HIMMELEN (20. mai 2013): Det var på tide! utbryter Jim. – Nå har vi ventet i 42 år på at du skulle komme deg over til denne siden, Ray.

Det nytter ikke å ri LA-damer i stormkast hele livet vet du. Du blir jo ikke noe lykkeligere menneske av det!

– Å klapp igjen’a, Jim! Du har vel drevet med recitering av dikt i fri dressur for å sjekke noen snertne engler, tenker jeg, repliserer Ray og fortsetter:

– Men jeg orker ikke diskutere med deg nå. Jeg har hatt en lang reise hvor jeg fikk beskjed om ikke å røre jordoverflaten, ellers ville jeg bli tent fyr på… Tenk deg typen som åpnet bakdøren på den snodige farkosten jeg dro med, han truet meg med en evig lang måneskinnstur om jeg ikke oppførte meg pent! Så jeg tok på solbrillene og sa ikke et ord på resten av ferden.

Gliset til Jim blir, om mulig, enda bredere.
– Jeg var redd du hadde forandret deg til en gretten, gammel gubbe. Jeg tok heldigvis feil: Du er fortsatt den syredyppende dusten jeg startet band med i 1965. Det er forøvrig litt kjipt å tenke på at The Doors kun holdt i seks år, sier Jim ettertenksomt.

– Vel, vi ga vel ut noen plater etter at du forsvant. Og har turnert ganske mye….

Plutselig står Jim én cm unna nesa til Ray. The Lizzard King snerrer Ray opp i trynet:

– Som sagt nådde The Doors THE END da jeg fant det for godt å sjekke exitmulighetene i et badekar. Jeg har observert de krampaktige forsøkene på å holde låtene i live. Det er jo knapt et tributeband verdig!! En eller annen britisk avis kåret det til den verste gjenforeningen gjennom tidene. Og hvem i all verden var det dere hyret inn på vokal? Ian Astbury fra møkkabandet The Cult?!! Han forsøkte til og med å etterlikne mine anfall på scenen. Det forteller vel sitt.

Jeg sier det kun én gang: JEG KAN IKKE ERSTATTES!!!!

– Vel, Ian hadde noen grunner for å bli rasende, da. Spesielt var det en konsert i Oslo, på et skikkelig stinkende sted som hadde det pompøse navnet Rockefeller. Det virket nesten som om publikum overdøvet oss med vilje under «When The Music’s Over». De gnålte så høyt at det sprakk for Ian, du hadde garantert gjort det samme. Han fikk i hvert fall vår fulle støtte.

Men det er jo ingen fare for nye forsøk. Ian sluttet én måned etter Oslo-gigen, Robbie og John kan dessuten ikke fordra hverandre på grunn av bråket med navnet. Det fordømte navnet! Dét fikk vi aldri bruke igjen.

– Og godt er det, at den døra ble lukket, utbryter Jim.

Endelig sprekker Rays ansikt opp i et smil.

– Men åssen gårre’a Jimbo? Her er det vel bare fest og moro og fyll og spektakkel hele tiden, tenker jeg! Lurer forresten egentlig på hvordan du slapp inn perleporten…

Jeg selv hamret på døra i ti timer før St. Peter i det hele tatt gadd å lette på liket. Så måtte jeg forhandle meg frem til en midlertidig løsning, det tok tre timer. Jeg er her egentlig på nåde…Guds sådan…

– Jo da, det er fett nok her, men få utskiftninger da vet du. Også finnes det noen skikkelig plageånder. En keyboard-kollega av deg, en eller annen dude fra Pink Floyd, forsøker å få til en kjempegig med alle artistene her oppe. Det er bare å skygge unna, ellers så er’n på deg, dag som natt. Han kaller prosjektet «The Great Gig in The Sky», og mangler en vokalist som kan gå skyhøyt. Vi har jo Janis, men hun har vel ikke akkurat fått smørt sopranen med årene, for å si det slik.

Tror duden har forsøkt seg 200 ganger, jeg bare forteller at jeg har mistet stemmen. Utfordringen er at hun som sang den opprinnelig, Clare et-eller-annet, fortsatt befinner seg på jorda…

Jim stopper for å puste. Ray merker at energien ikke er som før.

– Rick Wright heter han, men han er ikke helt vel bevart. Siden han kom flyvende inn porten for fem år siden, har han snakket om en eller annen irsk jævel ved navn Bobby Geldof som fikset en kjempegig i ’85. Og at han selv var med på versjon 2.0 for åtte år sida. Nå satser Rick på det samme her oppe. Det skal være til inntekt for alle som har måttet gå gjennom skjærsilden, de som det er gått til helvete med…Jim begynner plutselig å puste enda tyngre.

– Hva skjer, Jim? Hvorfor blir du så rød i kjakan? Ray kikker bekymret bort på sin gamle bandkollega som har startet å hyperventilere.

– Det går over. Det er hver gang jeg nevner det helvetes navnet, da strupes jeg av et eller annet.

– Ok?

– Plages en del med det, men får alltid samlet noe engelstøv og da blir alt som før. Tror kanskje reaksjonen kan ha med at jeg stakk av fra flammene der nede for 20 år siden: Jeg ventet til solen blendet satan sjøl og hoppet deretter på den spanske karavanen som var i full fart på vei ut av det ultrakjipe stedet. Det tente virkelig en eller annen ild i meg som gjorde at jeg skrek av full hals: «Hallo, jeg elsker dere, alle dere forbanna jævler!» Det var ingen som turde å følge etter. Kjærligheten overvinner det meste, vet du, sier Jim i en syrlig tone.

Men plutselig blir han molefonken. – Med unntak av Pamela da…

– Ja, hvordan står det egentlig til med gamlekjæresten din? Like heit?

Jim svarer ikke og blir glassaktig i blikket. Ray skjønner at han må tone litt ned og spille på noen lysere tangenter. For det svever stadig en strøm av fremmede forbi stedet der The Doors-kollegene holder seg oppe. Til og med i himmelen slipper ikke Jim unna den vanvittige oppmerksomheten.

– Jeg har virkelig lett og lett, Ray, men jeg finner ikke mine guder. Verken Apollon eller Dionysos, i hvert fall ikke i himmelen. Og hvor skulle solguden ellers være…Kjipt, derfor blir det lite med orgier og annen løssluppenhet. Men jeg greier meg, likevel, så absolutt! forter han seg å legge til.

Rays øyne smalner. Han lurer på hvorfor Jim virker så stressa. Og hvor kan man egentlig få tak i noe god vin her oppe. Og hva med alle gourmetrestaurantene? Har ikke gud sluppet inn noen stjernekokker? De har i hvert fall ikke noe leveransesystem i det hinsidige …Men tankene hans blir fort avbrutt. Ridende på noen rosa skyer danser et merkelig opptog med fabeldyr bortover Love Street . Ray synes å kjenne igjen et par av LA-damene med hestekropp, pluss en kjent musiker med horn i panna.

«Raymond Daniel Manczarek, Jr» jodler briten på perfekt engelsk. – Endelig er du her!! Du er nødt til å hjelpe meg med å få Jim med på notene..

Det er alt Ray rekker å høre før han får et knallhard nakkegrep. Han merker den emne duften av en mann i skinnbukser, med en trøye som muligens ble vasket på 80-tallet, med hårlokker som aldri har rukket å gråne.

– Herregud! tenker Ray. – På denne plassen skal jeg tilbringe en evighet? Lurer på om det finnes en passasje hvor alt går utforbakke!

Med luftige steg sørger Jim for at duoen fjerner seg fra Mr. Wright. Men Ray har sluttet å lytte til Jims pjattheter. Han har allerede begynt å tenke på hvordan han billigst mulig skal komme seg sydover. Mot et atskillig varmere sted.

http://youtu.be/rYE1S6r3bkg