Mental Illness

Mental Illness

Popklikk-redaksjonen har brukt påsken til å lytte på og å anmelde to plater vi setter særdeles stor pris på.

Aimee

Aimee

Aimee Mann: «Mental Illness»

Vi har brukt mange timer sammen med Aimee Mann sin første plate på fem år, ”Mental Ilnness”. Så mange timer at det nesten har begynt å gå litt rundt for oss. Men ikke mer enn at vi sjangler en smule etter cirka 38 minutter i selskap med ”Mental Illness” og et par Moscow Mule.

Enkelte i Popklikk-redaksjonen er så voksne at de har vært med på Aimee Manns musikalske reise som begynte midt på 80-tallet med bandet ‘Til Tuesday (vi har ikke noe forhold til hennes første band, Young Snakes). En av oss har sågar hatt gleden av å snakke med henne på telefonen om boksesporten, smileys og musikalske inspirasjonskilder.

”Mental Illness” føyer seg inn i Manns rekke av lavmelte skiver med gode og interessante tekster. Det kan virke som om hun ikke makter å lage dårlige album. At flere av dem krever litt tid før de blomstrer, er mest av alt et kvalitetstegn.

Manns tekster har alltid vært noe for seg selv. Melankolske, bittersøte og reflekterende som de er. Men (nesten) alltid med et lys i enden av tunnelen. Noe som passer utmerket til de lune melodiene hun ofte omgir seg med. Melodier som smetter inn uten å banke på døra.

Lydbildet på «Mental Illness» er tilbakelent og neddempet. Det er kassegitarene, tangentene og strykearrangementene som setter dagsorden, trommene må nøye seg med å gå stille i dørene. Stemmen til Mann spiller som vanlig hovedrollen, denne gangen godt hjulpet av koringen til Ted Leo. Det låter litt sånn singer-songwriter’ish med en tøtsj countryvibber og noen små doser softrock.

Låtmaterialet er uhyre jevnt, ja vi snakker nesten dødt løp. Vi hører med glede på alle låtene, og gjerne i en sveip. Men om man begynner med «Goose Snow Cone«, «Stuck In The Past», Lies Of Summer og «Poor Judge», er det ikke så lenge igjen til julaften.

CF

CF

Craig Finn: ”We All Want the Same Thing”

Craig Finn er nok for de fleste bedre kjent som frontfigur i The Hold Steady, enn som soloartist. Det sjarmerende newyorkbandet som makter å blande hardt og mykt på en tøff og melodiøs måte.

På bandets beste album,”Boys And Girls In America”, går for eksempel tankene rett som det er til artister som Bruce Springsteen og Hüsker Du, noe kremlåter som ”Struck Between Stations» og ”Chill Out Tent” er førsteklasses eksempler på.

Craig Finn

Craig Finn

Som soloartist søker Finn mot roligere farvann. Noe som kler ham så godt at Poklikk våger påstanden at Finn på sitt tredje soloalbum,”We All Want the Same Thing”, aldri har vært bedre.

Hovedårsaken til en slik påstand er Finns evne til å kombinere oppsiktsvekkende gode tekster med fengende og vaneskapende melodier. Bruken av elektroniske dippedutter, blåsere og strykere, tilfører dessuten albumet en energi som driver låtene framover.

Finn har alltid vært en god historieforteller, men på ”We All Want the Same Thing” når han nye høyder.  At han fremdeles rusler rundt i det samme musikalske landskapet som Springsteen, er det ingen tvil om, men denne gangen stikker han også innom Villy Vlautin (Richmond Fountain) og Paul Westerberg (The Replacements) på veien til studioet.

Høydepunktene er mange, men låter som «Preludes», «Ninety Bucks», «God In Chicago», «Rescue Blues» og «Tangletown», er trolig et påskeharehode foran de andre låtene.