AFAFC52A-E558-441F-AB56-C0E3473EABA3Plateanmeldelse: Roger Græsberg & Foreningen: «Årringer» (album, 2020)

Det har vært et godt år for norsk musikk. De seneste månedene har jeg anmeldt opptil flere norske artister som har sluppet  album det lukter gull og grønne skoger av. Som for eksempel Bendik Brænne, Sweetheart, The Northern Belle og Acres Wild.

Og nå føyer Roger Græsberg & Foreningens tredje album, «Årringer», seg fint inn i rekka. En gjeng som, foruten Græsberg (gitar og vokal), består av Krister Skadsdammen (elgitar og steelgitar),  Alexander Lindbäck (trommer og perkusjon), Morten Andreassen (bass) og Unnveig Aas (kor).

Låtene sprang fram i en periode da Græsberg bodde i huset til besteforeldre sine, omgitt av natur og veldig, veldig mange trær. Og når man oppholder seg i skogen kan det fort skje at tankene begynner å vandre. Omgitt av ro, dyreliv, bekkens lydløse ferd og nattens stjernehimmel, har Græsberg snekret sammen tidvis metafortunge tekster om livet på godt og vondt. Og Græsberg er flink med ord, tidvis veldig flink. Det er ikke ofte jeg lar meg forføre av ordene som renner mot meg når jeg lytter på musikk, men «Årringer» er et album der tekstene ofte griper tak i meg. Noe tittellåta og «To bokstaver», «Et nytt kapittel», «Kunsten å leve et liv» og «Vent» er flotte eksempler på.

Men det er ikke bare ordene som fungerer på «Årringer». Græsberg og gjengen evner også å lage svært melodiøse og tiltalende låter i krysningspunktet rock, country og soul. Når de på nevnte «Et nytt kapittel» og «Kunsten å leve et liv» supplerer lydbildet med bratsj, cello og fiolin er veien til himmelhvelvingen kort. Det slår også litt ekstra gnister hver gang Unnveig Aas’ vakre stemme dukker opp.

Musikken som titter fram bak trestammene sender ofte tankene til artister som Bjella, Hellbillies og Di Derre. Men det er neppe tvil om at Græsberg også har et nært forhold til heartlandrockere som Petty, Mellencamp og Springsteen. På «To bokstaver» sniker konturene av sistnevnte seg definitivt rundt i lydbildet. At mine ører nå og da også fanger opp svært undervurderte Eddie Hinton er usedvanlig hyggelig. Men, det er sikkert bare meg.

Til slutt skal det nevnes at Græsbergs og Kenneth Ishaks jordnære og varme produksjon tilfører musikken et autentisk og troverdig drag. Litt som suset over furukrona en viss herremann synger om.

Så joda, man kan trygt si at Roger Græsberg & Foreningen, akkurat som en annen suveren gjeng, bokstavelig talt suser avgårde. Og da gjenstår det bare å takke og bukke.

Foto: Julia Naglestad (pressebilde)