Thåströms tre beste album?

710FE571-2737-48BF-97ED-E874D17810B5I kveld spiller verdens beste Thåström på Vulkan i Oslo. Her kan du lese Popklikks anmeldelser av det vi mener er hans tre beste soloalbum. Sees vi i kveld?

Thåström: «Skebokvarnsv. 209» (2005)

Hver gang jeg spiller Thåströms «Skebokvarnsv. 209» vris på mystisk vis tiden ut av meg. Jeg slutter å eksistere og blir en del av musikken som omgir meg.

Da jeg for noen år siden skulle kåre 00-tallets beste album gikk «Skebokvarnsv. 209» av med seieren. Noe som, for å bruke en av mine døtres terminologier, var et pippienkelt valg. Jeg var nemlig aldri i tvil.

Å gjøre en akademisk øvelse ut av hvorfor akkurat «Skebokvarnsv. 209» er så fantastisk bra er fånyttes. Musikk handler om følelser, ikke hvite frakker og metodelære.

Når det er sagt; hadde jeg hatt hovedfag i Thåströms samlede hadde jeg garantert vektlagt mannens evne til å treffe tidsånden. Det hersker nemlig liten tvil om at Thåström gjennom band som Ebba Grön, Imperiet og egen solokarriere, har truffet en nerve i den nordiske folkesjelen.

Personlig tror jeg det er sårheten, nærheten og vemodet som gjenspeiles både i tekstene og musikken som sender meg langt inn i jubelland hver gang jeg hører låter som «Brev till 10:e våningen», «Söndagmåndagsång»,«Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», «Sönder Boulevard», «The haters» og «Stjärna som är din». For ikke å snakke om «Fanfanfan» som må være en av tidenes beste låter.

Men uansett hva jeg tror så er det følelsene, og ikke intellektet, som får meg til dirre av glede hver gang jeg er på konsert med mannen, som akkurat som Jeffrey Lee, har en stemme som skjærer som en kniv. En stemme som får meg til å tenke på tog som tar meg langt, langt bort.

Thåström: «Kärlek är för dom» (2009)

Med tanke på at Thåströms «Skebokvarnsv. 209» var en maktdemonstrasjon av de sjeldne, var jeg mildt sagt spent da oppfølgeren, «Kärlek är för dom», lå i spilleren kun et tastetrykk unna. Hadde mannen som slo igjennom med vidunderlige Ebba Grön på slutten av 70-tallet, maktet å ivareta magien fra sitt forrige album, hans beste noensinne?

Svaret er et ubetinget ja. Etter å ha hørt «Kärlek är för dom» sønder og sammen kjentes det som om Thåström hadde  funnet hjem. Den musikalsk nerven som med rå kraft trenger gjennom hud og hår, fikk meg nå og da til å gispe etter pusten. De monotone og skrikende lydkulissene var så rett på sak at jeg nesten ble redd.

Om du trer på deg øretelefonen, skrur opp volumet og hører på «Linnèa», «Som tåg av längtan», «Axel Landquists park» og «Tilbaks till Trehörnsgatan», vil du skjønne hva jeg mener.

Musikken er ganske enkelt skummelt bra. Noe nerven og tilstedeværelsen i Thåströms stemme gang på gang er med på å understreke.

«Kort BIOGRAFI med litet testamente» er en perfekt åpning som setter stemningen umiddelbart. En stemning som bygger videre på «Skebokvarnsv. 209», samtidig som produksjonen er utvidet med skumle klanger og en romfølelse som skriker etter luft. Noe tittellåta er et glimrende eksempel på. «Kärlek är för dom, dom som har tur» synger Thåström innpakket i et lydbilde som får meg til tenke på betong og vaktmester Gorgon.

«Kärlek är för dom» er et dokument fra en mann som befinner seg midtveis i livet, en mann som søker både bakover og fremover på tidsaksen etter svarene på de store eksistensielle spørsmålene vi alle før eller siden frontkolliderer med.

Tekstlinjene er fylt med vemod, sorg, anger og smerte. Det føles nesten som om Thåström nå og da setter seg i skriftestolen på jakt etter en blanding av tilgivelse og selvinnsikt.

«Långtbort» og «Över sundet» er så hudløst vakre at de knapt er til å holde ut. Sistnevnte er en av Thåströms beste låter noensinne, og bekrefter at han er unik som både låtskriver og sanger.

Jag släcker ner rummen rundtomkring här ett för ett
Min elektricitet är snart slut och jag er rädd
För jag ska också långt bort
Långt, långt, långtbort
(«Långtbort»)

 Thåström: «Dom som skiner» (2021)

Om jeg hadde skrevet denne anmeldelsen etter er par gjennomlytting, hadde konklusjonen blitt ganske annerledes. For jeg fikk det ikke helt til å stemme. De gode melodiene uteble, samtidig som flere av låtene ble i overkant monotone og likelydende.

Etter cirka en uke stemte nesten alt. Melodiene, som hele tiden lå på lur, hadde begynt å skinne, og det som opplevdes som monotont og likelydende, opplevdes etterhvert som storslagent, nyansert og utfordrende.

«Dom som skiner» er med andre ord en plate som trenger tid før de subtile nyansene, som gjemmer seg i et tidvis voldsomt lydbilde, slår ut i full blomst. Men, når brikkene først faller på plass, er det nærmest absurd å innse at musikken ikke fungerte umiddelbart. Noe som ofte kjennetegner musikk som har noe ekstra å by på.

Siden sitt forrige album, «Centralmassivet» (2017), har Thåström byttet ut nesten hele bandet han har brukt gjennom mange år. Den eneste som har fått være med videre er medkomponist, medprodusent og multiinstrumentalist Niklas Helleberg.

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme.

Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell.

Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Noe som særlig kommer til utrykk på to av platas beste spor, åpningslåta «Södra Korset» og nevnte «Isbergen». To låter der Johanna og Klara i First Aid Kit bidrar med deilig og tidvis sakral koring.

Platas første singel, «Papperstunna väggar», var en liten skuffelse da den landet, men har som resten av skiva vokst mange hakk den siste uka. Godt hjulpet av et nydelig arrangement, der tangenter, synther og strykere utfyller hverandre på lekkert vis, lykkes Thåström og gjestevokalist Tityio etterhvert å lukeparkere låta i blinde.

Pianobaserte «Stora långa gatan», med innlagte jazzvibber, er en klassisk Thåström-låt med en tekst som setter spor, selv om jeg ikke aner hva den handler om. Noe jeg kan si om de fleste tekstene på plata. Men det viktigste er at de er i besittelse av en poetisk kraft som, i mitt tilfelle, pirrer både nysgjerrigheten og intellektet.

Tekster som namedropper den mystiske skikkelsen Woland og forfatteren Hans Fallada, tekster som handler om elektrisitet, å sveve, fly og å bli langsomt varm. Om å være her og nå, fra en annen tid, Kling Klang-musikk, bebop-musikk og tusen gater opp og ned. Om den store gatan, å snurre lykkehjul, tenne den store lampen og Sandra som synger «Maria Magdalena». Om lukten av indisk mat, sopgubbar, ambulanser, brannvesen og de med antenner opp i himmelen. Om en punktering utenfor Toledo, lange avskjeder og for mye virkelighet, lapper på kjøleskapsdøren og Thåströms mamma.

Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi.

Foto: Sony Music Norway (promo)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639