Popklikk-spotify1-samletDet er jo selvsagt et nederlag, men heldigvis tar jeg det som en mann. Eller kanskje, dessverre gjør jeg akkurat det. Jeg innrømmer at jeg ikke følger så godt med lenger. Før, det vil si 25 år tilbake i tid, kunne jeg tråle vinylsjapper i timevis, kjenne på platene, ta noen av dem ut av de vakre, trygge coverne, lukte på dem og føle ropet («Du må kjøpe meg!»). Etter at CDene tok over, ble det noen færre timer pr. uke, fordi albumene mistet noe av sjarmen. Og de siste årene, hvor musikk strømmer mot – gjennom – over – under, og fra alle bokser i alle størrelser i en rekke varianter, har jeg måttet erkjenne at albumenes storhetstid er forbi.

Og, selv om vinylen har fått sin renessanse og jeg definitivt gleder meg over det, har jeg rett og slett ikke tid til å følge like godt med lenger.

Jeg drar heller på musikkquiz og lager låter på egen hånd. Det er like tilfredstillende. Jeg hører også på Radio Rox (og ikke all den andre mainstream-skiten), men der spiller de igjen mye gammel musikk fra et annet århundre.

Problemet ligger i overfloden. Fordi det er et faktum at det lages mer musikk nå enn det er er gjort noen gang før i musikkhistorien. Terskelen for å spille inn, mikse og publisere er helt borte, det finnes egentlig ingen hindringer.

En hvilken som helst dust kan spille inn musikk. Og det skjer jo dessverre stadig vekk.

Du kan sette på en beat, koke deg litt kaffe, slenge beina på bordet, justere en knapp til høyre. Og bang, der traff du noe stort, gitt! I hvert fall i egne ører…

Men det finnes selvsagt mange nye, knallgode låter i ulike sjangere. De får bare sjelden den oppmerksomheten de fortjener, fordi vi overdøves av alt spetakkelet (ja, jeg vet jeg høres gammal ut nå. Og det begynner jeg da også å bli)

Derfor trenger jeg noen knagger som jeg kan henge musikkinteressen på. Én slik står min yngste datter for: Hun er over snittet musikkinteressert, og hennes Spotify-lister interesserer meg i stadig større grad. Nå er hun på reise jorda rundt, men til vanlig komponerer vi ihop litt musikk og går på konserter. Det viser seg at vi har ganske sammenfallende smak, ikke minst når det gjelder rock, pop og blues.

Hun har blant annet introdusert meg til Lord Hurons «The World Ender» Det er noe vakkert, dystert og Nick Cavesk over det hele. Jeg elsker ekkoeeffekten og måten sangen bare glir av gårde på.

2015-albumet «Strange Trails» er LA-bandets andre skive, og den spennende tredjeplaten («Vide Noir») er like om hjørnet. Musikken til Lord Huron (om ikke akkurat «The World Ender») er blitt benyttet i en rekke tv-serier (eksempler: Shameless, Longmire, Community og Vampire Diaries), pluss filmer som Freeheld, Endless Love, Walking With Dinosaurs og A Walk in the Woods.

Neste artist på listen er Kaleo, et islandsk band (med et bandnavn fra Hawaii) som har gjort det stort, for ikke å si gigantisk. 115 millioner avspillinger på YouTube borger ikke alltid for kvalitet, men singelen «Way Down We Go» er meget bra. Den er blant annet benyttet i advokatserien «Suits». Islendingene slo egentlig gjennom på festivalen South by Southwest i 2015 og ble anbefalt som ett av bandene man absolutt måtte høre på.

I august 2016 gikk låten til topps på Billboard Alternative Chart.

JJ Julius Son aka Jökull Júlíusson er en drivende god vokalist, noe ikke minst den neste låten på listen, «No Good», er et solid bevis på. Den er tydelig inspirert av Black Keys som igjen har dratt veksel på alle de gamle bluesmestrene.

Neste band på listen er veldig spennende: The Last Shadow Puppets består av Alex Turner fra Arctic Monkeys, Miles Kane fra The Rascals, James Ford fra Simian og Zach Dawes fra Mini Mansions. Den psykedeliske sounden blir videreført, en shanger som blant andre Scott Walker i sin tid udødeliggjorde. The Last Shadow Puppets ble sparket i gang i overgangen 2007/2008. Nå er de blitt såpass store at de i juni opptrådte på pyramidescenen på Glastonbury.

De to låtene her («Aviation» og «Bad Habits») er hentet fra det andre albumet «Everything You’ve Come To Expect» (2016)


Tar også med tittelkuttet «The Age Of The Understatement» fra debutalbumet som ble sluppet i 2008. Nesten James Bond-aktig og litt Sparks-inspirert. Igjen ruller musikken av gårde, jeg synes å ha en svakhet for musikk som drives fremover gjennom ulendt terreng.

Og så endelig har jeg begynt å høre på anbefalinger fra kolleger i Popklikk-redaksjonen (Jeg begynner nok å bli litt for myk…). Nyankomne Morten Solli og Popklikk-veteranen Espen Amundsen anbefaler britiske Shame fra Sør-London på det varmeste.

Jeg bifaller og deler deres begeistring. Det unge bandet spiller i Oslo den 30. april.

Her kjører vi tre videoer på rappen fra debutalbumet «Songs of Praise» (utgitt i januar 2018). Den første låten er «Gold Hole» (Spol frem til 3.32 minutter i videoen så skjønner du hvorfor den varer nærmere syv minutter)

På «Concrete» ruller det som aldri før. Fyttihælvete hvor det pumper og peser!!

 

Og på «One Rizla» er det en hysterisk morsom tekst, pluss en gitar man bare må elske.

Vi sveiper så innom Gin Wigmore og låten «Dirty Mercy».

Mannssjåvinistene i redaksjonen vil selvsagt slakte denne. Jeg prøvde å inkludere både Concrete Blonde og Tori Amos på 90-tallssamlelisten til Popklikk, uten særlig åtgaum (det ble utrolig mye sutring på 90-tallschatten, gitt…).

Se hele 90-tallslista til Popklikk – 150 nøye utvalgte og svært gjennomdiskuterte låter!

Gin er fra New Zealand og lett å undervurdere. Artisten er utrolig tøff i låtvalgene og variasjonen av musikksjangre. Hun debuterte i 2009 med The Cardinals (Ryan Adams) og i april slipper hun sitt fjerde album, kalt «Ivory» (oppkalt etter hennes førstefødte)

Her er en låt fra 2012 som viser allsidigheten

Da hiver vi oss over de neste dameartistene: Larkin Poe fra Atlanta (Georgia) har allerede fått merkelappen lillesøstrene til The Allmann Brothers. De to søstrene starter musikkarrieren som tenåringer i 2005. Da kalte de seg The Lovell Sisters og hadde band med storesøster Jessica Lovell. De tre holdt det gående i fire år, før Larkin Poe så dagens lys i 2010. Bandet er kalt opp etter søtrenes tipp tipp oldefar.

Her er «Preachin’ Blues».

Australske Courtney Barnett er en jeg aldri hadde hørt før denne låten dukket opp på Spotify. Den er fra det nye albumet «Tell Me How You Really Feel».

Barnett var gitartist i det Melbourne-baserte grunge-bandet Rapid Transit og gitarist i bandet Immigrant Union. I 2012 ga hun ut debut-EPen «I’ve Got a Friend called Emily Ferris» på sin eget label «Milk! Records». Trommeslageren i Dandy Warhols (Brent DeBoer), som tidligere hadde støttet opp om Rapid Transit, spilte trommer på denne første platen.

Hun har også gitt ut en skive med Kurt Vile i The War on Drugs. Her er en flott låt fra fjorårets samarbeid.

Frank Turner har tilhørt den britiske musikkscenen en god stund (gjerne med backingbandet The Sleeping Souls som stødige medhjelpere). Blant annet har han supportert Flogging Molly, Dropkick Murphys og Green Day. Denne låten minner en del om skotske Biffy Clyro.

Albumet «Be More Kind» slippes den 4. mai.

Jeg slenger også ved førstesingelen fra det nye albumet, med en politisk ladet tekst:

Da var jeg i mål med første stjæling fra yngstedatters Spotify-liste. Mye bra å fordøye her.

Det kommer mer…