Hipp hurra for Børge! (Foto: Julie Pike)

Børge Sildnes aka Dylan Mondegreens nye og selvtitulerte plate, er så vakker, melodiøs og sofistikert at Popklikks redaksjon kaster ord som «lykke», «jippi», «takk Gud» og «årets skive» ut i rommet hver Dylans stemme bryter stillheten.

Popklikk har snakket med Dylan Mondegreen om den nye plata, musikksmak, turnelivet i Kina og Japan, produsenten Ian Catt og mye, mye mer.

– Hva er bakgrunnen for navnet Dylan Mondegreen?

– Jeg ønsket å ha et bandnavn jeg kunne skyve foran meg og beskytte meg litt bak. Når jeg skriver melodi, tekster, lager cover og produserer selv, er det lett å ta den minste kritikk særdeles personlig. Dylan Mondegreen er et sånn passe utbredt begrep for en mishørt Bob Dylan-tekstlinje. Jeg ønsket et navn som kunne si litt om popmusikkens vesen, at det er lytterens opplevelse som er viktigst, ikke de store, intelligente tankene som eventuelt ligger bak.

– Hvordan vil du beskrive musikken du lager?

– Sofistikert pop. Litt indie, litt soft-rock, litt bossa-akkorder. Tekster som er like viktige som melodiene.

Den nye, fantastiske skiva til Dylan Mondegreen.

– Plukk ut to favorittlåter fra skiva.

– «Life As A Father», fordi den er skrevet om datteren min, rett før hun kom. «Tears All Over Town», fordi jeg skrev den om moren min, kort tid etter at hun døde. Begge er sanger jeg var redd for å skrive, men jeg føler tekstene sier akkurat nok og at innspillingen og produksjonen yter låtene rettferdighet.

– Fortell litt om innspillingsprosessen.

– Jeg laget demoer hjemme, slik jeg alltid gjør, der jeg kommer ganske langt på vei med låtarrangementene. Så ble grunnkompene, stryk og vokal spilt inn i et studio på Sofiemyr, med Rune Berg (The Margarets) som tekniker. Disse sporene tok jeg med til Coulsdon South i Croydon, utenfor London, der Ian Catt (kjent som produsent for Saint Etienne, journ.anm.) la på synther og noen andre instrumenter, klippet i og mikset låtene. Albumet ble så mastret og kuttet til vinyl i Electric Mastering i London av anerkjente Guy Davie.

– På de to første albumene mine ble alt spilt inn på tape. Denne gangen brukte vi kun PC, og det ga litt mer fleksibilitet. Men vi fikk en fin touch av litt gammel støv også, siden den ble mastret på pulten som var hjertet i EMI-studioet i Nigeria, og som annet ble brukt til å spille inn Wings’ «Band On The Run».

– Fortell litt om produksjonen og samarbeidet med Ian Catt?

Børge Sildnes aka Dylan Mondegreen (Foto: Julie Pike)

– Vi har snakket om å samarbeide helt siden førstealbumet, og denne gangen følte jeg for å få inn litt nye tanker. Mye av materialet var arrangert og klart før han kom inn i bildet, men flere av låtene ble kraftig klippet om, og han la på tangenter, samples og effekter, som ga mer dynamikk i låtene. I tillegg arrangerte han stryk på tre låter.

– Han er en særdeles hyggelig mann, som driver et spartansk utstyrt studio i kjelleren, mens barna løper rundt i hagen og kona traller og styrer på kjøkkenet. Han har veldig bra ører og fantastisk arbeidsmoral; vi jobbet fra ti om morgenen til ti om kvelden, stort sett kun avbrutt av en kort pause med te og en biscuit.

– Hvorfor begynte du å lage musikk?

– Det var vel et ønske om å uttrykke noe, og at den musikken jeg ønsket å høre ikke fantes der ute. Siden utviklet det seg til en besettelse, som stort sett har kommet i veien for alt annet i livet.

– Fortell litt om konsertene du nylig spilte i Kina og Japan?

Orange Juice

– Jeg har vært på turne i Japan før, men denne gangen spilte vi kun i Tokyo. Lokalet var imidlertid fullsatt, og mange kom reisende fra andre deler av Japan. Det japanske publikummet er fantastisk; de klapper ikke før de er helt sikker på det ikke kommer en eneste lyd til, og de kjøper platene og vil ta bilde etter konsertene. I Kina er det åpenbart at de ikke er like godt orientert om hva som finnes der ute av musikk. Noen av dem vi snakket med hadde for eksempel aldri hørt om Neil Young.

– Vi skulle spille tre store festivalkonserter, som ble avlyst av myndighetene i siste liten. I stedet ble det klubbjobber i Wuhan og Beijing. Det dukket opp cirka 100-150 stykker på hver konsert, og flere hadde åpenbart et forhold til Dylan Mondegreen fra før. Kina er likevel et vanskelig land å forholde seg til som musiker. Konserter kan plutselig bli avlyst, og det er vanskelig å få visum. Men landet er fascinerende, og det var en stor opplevelse å være der.

– Er Kina og Japan et marked du satser på?

– I Kina vil det som skjer skje; det er vanskelig å bestemme seg for å satse der. Japan har jeg satset på fra første stund, da jeg har merket at jeg har en trofast fanskare som kjøper platene og dukker opp på konserter. Nå går det imidlertid nedover med platesalget der også, men når jeg selger bortimot tusen plater og får plakater på de store Tower Records-butikkene, er det i hvert fall inspirerende.

– Tre beste album gjennom tidene med begrunnelse?

– Det synes jeg er fryktelig vanskelig å svare på, da det endrer seg hele tiden. Men akkurat nå:

Everything But The Girl, «Idlewild»; Prefab Sprout, «Steve McQueen» og Nick Drakes «Five Leaves Left».

– Velg en av artistene. Begrunn svaret:

Prefab Sprout: Steve McQueen

– David Bowie eller Neil Young?

– Neil Young. Jeg kan nok sikkert nevne flere Bowie-låter enn Young-låter blant mine favoritter, men får stadig mer sansen for sistnevnte. Det skader heller ikke at han kjemper for å bli kvitt mp3-er og dårlig streaminglyd.

– The Beach Boys eller The Kinks?

– The Beach Boys. «God Only Knows» er i seg selv god nok grunn.

– The Smiths eller Dexys Midnight Runners?

– The Smiths. De var årsaken til at jeg ble skikkelig musikkvrak som sekstenåring.

– Aztec Camera eller Orange Juice?

– Liker veldig godt Aztec Camera og Roddy Frame, men føler på en måte at de aldri høres helt ut som det jeg ønsker at de skal høres ut som. Har stor sans for Orange Juice og Edwyns siste soloalbum var også veldig fint, så jeg velger dem.

– Prefab Sprout eller Saint Etienne?

– Har nok likt Saint Etienne lengst, mens Prefab Sprout og først og fremst «Steve McQueen», har vokst seg store i mine ører de siste ti årene. Valget er likevel enkelt: Prefab Sprout.

– Hva slags forhold har du til MGP?

– Ikke noe forhold i det helt tatt.

Trashcan Sinatras

– Hvilken oppfinnelse skulle du ønske at du hadde funnet opp?

– Musikkstreaming, så kunne jeg holdt den for meg selv siden jeg ville vært så misfornøyd med kvaliteten.

– Favorittbok?

– Haruki Murakamis «Norwegian Wood». Kunne valgt hvilken som helst annen Murakami-bok, men det var denne jeg leste først, og som fikk meg til å lese alle de andre.

Favorittfilm?

«Henry Fool» av Hal Hartley. Den er ustyrtlig morsom, original og elegant, og kan ses om og om igjen – slik jeg også har gjort med Hartleys andre filmer.

– Hvem er tidenes kuleste artist?

– Francoise Hardy, hvis jeg legger all vekt på kulhet.

– Hvem er tidenes mest underkjente artist?

– Det finnes så mange, platesamlingen min er full av dem. Tror jeg velger Trashcan Sinatras. De har gitt ut flotte album, som er blitt møtt med skuldertrekk fra journalister og det store publikum, men de holder likevel koken.

– Hva heter Norges beste album gjennom tidene?

– a-has «Hunting High And Low». Storslagen, melankolsk og nostalgisk popmusikk – akkurat slik popmusikken skal være.

– Hvem er tidenes beste norske vokalist?

– Ivar Eidem i Matchstick Sun. Fordi han synger med pondus, uten å være slitsom. Vi startet forresten et band sammen, men det ble liksom ikke noe av. Livet kom i veien.

– Beste konsertopplevelse?

– Jeg går sjelden på konsert. Kjøper meg heller tre-fire plater. Men det var fint å se Morrissey for første gang på Rockefeller i 1997.

– Hva ville spurt Paddy McAloon (frontfigur i Prefab Sprout) om hvis du hadde ham til bords?

– Om han har hørt på min forrige plate, som jeg vet han fikk av en tysk journalist.

– Hvilke planer har for fremtiden?

– Være mest mulig sammen med datteren min.