Lars, Lars, Lars og Rune.

Fordi Popklikk mener at deLillos’ nye plate, «Vi er på vei, vi kanke snu», er både helmaks og helt delillosk, måtte vi selvfølgelig prate med Lars Lillo-Stenberg om de viktige tingene i livet. Som for eksempel den nye plata, Pommac, det stiligste i verden og hiten «Siggaretstump».

– Hva er du mest fornøyd med på den nye deLillos-plata?

– En slags kombinasjon av musikalsk energi og selvbevissthet.

– Kan du fortelle litt om hvordan «Om og om og om og om igjen» ble til både med tanke på tekst og arrangement?

– Dette er den nyeste låta, ble nok inspirert av at plata ga oss rom for en låt til som var åpen for mye fritt gitarspill. Da Michael (Krohn, frontfigur i Raga Rockers, jorn.anm.) uttalte at han ikke var motivert lenger, at han likte seg bedre hjemme, så fins det ærlig talt mulig å forstå hva han mener. Men etter hvert skjønte jeg at nettopp det å spille gitar fremdeles er en drift jeg fanges opp av. Selvfølgelig er også publikum svært viktig. Det er de som betaler. Den dagen de ikke vil det mer, må vi jo bare sitte hjemme å spille. Men ”Her er vi, og der er du”. Så likevel Raga! Vi kan ikke helt forstå det.

Les Popklikks anmeldelse av «Vi er på vei, vi kanke snu» her

– Hvordan ble teksten til «Jeg vil være primitiv» en realitet?

– Den er ikke helt ny, cirka fem år gammel. Eneste jeg har tenkt over noen ganger er hvor moro folk har det når de ler av dårlig humor. Tenk å være en av dem som representerer lattermaskinen i type «Mot i brøstet» tv-serier. Det hadde jo vært deilig å slippe vekk fra sin egen ironiske distanse av og til, for heller å slippe inn i mengden, ikke prøve å stikke seg ut med sine evinnelige originale vinklinger på alt og alle. Om dette heter å være primitiv er en annen sak, men jeg-personen i denne sangen tror nok det. Jeg liker best å bruke jeg-form, selv om det ikke er den egentlige meg jeg synger om.

– Hvordan har det vært å samarbeide med Bent Sæther?

– Bent Sæther er en person som strutter av musikalsk talent og sterk magefølelse på hva som griper ham. Jeg ble veldig glad for at han hadde en slik inderlig trang til å lage en bra skive med oss, og at vi klarte å sparke ballen til hverandre på en smidig og kreativ måte.

Helmaks og helt delillosk.– Hva er det som utløser skaperevnen i deg?

– Det må nok kalles en form for overskudd. Hvis man i perioder preges av stress og nerver så er det ikke lett å lene seg på skaperevnen. Men det er alltid musikken som drar meg videre, burde sikkert vært tekstene, men slik er det altså ikke. Det er melodien, rytmen og harmoniseringen som kommer til meg.

– Opplever du at du har et orkester i hode, et orkester som ustanselig kaster ut ideer og skisser til nye låter?

– Ja, eller en slags radiokanal som plutselig spiller akkurat den låta jeg har lyst til å høre.

– Har du mange låter liggende i skrivebordskuffen?

– Ja, nå etter at skrivebordskuffen heter Garage Band på Macen, så har jeg sikkert hundre. Før glemte jeg å ta opp ideene mine, og bare en håndfull gikk ikke i glemmeboka.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Musikk som de som sang selv hadde laget. Jeg likte ikke artister. Nei, det måtte være innenfor en slags singer-songwriter-tradisjon selv om det kom via et rockeband.

– Nevn tre plater som har betydd mye for deg og begrunn valgene?

– «The White Album», The Beatles; «After the Gold Rush», Neil Young og «Solid Air», John Martyn. «The White Album» fordi jeg nettopp ble så klar over John, Paul og George som individuelle låtskrivere. Ja, og hvordan man ikke skriver en bra låt også, «Don’t Pass Me By» med Ringo, men selv den er nødvendig. Jeg elsker mengden, dobbelt LP-er gjenspeiler noe i naturen, noe overveldende.

«After the Gold Rush» fordi jeg ble dratt ut av min store sorg fordi The Beatles ble oppløst. Neil er både til å bli klok på og ikke til å bli klok på. Maskulin og feminin, sterk og skjør, jord og ånd. En utrolig nærhet i produksjonen som jeg aldri blir lei av å hige etter.

«Solid Air» fordi den utvidet mitt musikalske øre, tok alt jeg elsket ved kassegitar inn i muligheter jeg ikke visste om. Hvis Neil er et hjortedyr er John Martyn en moskusokse, et nesehorn, likevel så vanvittig følsom. Felles for de tre platene er selvsagt at de er gjennommarinert med gode låter.

Lars Lillo-Stenberg syns Bitter Lemon er litt godt.

– Fortell litt om deLillos-forestillingen som blir satt opp på Nationaltheateret?

– Det jeg foreløpig kan si, er at alt som blir sunget eller sagt er basert på vårt tekstmateriale. Det blir en slags absurd musikal. Ola Anders Tandberg som dramatiserer og regisserer, prøver å finne ut hva vi prøver å si. Det handler ikke om deLillos, men hva deLillos vil. Hvis det er noe vi vil da.

– Hva likte du best av Pommac og Bitter Lemon?

– Drakk sjelden Pommac, men det gikk an. Pleier ikke å drikke Bitter Lemon, tror ikke jeg var så glad i det som barn. Syns det er litt godt nå.

– Hva er det stiligste du vet om i hele universet?

– Her nede på vår bittelille jord syns jeg utenom det å lage barn, at en gammel, velspilt Martin-gitar er noe av det stiligste.

– Hva mener du er Norges beste album gjennom tidene med begrunnelse?

– Nei, det går ikke, beklager. «Hakkebakkeskogen». Ingen begrunnelse.

– Hvis du skulle spilt i et annet band, hvilket band skulle det vært?

– Tror det må ha vært jævla stilig å ha spilt i det bandet onkelen min spilte i under krigen. De het flere ting, blant annet Syv muntre. De svingte utrolig og var dritgode og hadde en hit som het «Siggaretstomp».

– Hva var det siste albumet som virkelig berørte deg?

– Nylig hørte jeg Loudon Wainwrights siste, som heter «Older Than My Old Man Now». Han er ikke snauere enn at han har laget et konseptalbum basert på hvor gammel han er og at han før eller siden skal dø. Og det berører at han slipper unna med et så lite appellerende tema.