36FEB86D-0EA1-4720-A1FD-AEAF3BBFAB74Tom Waits- The Black Rider (album 1993)
Tom Waits- Alice (album 2002)
Tom Waits – Blood Money (2002)

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om Tom Waits’ «Blood Money» og kun den. «Alice» og «Blood Money» ble utgitt på samme dag, og du finner knapt en omtale som tar for seg albumene hver for seg. Var det noe jeg ble fortalt før jeg samtidig ble far til to barn, var det at de ikke skulle behandles som et tvillingpar, men som to selvstendige individer. Men som med så mye annet her i livet, er det ofte en viss avstand mellom teori og praksis. Jeg har det også ofte slik at når jeg først har satt på ett album med en artist, må jeg høre flere. Etter «Blood Money» fulgte derfor «Alice», «The Black Rider», «Mule Variations» og «Real Gone» som perler på en snor.

Men selv jeg klarer å begrense meg litt. Som et kompromiss velger jeg derfor å ta for meg de tre albumene som baserer seg på et samarbeid mellom Tom Waits og hans kone, Kathleen Brennan, og dramatikeren Robert Wilson. Musikk laget for teaterscenen. For meg er dette tre av Tom Waits’ aller mest spennende album uten at jeg skal gi meg i kast med å rangere hans produksjon denne gangen. «The Black Rider» som den mest utagerende for viderekommende, «Alice» og «Blood Money» egner seg godt som introduksjon til Tom Waits’ univers.

De som fulgte Tom Waits gjennom 1980-årene, kunne knapt la seg overraske. Musikken på albumet «Franks Wild Years» (1987) ble laget som et teaterstykke, og konsertene, dokumentert på film og plate gjennom «Big Time» (1988), fremstod som teater. Mange artister går langt i å skrive tekster basert på eget liv. Også i Tom Waits’ tilfelle er mange av karakterene inspirert av virkelige personer.

Men avstanden mellom Waits og historiene hans ble stadig større, ikke minst etter at han slo seg sammen med Kathleen Brennan og stiftet familie tidlig 1980. Ja, Kathleen var født i Johnsburg, Illinois for å sitere en låt fra albumet «Swordfishtrombone». Hun står som medansvarlig for låtene på både «Alice» og «Blood Money». Det er sagt om Kathleen at i hele Tom Waits’ univers er hun den mest mystiske, tilbaketrukket fra offentligheten som hun er.

Albumet «The Black Rider» er innspilt over flere år, med ulike orkestre, men fungerer likevel som en enhet. «Alice» og «Blood Money», ble spilt inn samtidig med omtrent samme musikere i år 2000, selv om det gikk flere år mellom teaterpremierene på disse to stykkene. Perkusjonisten Gino Robair har fortalt at det hele var litt forvirrende. Ikke bare skulle de få én stemme til låter som var laget for flerestemmer, i tillegg visste man aldri om man jobbet med «Alice» eller «Blood Money».

Instrumentene og lydene er hakket mer konvensjonelle på «Blood Money» og «Alice» enn på «The Black Rider», men det er ikke et stort poeng. Det er ikke nødvendigvis hvilket instrument som benyttes som er det sentrale, men hvordan det brukes. Skal saksofonen høres ut som en drømmende ungpike, eller en plaget, fattig, mann? Det fantes demoinnspillinger av «Blood Money» som ble stjålet fra Waits’ bil. Tom Waits kjøpte dem tilbake med løsepenger. En historie som tatt ut av hans kunsteriske univers.

«The Black Rider»(1993) – Djevelsk godt teater

“Ladies and gentlemen, Harry’s Harbour Bizarre is proud to present,
Under the Big Top tonight, Human Oddities. That’s right, you’ll see the Three Headed Baby
You’ll see Hitler’s brain, see Lea Graff, the German midget who sat in J.P. Morgan’s lap. You’ll see Priscilla Bajano, the monkey woman. Jo Jo the dog face boy. I’m Milton Malone, the human skeleton.”

Ja, slik begynner albumet «The Black Rider», kanskje det mest originale av alle Tom Waits’ sære album. Tom Waits leser opp denne innledningen som ikke likner noe annet, med en forvridd stemme gjennom en megafon som om han var på sirkus. Helt vanvittig. I 1998 så jeg oppsetningen «The Black Rider» på Det Norske Teateret. En herlig absurd forestilling, med Tom Waits’ sanger som den viktigste ingrediensen. «The Black Rider» hadde premiere tilbake i 1990, og var en oppsetting opprinnelig regissert av dramatikeren Robert Wilson. Thalia Theater i Hamburg kontaktet Tom Waits med forespørsel om samarbeid om en ny musikal.

Utgangspunktet for forestillingen var den tyske legenden om friskytten, som Carl Maria von Weber la til grunn for sin opera «Jegerbruden» fra 1820. «The Black Rider» er fortellingen om Wilhelm, en ung bokholder som forelsker seg i skogvokterens datter. Men for å kunne gifte seg må han bevise at han er en god jeger. Wilhelm får et tilbud fra en ung mann som nettopp har ankommet skogen i en svart sportsbil, og som presenterer seg som Djevelen. Wilhelm inngår en pakt med ham om magiske kuler som alltid rammer sitt mål. En av favorittlåtene mine fra albumet «The Black Rider» er «Just The Right Bullets». En låt som varierer voldsomt i tempo, og det er helt fantastisk å høre når låten går over i galopp.

Ja, det blir absurd musikk og teater av slikt. Og det hadde gitt mening om den eksperimentelle teaterscenen «Black Box» i Oslo hadde tatt navn etter én av låtene her. Låtene skrev Tom Waits sammen med beat-forfatteren William Burroughs, og «The Black Rider» har trekk fra forfatteren William S. Burroughs liv. I 1951 drepte han sin kone i et forsøk på å gjenskape Wilhelm Tell-myten, da han under innflytelse av rusmidler prøvde å skyte et vannglass av hennes hode. Stykket har blitt tolket som en advarsel mot rusavhengighet. I Burroughs sterke tekst «Crossroads» som Waits fremfører, vises det spesielt til sammenheng mellom magiske kuler og heroin. Burroughs selv snakker forresten frem teksten på «’Tain’t No Sin»: “Tain’t no sin, to take off your skin and dance around in your bones”. Hvordan er det mulig å komme på slikt? Hm, i ruspåvirket tilstand, kanskje.

Platealbumet fra «The Black Rider» har en helt egen plass i Tom Waits’ univers. Tom Waits fikk god hjelp av en gammel våpendrager, Greg Cohen, til å arrangere musikken til «The Black Rider». Musikken hadde elementer fra sydstats-blues, New Orleans-jazz, og mine tanker går også mot Bertolt Brecht og hans komponist Kurt Weill. Enkelte låter snakkes frem bare akkompagnert av for eksempel et pumpeorgel. På andre låter er det et imponerende arsenal av blant annet strykere og blåsere samt hva Tom Waits finner for godt å bruke som instrumenter. Og når låtene høres nesten normale ut, kommer den herlige saga og ødelegger idyllen.

Åpningen på albumet er altså helt vanvittig med «Lucky Day Overture», og låten «The Black Rider» og Waits sang er lenger unna skjønn-sang enn han noen gang har vært – og det sier ikke så lite. Det er ingen tvil om at han er som skapt til å synge som Djevelen selv, uansett hvor godhjertet han ellers måtte være. Men plata er ikke fri fra vakre ballader. «November» roer det hele ned, akkurat så styggvakkert som bare Tom Waits kan gjøre det:

“No prayers for November
To linger longer
Stick your spoon in the wall
We’ll slaughter them all”

Blant andre mer konvensjonelle låter, om man kan skrive slikt om låter på dette albumet, er «I’ll Shoot The Moon», nydelige «The Briar And The Rose» og «Lucky Day», nei, kanskje ikke «Lucky Day». Men før du har bestemt deg for hvilken låt du liker best, må du høre instrumentalen «Russian Dance». 10 poeng om du klarer å sitte stille!

Hvis man vil så langt inn i Tom Waits’ mest obskure univers som det er mulig å komme, må «Oily Nights» høres; det høres ikke ut som om Tom Waits har oljet stemmen, for å si det forsiktig. Den litt plagsomme instrumentalen «Gospel Train» er i samme klasse. Jeg kan skjønne de som mener dette likner tortur, og det er kanskje akkurat det som er meningen. Man kommer heller ikke utenom «Flash Pan Hunter». Tom snakkesynger, mens «The Boners» – hva enn det måtte være –  uler i bakgrunnen. Herlig låt!

Ikke alle vil være enige i at «The Black Rider» hører hjemme helt i toppen av Tom Waits diskografi, og som album løsrevet fra teateroppsettingen er den kanskje litt ujevn ved gjentatte lyttinger. Albumet er imidlertid et klart bevis på spennvidden i Waits’ univers, og har så mange gode melodier og spennende elementer og ulyder at det ikke bør oversees! Tom Waits for viderekomne, dette.

«Alice» (2002) – Drømmeland eller forbudte følelser?

It’s dreamy weather we’re on
You waved your crooked wand
Along an icy pond with a frozen moon
A murder of silhouette crows I saw
And the tears on my face
And the skates on the pond
They spell Alice”

«Alice» var opprinnelig en «avantgardeopera», også denne gangen var det et samarbeid mellom regissøren Robert Wilson og Tom Waits, første gang satt opp på Hamburgs Thalia- teateri 1992. Platealbumet ble først gitt ut 10 år seinere.

«Alice» skal løselig være basert på fantasy-romanen «Alice i Wonderland» og delvis basert på forfatteren Lewis Carrolls forhold til den unge Alice Liddell, den unge jenta som inspirerte blant annet denne boka. Hva det forholdet besto i og om det hadde erotiske undertoner er omdiskutert, men legger man Robert Wilsons hjemmeside til grunn, har Carolls besettelse av Alice og hans forvirring mellom drøm og virkelighet vært et viktig premiss for teaterstykket. Når Tom Waits synger i «Fish & Bird»: «Though I know that we both must part, you can live in my heart», og det synges om hval og fugl, får man da også inntrykk av at det er et asymmetrisk forhold det er snakk om.

Ifølge Waits er Alice voksensanger for barn, eller barnesanger for voksne: «Det er en malstrøm eller feberdrøm, et tonedikt, med fakkelsanger og valser … en odysse i drømmelogikk og tull.» Alt skal derfor ikke tolkes inn i et eventuelt problematisk forhold mellom Alice og Caroll, noe kan like gjerne ta utgangspunkt i selve boka, eller noe helt annet. Igjen har musikken et klart europeisk preg, med linjer tilbake til Kurt Weill, og kanskje enda lenger bakover i tid. Åpningslåten «Alice» er et nydelig stykke musikk. Waits bak piano, forsiktige blåsere. Ikke ulikt 70-tallsballadene hans. Den sterke teksten. Gåsehud!

Albumet «Alice» består av flere slike tidløse, vakre ballader med snev av jazz, noen ganger med pumpeorgel istedenfor piano. Andre ganger med strykere. «Lost In The Harbour», «No One Knows I’m Gone» og «I’m Still Here». Flere av dem drømmeaktige, ja. «Last Night I dreamed that I dreamed of you», heter det i én låt. «You dreamed me up and left me here», synger Waits i en annen.

Av låtene som trolig handler om «noe helt annet» er kanskje «Reeperbahn» og andre historier med et persongalleri helt utenom det vanlige. «Table Top Joe» er uten kropp, som det svinger av piano og Toms heslige stemme på denne låten! Den mørke «Poor Edward» er ett av platas aller sterkeste øyeblikk. Sangen handler om Edward Mordrake, en mann født på 1800-tallet som hadde et ansikt på baksiden av hodet. Han kalte det sin «demon-tvilling», og sa at det hvisket forferdelige ting til ham om natten. Det ble aldri sett å snakke offentlig, selv om det angivelig hånet eller lo mens Edward gråt:

Finally the bell tolled his doom
He took a suite of rooms
And hung himself and her from the balcony irons
Some still believe he was freed from her
But I knew her too well
I say she drove him to suicide
And took poor Edward to hell”

Mellom de vakre låtene får vi flotte og kontante låter som «Everything You Can Think» og “We’re All Mad Here» og vindskeive, støyende, heslige låter som «Reeperbahn», «Kommienezuspadt», ikke ulikt flere av låtene på stilskaperne fra 1980-årene, men likevel, naturlig nok, mer europeisk i uttrykket. På disse låtene er arsenalet av instrumenter større; også her strykere og blåseinstrumenter, men også ulike typer perkusjonsinstrumenter. Slik fremstår også «Alice» som et variert musikalsk album.

Poesien er noen ganger vakker. Tekstlinjen «Who’ll put flowers on a flower’s grave» kan få en mann til å gråte. Andre ganger er den mer skrudd på beste Tom Waits-vis: «The baby’s asleep in your shoe, your teeth are buildings with yellow doors, your eyes are fish on a creamy shore». Da er vi langt over i eventyrland. Kanskje faller oppmerksomheten min noe mot slutten av albumet, men det kan like gjerne være at albumet er en stor dose å fordøye. Så da albumet «Blood Money» ble gitt ut samtidig, hadde Tom Waits-fans nok å henge ørene i.

Mens jeg skriver om «Alice», tar jeg meg selv i å tenke at denne plata har jeg ikke utforsket ferdig, kanskje har den ufortjent kommet litt i skyggen av «Blood Money»?

«Blood Money» (2002) – Nydelige melodier som forteller grusomme historier

«If there‘s one thing you can say about mankind, there‘snothing kind about man.»

Mange Tom Waits- fans liker å rangere albumene hans, og «Blood Money» er en plate jeg stadig forsøker å presse inn på en personlig topp 3-liste.

Albumet består av sanger skrevet for skuespillet «Woyzeck»av Waits og kona Kathleen Brennan, basert på Georg Büchners fortelling «Woyzeck» fra 1837. Teateroppsetningen ble regissert av Robert Wilson, som Waits hadde jobbet sammen med på «The Black Rider» og «Alice». I likhet med «The Black Rider» er jeg så heldig å ha sett oppsetningen på «Det Norske Teateret». Skuespillet hadde premiere på Betty Nansen-teateret i København i 2000. Så selv om albumet med musikken fra teaterstykket ble spilt inn og gitt ut samtidig med musikken fra «Alice», var premieren hele åtte år seinere. Musikerne er imidlertid stort sett de samme, og lydbildet ikke så ulikt, strykere, blåsere, slaginstrumenter og tangentinstrumenter i ulike varianter. Hvorfor «Blood Money»? Tom Waits har uttalt at han ikke trodde noen ville ha kjøpt et album kalt «Woyzeck», uten at jeg er helt enig i det.

Teaterstykket stiller spørsmålet om hva skjer med et menneske når det blir undertrykt fra alle kanter. Woyzeck er soldat; soldater var tilbake i 1937 helt nederst på rangstigen. Han får inntekter gjennom å la seg forske på. Han spiser bare erter i tre måneder for at man skal se hva som skjer med ham. I tillegg har han en samboer som har fått nok av ham og får seg en elsker. Han blir desperat og dreper sin elskede. Stykket tar klart parti for den undertrykte. Den norske regissøren av stykket, Lasse Kolsrud, uttalte til Dagsavisen at stykket er dagsaktuelt, og at Norge i høy grad er et klassesamfunn. Han viste blant annet til at barn av de ressurssterke har bedre forutsetninger til å lykkes og på asylsøkeres situasjon.

Jeg er av dem som ler av de gale tingene på de gale tidspunktene. Tekstene på «Blood Money» er så nitriste at jeg tok det som Tom Waits’ svarte humor, en humor jeg trodde å kjenne meg igjen i. Det var i forbindelse med denne plata Tom Waits kom opp med det legendariske sitatet: «I like beautiful melodies telling me terrible things». Dette til tross; låter som f.eks. «Coney Island Baby» har et lettere tilsnitt.

Mange av låtene på albumet er virkelig vakre. Omtrent vakrest av dem alle er hviskende «All The World Is Green» med en klarinett som en viktig ingrediens i låta.  Og før den låta slipper til har vi allerede vært gjennom den flotte, drivende åpningslåta «Misery Is The River Of The World» samt nydelige «Everything Goes To Hell». Her er det rene ord for pengene! Herlig klokkespill og andre lyder Toms orkester har plukket frem.

Når man hører om all elendigheten, kan man trygt slå fast slik Tom Waits gjør på en av marsjene på plata: «God’s Away On Business»! Fullt øs! Tom spytter ut ordene: «Who are the ones that we kept in charge?/Killers, thieves and Lawyers.» En låt i samme leie er «Starving In The Belly Of The Whale». Vi tenker på profeten Jonas og hans prøvelser, mens Tom nærmest skriker ut teksten godt støttet av orkesteret sitt.

Mer odde låter er instrumentalene «Knife Chase» og ikke minst «Calliope», sistnevnte en låt der nettopp calliopen eller dampfløyteorgelet får lov til å mane frem ulyder sammen med et lekepiano. Leker er ikke for barn, har Tom Waits uttalt, noe som gir et hint om alle lydene han finner plass til på albumene. Perkusjonisten Gino Robair uttalte at denne calliopen var parkert utenfor, den spilte så høyt at man kunne ikke ha den innendørs.

Jeg tror du har skjønt tegningen nå, men jeg må ile til med å fortelle at vi får enda en av Toms aller vakreste ballader. Hør på inderlige «The Part You Throw Away», en skjør ballade med flotte overganger og der forsiktige strykerne utgjør den viktigste ingrediensen denne gangen. Og har vi ikke skjønt det før, kommer konklusjonen oss til hjelp helt til slutt. «A Good Man Is Hard To Find». Ja, virkelig! Perfekt avslutning på et nær perfekt album.

Kanskje utvidet hverken «Alice» eller «Blood Money» Tom Waits’ univers like mye som «The Black Rider», men du verden for noen låter.