Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til The Dream Syndicate, Tom Russell, Joan Osborne og Susto i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Tom S

Tom S

The Dream Syndicate- How did I find myself here? (Anti-)

Det var en gang i det forrige århundret da amerikanske The Dream Syndicate laget plater som var gaver fra oven for oss som ikke hadde noe mot at rock ble spilt høyt, hardt og vilt, men likevel ikke fikset å høre på heavy metal eller tungrock eller hva man nå kalte kalte rockmusikk med forsterkere som gikk helt til elleve.

Da The Dream Syndicate dukket opp på rockklubben Ratz i Universitetsgata i Oslo i 1984, og serverte konsertversjonen av musikken vi hadde hørt på de to platene Days of Wine and Roses og Medicine Show, satte det en ny standard.

Jeg har i noen sammenhenger hevdet at de første minuttene med The Dream Syndicate på Ratz kunne ha vært løftet ut til bruk som målestokk for Rock, nærmest som «Meteren» som befinner seg i Paris. Det var rock spilt med den klassiske besetningen; bass, trommer og to gitarer, og det ble servert med en sjelden kombinasjon av autoritet og villskap.

Første siden 1988

Første siden 1988

The Dream Syndicate beveget seg gjennom en rekke besetninger i de 6-7 årene bandet varte, sanger/ gitarist Steve Wynn og trommeslager Dennis Duck var med hele veien til fjerdealbumet  Ghost Stories i 1988. Da hadde bandet tatt sin overlegne fusjon av Velvet Underground, Quicksilver Messenger Service, Crazy Horse og Television til de større norske byene i flere runder, og pådro seg nesten et Norgesvenn-stempel.

Et livealbum dukket sogar opp med bandet avbildet foran en norsk stavkirke, fotografiet kom til ved en tilfeldighet da BEAT-fotograf Raymond Mosken snublet over bandet på sight-seeing under en turné.

Men på tampen av 1980-tallet var bandDrømmen over for Steve Wynn. Han kom sterkt tilbake på egenhånd med albumet Kerosene Man. Jeg laget en TV-spesial om Steve for NRK på tidlig nittitall, og et par år senere overtalte jeg ham til å skrive sangen «That´s why wear black» for den norske countryfolkduoen Somebody´s Darling.

Steve Wynn har fortsatt å komme tilbake til Norge, de senere årene med bandet The Baseball Project, som nå teller to tidligere REM-medlemmer. Han har har også samarbeidet tett med Halden-regissøren Øystein Karlsen på siste-sesongen av TV-serien Dag. Det finnes et eget vinylalbum med denne musikken, vel verdt å flagge ned for folk med sansen for Wynns «livsverk».

For fire år siden var The Dream Syndicate tilbake som liveband, Wynn og Duck var med sammen med bassisten Mark Walton (som var med hele veien i Norge på 80-tallet også) og gitaristen Jason Victor. Sistnevnte ble oppdaget av Wynn i en platebutikk i New York, og er nå veteran også i Wynns soloband, The Miracle Three.

Bandet gjorde noen spredte spillinger i Norge, selvfølgelig var de innom Halden for en utendørs sommerkonsert. Ekkoet la seg ikke før inn i adventstida det året.

Da jeg traff Steve i Oslo for halvannet år siden, kunne han fortelle meg at The Dream Syndicate hadde vært i studio og at resultatet var noe som han virkelig gledet seg til å dele med fansen. At nye How did I find myself here? nå kommer ut på kvalitets-labelen Anti- er bare en pekepinn på hvor bra denne plata er. Forventningene i internasjonal rockpresse har vært høye, og i det nye nummeret av engelske Uncut er det en stor The Dream Syndicate-sak.

Alle elementene som gjorde at vi elsket bandets originale plater, inkludert liveplatene, er på plass. Jason Victor tar steget opp som The Dream Syndicates beste gitarist, flere hakk over både Karl Precoda og Paul B. Cutler. Rytmeseksjonen Duck & Walton er like på plass som de var på 80-tallet. Steve Wynn har laget sangene som holder, åpneren, «Filter me through you», har kvalitetene som gjør at vi husker «Tell me when it´s over», «That´s what you always say», «Still holding on to you» og «Merrittville».

Det er stor variasjon mellom sanger som «Glide», «80 West», «The Circle» og det elleve minutter lange tittelkuttet. Dog uten av det fires på intensiteten. «Like Mary» er et lite pustehull, en touch mer folk enn resten. Avsluttende «Kendra´s Dream» er laget i samarbeid med Kendra Smith, The Dream Syndicates originale bassist, ute av bandet etter det første albumet. Kendra synger som en mildere Nico. Med på plata er også keyboardisten Chris Cacavas, fra Green on Red. Han er kreditert som co-produsent sammen med bandet.

Cacavas  er også med på laget når The Dream Syndicate spiller på Rockefeller i Oslo 14. oktober. Med How did I find myself here? i kofferten har The Dream Syndicate skarp, ny ammunisjon. Spørsmålet alle som fortsatt setter pris på at gitarer snakker elektrisk rock bør stille seg er; How can I find myself somewhere else on the 14th of October?

Folk Hotel

Folk Hotel

Tom Russell- Folk Hotel (Demon)

Her er lite utvalg av det som sies om Tom Russells 36. album:

«Mythical America explored by brilliant Americana songwriter…Russell is a riveting storyteller». —Peter Watts, UNCUT

«Tom Russell’s ‘Folk Hotel’ keeps it simple, beautiful — and Hank Williams pays a visit…»

 — Steve Knopper, Chicago Tribune

«As ruggedly romantic as ever…Russell is a treasure». — Colin Irwin, Mojo

«In the 1990’s Tom Russell was, along with Dave Alvin, hailed as the architect of what came to be known as Americana music. Folk Hotel is album number 36 for Russell and, in 2017, he has surely delivered one of the Americana albums of the year». — Peter Churchill, Americana UK

«This isn’t just the next album, «Folk Hotel» is a very distinct shift of emphasis back to one man playing guitar and singing songs…If this becomes Russell’s new direction, then the future of the storytelling tradition is in safe hands». Lyndon Bolton, No Depression

«Tom Russell really doesn’t like to be pigeonholed. He appears to only have one rule in his artistic vision, and that’s the primacy of the story; anything else is fair game…Folk Hotel is a beautifully put together set of songs that show Russell at the top of his game».            —Penguin Eggs, Canada

« “Folk Hotel” is quite brilliant. Brilliant because no one writes songs with this kind of imagery and this level of intricacy is seldom in folk, nor does it ever sound this weather-worn. Folk, blues, country, poetry, call this whatever you want. The truth is it is all of these things, but so much more. Tom Russell has many people jealous of his talents, wishing they could do this too, but he’s largely without peer. A five-star hotel if ever there was one.» — Maximum Volume Music

«Any perceived exhausting elements to grasping the underpinning value of a Tom Russell album are blown away by the riches that this influential Americana scribe lays out. FOLK HOTEL will keep a listener on their toes and retains a tendency to reveal a little bit more in each play. This is the fruit of a legendary singer-songwriter at work and every small share keeps the spirit alive. In a JFK twist – ask not what Tom Russell can do for you, but what you can do for Tom Russell». — Three Chords and The Truth

JO sings BD

JO sings BD

Joan Osborne- Songs of Bob Dylan (Womanly Hips/ Thirty Tigers)

Jeg blir aldri lei av å høre folk covre Bob Dylan, denne uka har jeg skaffet meg to album til med Dylan-covers, til en stadig voksende haug. Amerikanske Joan Osbornes samling av tretten Dylan-sanger og Take what you need: UK Covers of Bob Dylan Songs 1964-69.

Jeg holder alltid et våkent øye på det Joan Osborne driver med, i hvert fall etter at hun ga ut den fin-fine countryplata Pretty Little Stranger i 2006.

Osborne er selvfølgelig mest kjent for kjempehit´en «One of us» fra 1995, skrevet av The Hooters Eric Bazilian, opprinnelig å finne på albumet Relish, som solgte trippel platinum i USA og gjorde seg gjeldende verden over, inkludert norsk radio.

Joan Osborne er svært allsidig som sanger, hun har turnert med The Funk Brothers (backingbandet fra haugevis av Motown-hits, Osborne er med i dokumentarfilmen om gutta), The Dead, Phil Leash & Friends og Mavis Staples. Faktum er at jeg så Osborne i går kveld på TV i en tribute -konsert til Staples, der Osborne gjorde en god figur. I 2012 ble hun Grammy-nominert  for blues/ soul-plata Bring it on home.

Her har hun fått med seg et knippe utmerkede musikere og gjør sweet-soul-versjoner av Dylan-ess som «Tangled up in blue», «Rainy Day women #12 &35», «Highway 61 revisited», «Quinn The Eskimo (The mighty Quinn)», «Masters of War»,»Tryin´ to get to heaven», «You´re gonna make me lonesome when you go» og «You ain´t goin´ nowhere». Den siste i en nydelig gyngende countryfolk-versjon. Yes, Bob & Joan = sant!

Fett cover, ass

Fett cover, ass

Susto- & I´m fine today (Acid Boys/ Rocksnob)

Det er ikke helt lett å gripe fatt i hva Susto er, men jeg gjetter på at det er bandnavnet som skjuler sangeren/ låtskriveren Justin Osborne (ingen kjent relasjon til Joan over her) og gitaristen/ pianisten Johnny Delaware. Pluss et knippe musikere til som hjelper til å gjøre plata med den merkelige tittelen & I´m fine today til det som kan betegnes som en lysfontene av et album, der musikken strømmer i alle retninger.

Joda, americanaen er inni der den også, men bak titler som «Hard drugs», «Gay in the South», «Mystery Man», «Cosmic Cowboy» (Hey,hey,hey!- Den originale Cosmic Cowboy her), «Havana Vieja» og «Jah Werx» er det så mye som foregår at det tar tid å dechiffrere det hele. Hvilket jeg mistenker er verdt strevet med det som er Sustos andre plata.

Justin Osborne har stemmen som drar deg inn og han vet hva en god melodi er. Akkurat nå er jeg helt hekta på sangen «Mountain Top»; svevende spacerock for deg som kanskje er litt skuffet over nye The War on Drugs eller lurer på hvor lenge det kan gå før Oscar Velasco kommer med en oppfølger til den stadig besnærende 2015-plata Golden Child.