Solbrent pop fra øverste bølge

3A2E57E7-3C2A-4986-BC36-AD143967D4B6Plateanmeldelse (retro): Brent Cash – «How Will I Know If I’m Awake» (2008)

På sitt debutalbum fremstår Brent Cash som en musikalsk estetiker som på elegant vis henter inspirasjon fra de høyere makter. Hans musikalske tempel består nemlig av gullforgylte doriske søyler og er bekledd med marmor selv Perikles ville dødd for.

Hovedårsaken til Brents suksess ligger i valg av guder. I templets innerste rom regjerer nemlig gamle helter som Brian Wilson, Burt Bacharach og David Scott, sistnevnte er som (nesten) alle vet kongen i herlige The Pearlfishers.

Brents store styrke ligger i hans kjærlighet til pop’en og dens vesen. At han dyrker dens mestre på en opplagt, men like fullt mesterlig måte.

Brent Cash balanserer definitivt på en musikalsk knivsegg som kjapt kunne glidd over i det overlessede og ubetydelige. Musikken hans kunne, om han ikke var så elegant og smart, blitt litt Odd Nerdrum. For «How Will I Know If I’m Awake» er så fin at den nesten blir litt kitsch. Men bare nesten.

Enkelte vil garantert hevde at Brents musikk byr på for lite motstand, men hva er egentlig galt med musikk som først og fremst er vakker? Brent Cash er i bunn og grunn en popsnekker av rang. En snekker som bygger videre på en bunnsolid grunnmur kreert av hans musikalske forbilder.

«Hey, is this heaven?» er de første ordene som triller ut av munnen til Brent Cash på åpningslåta «Everything That’s Grey». Tilfeldig? Kanskje, kanskje ikke. Men man skal være passe grinete om man ikke lar seg rive med når bølgeskvulpne synger flerstemt samtidig som sola og harpene danser i horisonten.

Favorittlåtene er «Love Is Burning Down», en nydelig duett med for meg totalt ukjente Amanda Kapousouz, «Digging The Fault Line», «Only Time» og «When The World Stops Burning». Men, selvom enkelte av låtene flyter litt over i hverandre, finnes der knapt en dårlig låt på «How Will I Know If I’m Awake».

Det beste med Brent Cash er at han tør å ta’n helt ut. At han tør å leke seg i vannspruten fra de overdimensjonerte bølgene som skvulper rundt i det magnifikke lydbildet han skaper. Brent Cash er nemlig i besittelsen av det store lille ekstra vi på fagspråket kaller «more is less». Og selv om navnet hans høres ut som en middels dårlig krimbok, er skiva hans tidvis kriminelt bra.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641