Strange Angels

Strange Angels

Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om Elmore James, Heartbreakers, John Oates og Tommy Emanuel i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Tom S

Tom S

Diverse artister: Strange Angels: In Flight with Elmore James (Sylvan Songs)

Tida er moden for å huske Elmore James. Bluesgitaristen fra Richland, Mississippi som døde i 1963, bare 45 år gammel. Til å hjelpe oss å minnes bluesartisten med det cooleste navnet, har et knippe av hans nåtidige beundrere laget plata Strange Angels: In Flight with Elmore James.

For min del «oppdaget» jeg Elmore James da jeg hørte på det jeg anser som rockens beste plata, At Fillmore East, det doble livealbumet til The Allman Brothers Band, en gang i 1971. Allmans introduserer sangen «Done somebody wrong» med ordene «This is an Elmore James song … This is a true story … I´ve must have have did somebody wrong..»

Elmore

Elmore

I tråd med gjeldende blueslingo er selve introduksjonen slurvete. Uten at det går ut over selve fremføringen av «Done somebody wrong».

​The Allman Brothers Band spilte også en annen Elmore James-sang under disse konsertene i New York våren og sommeren 1971, men «One way out» måtte vente til utgivelsen av 1972-albumet Eat a Peach for at vi skulle få høre den.

​Da Allmans tolket Elmore James hadde Jimi Hendrix allerede rukket å kalle seg Jimmy James en periode tidlig på 1960-tallet, en hyllest til nettopp Elmore James. Senere i rockhistorien løftet gitargiganter som Eric Clapton og Stevie Ray Vaughan på hatten til James med sine storveis versjoner av «The sky is crying».​

James

James

I linernotatene til Strange Angels skriver Nashville-journalist/ forfatter Barry Mazor om at Elmore James på slutten av 1950-tallet, begynnelsen av 1960-tallet, pleide å spille mellom Muddy Waters og Howlin´ Wolf på Sylvio´s Bar i Chicago. Det må ha vært helt vilt!

Elmore og bandet hans, His Broomdusters, etter hit´n «Dust my broom», var nærmest å betrakte som husband på Sylvio´s. James skal ha lært «Dust my broom»-riffet av Robert Johnson himself.

Elmore James fikk altså selv med seg lite av den statusen han skulle få i forbindelse med rockens gjennombrudd, han døde av et hjerteinfarkt akkurat da den neste, hvite generasjon kunne ha bidratt til å ta ham ut av klubbene.

Vår mann, Rodney

Vår mann, Rodney

James var tidlig ute med å elektrifisere bluesen og å arrangere den for større band. Derfor lurver det også bra av mange av bidragene på denne plata.

En av høydepunktene er Tom Jones´ sin tolkning av nettopp «Done somebody wrong». Waliseren er nå 77 år, men forbløffer stadig med sine overlegne blues og soultolkninger. Sjekk ut hans versjon av Willie Dixons «Evil», utgitt på vinylsingel på Jack Whites «Blue Series» for Third Man Records i 2012.

Artistene som er med på Strange Angels er et eklektisk utvalg, noen mer selvfølgelige enn andre.

Allman-gitarist Warren Haynes er med på to sanger, «Mean mistreatin´ Mama» sammen med ZZ Tops Billy Gibbons og Willie Nelson-munnspiller Mickey Raphael, og på «It hurts me too» sammen med outlaw countrysanger Jamey Johnson. (Hvilket avstedkommer det nå obligatoriske spørsmålet; Når slipper Jamey Johnson eget, nytt album? Det forrige egne, The Guitar Song, kom i 2010. Dette må være rekord for opphold mellom plateutgivelser for en countryartist som er aktiv på konsertfronten hele tida).

Men Johnson er nøye med å stille opp på markeringer for sine helter, her beviser han at han er ved utmerket stemme.

Rodney Crowell og søstrene Shelby Lynne & Allison Moorer tilhører også americana/ country-verdenen, men anerkjenner betydningen av bluesen. Crowells «Shake your money maker» er knallbra, med en lavtflygende groove og en sanger i toppslag.

Strange Angels inneholder også sterke bidrag fra Bettye Lavette, Keb Mo´, Tom Waits-buddy´en Chuck E. Weiss og søstera til Led Zeppelins John Bonham, Deborah Bonham («Dust my Broom»).

Kanskje bluesen er det som kan redde oss fra det potensielt miserable året 2018?; Mer Donald Trump, Vinter-OL, identitetsløse norske popsangerinner som bare har fornavn, dret-TV. Den slags.

Arkansas

Arkansas

John Oates with the Good Road Band- Arkansas (PS Records/ Thirty Tigers)

John Oates (69) er selvfølgelig først og fremst forbundet med den svært fremgangsrike
r´n´b/ pop/ rock-duoen Hall & Oates. Sammen med sangeren Daryl Hall har Oates holdt det gående siden 1972. De har solgt over 80 millioner album, fordelt på 21 utgivelser, har drøssevis med hits («Out of touch»/ 1984) og skal ut på stor turné sammen i USA i sommer. Hvorvidt de noensinne har spilt i Skandinavia, er uvisst for meg.

Uansett ble de valgt inn i Rock And Roll Hall of Fame i 2014. Hall & Oates var/ er en slags mer urban variant av Simon & Garfunkel med vokal der Hall oftest var/ er i front, med Oates på harmonier og lead guitar.

John Oates

John Oates

Men denne platen beviser at John Oates er en sanger med betydelig stemme.
Arkansas er John Oates femte soloalbum, og kan enkelt beskrives som en hommage til sørstatsmusikken som har vært vesentlig for gitaristen i hans karriere. Selv om Oates faktisk er fra New York City, så har familiebånd trukket ham til nettopp Arkansas.

De fleste av sangene på plata er hentet fra de dypeste røttene av sørstatsmusikken; blues, soul, bluegrass, men tittelkuttet er en Oates-original visstnok unnfanget under en magisk stund i en bomullsåker langs Mississippi, med månen hengende over som perfekt lyssetting. Oates ønsker å understreke at Arkansas har en rik musikkhistorie med giganter som Johnny Cash, Levon Helm, Al Green, Charlie Rich og Louis Jordan på lista.

​The Good Road Band teller noen av Nashvilles beste; mandolinisten Sam Bush, gitaristen Guthrie Trapp, pedal steel-gitaristen Russ Dahl, og dette låter så lekende lett og selvfølgelig som denne musikken både er, og ikke er.

John Oates synger med klasse klassikere som «My creole bell» og «Spike Driver Blues» (Mississippi John Hurt), tradlåten «Stack O Lee» og «Miss the Mississippi and you» (skrevet av Bill Halley, mest kjent i Jimmie Rodgers tolkning).

Dette føyer seg inn i det stadig voksende biblioteket som kuraterer den amerikanske folkemusikken, gullet det meste av populærmusikken lener seg på.

​Joda, mange legger mye arbeid i å skjule dette faktumet, men gode menn som John Oates dukker jevnlig opp og drar buksene ned på leggene på bløffmakerne og skrotingene.

AO

AO

Tommy Emanuel c.g.p.- Accomplice One (CGP Records)

Heldigvis for den australske gitaristen Tommy Emanuel er det ikke satt opp fotobokser for å holde hastighetskontroller i musikkbransjen. Da ville Emanuel ha brukt mesteparten av inntektene sine på å betale bøter.

Tommy Emanuel tilhører en av verdens minste og mest eksklusive gitar-forbund, forkortet til «c.g.p.», «certified guitar player». En æresbenevnelse gitt til Emanuel og fire gitarister til av Nashville-gitarlegenden Chet Atkins.

Tommy Emanuel

Tommy Emanuel

Min gamle venn, den avdøde haldengitaristen Claes Neeb skal også ha blitt adlet med en «c.g.p.» av Atkins, men Neeb er foreløpig ikke i de offisielle c.g.p.-rullene. Men to av dem, Tommy Emanuel og John Knowles, er med på det som ble Claes Neebs siste album, Active Hands.

Tommy Emanuel er uomtvistelig den nålevende nestoren i denne verdenen, en internasjonal superstjerne, som turnerer de store konserthallene.

På dette albumet, Accomplice One, stiller et oppsiktsvekkende lag av Emanuel-fans opp, både for å spille gitar med mesteren, innimellom så raskt at du virkelig må konse for å få det med deg, men også på helt straighte sanger.

Jason Isbell

Jason Isbell

Således; Jason Isbell synger på «Deep river blues» (Doc Watson), Ricky Skaggs spiller mandolin og synger på «Song and dance man», David Grisman spiller mandolin på «c-jam blues», Amanda Shires synger og spiller fele på «Borderline», Mark Knopfler spiller gitar og synger på «You don´t want to get you one of those» (Knopfler), Rodney Crowell spiller gitar og synger på «Looking forward to the past» (Crowell), Jerry Douglas spiller dobro på «Purple haze» (Hendrix), Jorma Kaukonen (Jefferson Airplane og Hot Tuna) spiller gitar på «Saturday night shuffle» (Merle Travis) og Suzy Boguss synger på «The Duke´s message» (Emanuel).

Allerede halvveis ute i plata hart du hørt flere halsbrekkende gitarløp en du kommer til å gjøre fra resten av årets plater.

Isbell, Skaggs, Crowell og Knopfler-sangene kan lyse opp hvilke spillelister som helst, premium saker.

Ustemt sa du?

Heartbreakers

Heartbreakers

Heartbreakers – L.A.M.F. Definitive Edition (4 CD (Jungle Records)

Dette var en av de cooleste platene du kunne eie i 1977-1979. New York-kvartetten, som telte to tidligere medlemmer av New York Dolls, var så ute på dop i 1975/76 at de ikke hadde fått med seg at Tom Petty hadde et eget Heartbreakers i Florida.

I 1977 kom New York-Heartbreakers seg over til London i tide til å være med på Sex Pistols myteomspunne turné, «Anarchy in the U.K. Tour», sammen med The Damned og The Clash.

​Bandet telte Johnny Thunders (1952-1991) og Jerry Nolan (1946-1992) fra The Dolls, samt Billy Ratt (også død) og Walter Lure. Lure er i dag aksjemegler på Wall Street, når han ikke løfter opp gitaren for litt fritids-rocking.

Heartbrakers

Heartbreakers

Heartbreakers rakk bare et studioalbum, L.A.M.F., kort for «Like a mother fucker», visstnok velartikulert New York-graffiti.

Til gjengjeld er dette høyoktan, slamrende rock-punk, bitvis flekket til av skvulp av glamrock. Låttitlene her smeller som flipperspill-baller gjennom knotten til oss som var der den gang; «Born to loose», «All By myself», «I wanna be loved», «Chinese Rocks» (Ramones-låt),» «Get off the phone», «Pirate love» og «One track mind».

I denne fire CD-boksen får du en vaska versjon av original-albumet, the lost 77-mixes, the demo sessions, The alternative mixes.

Den 44 siders bookleten bringer orden i kaoset rundt plata, Thunders og co og alt annet du kan komme på om da rocken var tøff, stilig og virkelig farlig.

Det eneste spørsmålet som gjenstår, er om jeg skal åpne den lille plastposen med de fire buttonene med påskrift «L.A..M.F.» og «Born to loose»?