelfiseringen av lytteopplevelsen. Morgenbladet gjorde oss oppmerksom på fenomenet «Living To Music».  Bak begrepet finner man den britiske DJ’en Greg Wilson. Han hadde sett seg drittlei på at det moderne menneske ikke gir musikken den oppmerksomheten den fortjener. Dermed bestemte han seg for å arrangere egne treff hvor likesinnede møtes og hører et helt album uten avbrytelser.

Han foreslår  en rekke regler for disse tilstelningene, som vi har gjort et lett sammendrag av her:

  1. Sett av en dato. Du kommer til å glemme arrangementet dersom du ikke ser på det som en fast avtale. Du kan invitere andre, eller høre på albumet alene.
  2. Den som inviterer er ansvarlig for å ha et eksemplar av det utvalgte albumet i det formatet de selv velger. Dersom innspillingen har bonusspor MÅ du stoppe det på det korrekte tidspunkt med mindre du vil forsette inn i for eksempel B-sider som den (kanskje avdøde) artisten ikke i utgangspunktet ville ha med, men som har blitt inkludert som kynisk markedsføring.
  3. Dersom du lytter sammen med andre som befinner seg i en annen tidssone kan du enten høre på platen på det eksakt samme tidspunkt eller bare samme dato. Det viktigste er å skape en samlet opplevelse.
  4. Dersom du lytter sammen med andre må dere samles minst en halvtime før avspilling. Få småprat overstått og gjør de nødvendige forberedelser på forhånd slik at det vil bli minimalt med forstyrrelser under samlingen. I det avspillingen av albumet har startet er det forbudt å bevege seg ut for å skaffe ny drink eller fordi du må på do.
  5. Skru av mobiler eller legg dem igjen hjemme.
  6. Gå inn i rommet hvor avspillingen skal holdes fem minutter før musikken starter slik at du kommer deg i ”chill out”-stemning.
  7. Hvis du kommer for sent, ikke forstyrr de andre hvis musikk han startet. Det er bedre for alle om du står over hele greien. Det å stoppe og starte albumet vil bryte ”flow’en” og dermed stå i kontrast til den opplevelsen man prøver å skape.
  8. Idet albumet er ferdig, bruk tid til å dele inntrykk med de som er i rommet sammen med deg. Dersom du er alene, sitt stille med tankene dine i et par minutter.
  9. Når arrangementet er over kan du diskutere hendelsen med andre via sosiale medier. Det viktige er å spre budskapet slik at flere vil bli med neste gang.

I London har man omfavnet konseptet med begge hender.   «Classic Album Sundays» blir arrangert stadig vekk og sjølveste BBC har stilt spørsmålet: «Are record clubs the new bookclubs

Et av de viktigste elementene her er selvsagt hvilke album som er verdig en slik behandling.  På klubben i Londons liste stod følgende titler for tur:

  • Ziggy Stardust and the Spiders from Mars – David Bowie
  • The Hounds of Love – Kate Bush
  • Blue – Joni Mitchell
  • Get Happy – Elvis Costello
  • Dark side of the Moon – Pink Floyd
  • Blood on the Tracks – Bob Dylan
  • The Stone Roses – The Stone Roses

Så, kjære leser! Sjøffling eller «Living to Music»? Og i såtilfelle, hvilke album synes du det er verdt å lytte til fra begynnelse til slutt?