Lukten av vinyl

– Hvorfor har du så mange cd-er, spurte nabogutten da han og resten av familien var innom for å hilse på for første gang.

– Nja, det var jo den eneste måten man kunne lytte på musikk før streamingen overfalt oss, prøvde jeg forsiktig.

– Pappa har også mange cd-er, fortsatte guttungen og pekte på faren som satt og drakk kaffe i stua vår.

– Når mamma sier at de er støvsamlere får han det samme ansiktsutrykket som du har akkurat nå, fortsatte guttungen og så på meg med et utforskende blikk.

– Ser jeg rar ut, eller?

– Neida, men du ser litt lei deg ut. Som om jeg har sagt noe trist, liksom.

Jeg tittet bort på faren som jeg ennå ikke hadde rukket å hilse på. Han satt fremoverbøyd i stolen med blikket rettet mot noen cd-er som lå under et Bob Dylan-fotografi på veggen. Et sultent og intenst blikk som lukket ham ut av samtalen som pågikk rundt bordet.

– Pappa, pappa, han er like gæren som deg, jo. Du må komme med en gang.

Stemmen til guttungen brøytet seg opp kjellertrappa og gjennom rommet som et dobbelt utropstegn. Faren spratt opp av stolen og strøk forbi meg med et glimt av galskap i blikket. Hjernen min begynte å svette samtidig som hjertet mitt kastet opp blod.

Da jeg ramlet inn i kjellerstua satt min nye nabo på gulvet og stirret mot veggen mens guttungen hoppet frydefullt rundt på tregulvet.

Kjærlighet ved første blikk, tenkte jeg og dro inn den velkjente duften som fylte de fleste gutterom for tretti år siden. Duften av papp, sigarettsneiper og tomme ølflasker.

– Velkommen til steinalderen, sa jeg og trakk «London Calling» ut av veggen.

– Pilsen står i kjøleskapet ved siden av platespilleren. Be my guest!

Cirka to timer senere hadde vi snakket og drukket oss frem til en spilleliste som speilet ungdomstiden vår som stort sett ble tilbrakt ved siden av platespilleren omringet av LP-plater.

Her er resultatet: