David Corley

David Corley

Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til David Corley, Woods, Offa Rex og Zephaniah Ohora with The 18 Wheelers i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

David Corley – Zero Moon (Wolf Island Records)

Amerikaneren Dave Corley tok seg god tid med sitt debutalbum, Available Light, utgitt i 2014. Corley var da 53, og det var tretten år siden omstreiferen, bartenderen, truckdriveren, computer science-studenten og låtskriveren/ musikeren holdt på å stryke med av et hjerteattakk av det spektakulære slaget.

Tom S

Tom S

Corley voktse opp på en hestefarm i Lafayette, Indiana og ble sendt av gårde for å få pianotimer som ung gutt. Han ble raskt lei dette, men fortsatte å spille etter at «Für Elise» forsvant i horisonten. Først og fremst egenskrevne sanger.

Det er noe uklart hvor mye musikken har fått lov til å bety mens han bodde og jobbet på en fjelltopp i Georgie, på Venice beach i Los Angeles og i New York City.

Men da Available Light dukket opp for tre år siden, var det ingen tvil om at vi stod overfor en ferdig utviklet artist. Med en stemme som du ikke pådrar deg ved å si nei til whiskey og sigaretter.

Corley hadde laget sin første plate sammen med den kanadiske produsenten Hugh Christopher Brown og et lag musikere som sørget for et rått, organisk lydbilde. Referansene kunne, og kan fortsatt være, mange. Lou Reed, en touch Tom Waits, Neil Young på skakke, men er samtidig på armlengs avstand av alt sammen.

Zero Moon

Zero Moon

I 2016 slapp han EPen Lights Out. En tittel som må sees i lys av at hjertetrøbbelet nok en gang meldte sin tilstedeværelse, visstnok midt i en turné.

Men heller ikke denne gangen var det David Corleys tur til å bli rodd over til den andre sida, og derfor kan vi nå glede oss over elleve nye originaler fra en artist som i seg er en definitiv original.

David Corley spiller lurvete rock, uten på noe tidspunkt å stå i fare for å bli meldt på i hverken garasje eller punkrock-klassen.

Dette er bare grunnleggende skeivt, rustent og beint fram møkkete, som om plata skulle ha vært laget på et oljesølete verksted snarere enn i et studio.

Men formulaen virker, så til de grader. Både Corley og Brown spiller piano og tilfører med det en slags klasse oppe i sjanglingen, rockmusikk som på en måte har blankpussede sko selv om den står og går i rennestenen.

Corley truer og messer, han ber på sine knær og han gir fingeren i sanger som stadig sniker seg innpå en, tar grep og ikke slipper taket.

«Dessert Mission» er et høydepunkt, forsøkt gjemt bort som kutt seks, med effektive koringer, batterisyra munnspill og en hamrende groove. Rockmusikk som man rett og slett ikke hører lenger, og som man ved nærmere ettertanke kanskje ikke engang har hørt akkurat slik før.

Etterfølgende «Take me down some» starter med setningen «Neil Young is playing your home/ under graying skies, the ceiling is only in your soul..».  Yeah, Neils rølpeopus Time fades away finnes bak i der et sted.. «Splendid now» ruller på, det er åpenbart at Corley og medmusikere ikke har noen som helst planer om å innynde seg hos noen som helst.

Men sakte men sikkert vokser det fram en helhet, en poetisk stemme, en nonsjalant stolthet, en egenart som er bygget på elementer som ingen rimelig opplyste lyttere skulle tro at det går an å klemme noe nytt ut av. Det er, herre min hatt, rett og slett rock´n´roll, slik den er dømt til å skrangle inn i solnedgangen. Mens dansenissene trykker på knappene på PCene sine på stadioene foran ungene.

Med David Corley ved rattet, skjer rockens sortie med hevet hode og en verdighet som fortjener at vi stopper opp og følger med når han passerer.

La oss håpe at en anstendig promotor føler seg kallet. Vi vet ikke hvor lenge Davids hjerte holder denne gangen.

Zero Moon er i sannhet en dark horse. En plate for de av oss som liker å bli skrubba den gærne veien innimellom.

Fint navn, vanskelig å uttale

Fint navn, vanskelig å uttale

Zephaniah Ohora with The 18 Wheelers- This Highway 

Joda, dette er nok et navn å tygge på, Zephaniah Ohora krever litt øvelse, men når du hører musikken til denne New York-bosatte New Hampshire-sangeren/ låtskriveren, så vil du være enig med meg om at det er verdt det.

Ohora og hans ensemble, The 18 Wheelers, spiller klassisk country, med solide doser trucker, Bakersfield og 60s honkytonk i et krystallklart lydbilde.

Ohora skal etter sigende være en ledende figur i det blomstrende neo-countrymiljøet i Williamsburg, Brooklyn og han har med seg musikere som understreker at han noe å fare med.

This Highway

This Highway

Først og fremst gitaristen Jim Campilongo, en helt i de innerste gitarsirklene i USA og verden utafor, blant annet for sin deltagelse i bandet The Little Willies, countrybandet til superstjerna Norah Jones (to album, fra 2006 og 2012).

Ohora har, han også, vokst opp i en kirke. Vi får formode at det var der han lærte seg å synge.

Ohora og Campilongo har også bandet Honeyfingers sammen, fra tid til annen gjør de hele klassiske countryalbum live, som for eksempel Ray Price’ Night Life. Utgitt i 1963, med både Willie Nelson og Johnny Paycheck i bandet!

Ohora kan sin Price, sin Hank Snow, Marty Robbins, Jimmie Rodgers og Gram Parsons.

Men på This Highway byr han og Campilongo på ti sanger skrevet av Ohora selv, og på en spesiell cover. En countryversjon av Frank & Nancy Sinatras duett «Something stupid». I Nancys sted, folk/ countrysangerinnen Dori Freeman. Det går så det suser.

En viktig årsak til at dette er picture perfect classic country, er pedal steel-gitaristen Jon Grabof, kjent fra sine år i Ryan Adams beste band, The Cardinals. Og fra konserter med Grateful Dead-bassist Phil Lesh og hans & Friends-ensemble.

Ohoras omfattende studier av countryhistorien bidrar til at han skriver solide sanger  som helt sikkert kunne ha blitt plukket opp av Price, Webb Pierce, Faron Young, Johnny Horton og George Jones da det begav seg.

Sjekk «Way down in my soul», «Take your love out of town», tittelkuttet «This Highway», «High class girl from the country» og «She´s leaving in the morning». Sanger som gjør This Highway til denne sommerens Angeleno, Sam Outlaws 2015-smash.

Det begynner å bli mange av dem nå; Outlaw, Sturgill Simpson, Colter Wall, Chris Stapleton, Paul Cauthen, Cale Tyson, Mo Pitney, JP Harris og Girls, Guns & Glorys Ward Hayden.. .Og nå altså  Zephania Ohora.

Offa Rex

Offa Rex

Offa Rex- The Queen of Hearts (Nonsuch/ Warner)

Denne er uventet. Et samarbeid mellom det amerikanske folkrock/artrockbandet The Decemberists og den engelske sangerinnen/ multiinstrumentalisten Olivia Chaney. Skapt av deres felles interesse for engelsk folkrock; Fairport Convention, Steeleye Span, Fotheringay. Den slags.

The Decemberists Colin Meloy og Chaney hadde kontakt i tiden etter at Olivia Chaney ga ut sitt Nonesuch debutalbum, The Longest River i 2015, og deretter var oppvarmer på turne med The Decemberists.  Samtalene handlet ofte om folkemusikk og endte med at Meloy tilbød Chaney at The Decemberists kunne ta jobben som hennes The Albion Dance Band.

Når resultatet nå foreligger, er det klart at kombinasjonen Chaney & The Decemberists har lykkes med sine forsetter, å skape ny musikk ut av en tradisjon som strekker seg effektivt tilbake til 60-70-tallet og bakenfor. Materialet er gjennomgående tradisjonelt, og inkluderer en flott versjon av Ewan MacColls evergreen «The first time I ever saw your face».

Olivia Chaney har ganske enkelt den perfekte stemmen for dette materialet, det er hun som synger de fleste sangene. Med innsmett av Meloy for variasjon.

Du forstår hva dette handler om rett ut av startblokkene, med en majestetisk «The Queen of Hearts». Sandy Denny og Maddy Prior svever over vannene, og feler, mandoliner, fløyter og allehånde folkemusikkinstrumenter fyller ut et knall lybilde, produsert av Meloy og Tucker Martine (My Morning Jacket, Neko Case). Kan lett vokse til å bli en favoritt når høstmørket begynner å senke seg igjen.

Sier seg sjæl det

Sier seg sjæl det

Woods- Love Is Love (Woodsist Records)

Bare å innrømme at jeg har vært treg på avtrekkeren når det gjelder musikken til Brooklyn folkbandet Woods. Til gjengjeld har jeg spilt bandets forrige, City Sun Eater in the River of Light jevnt og trutt siden utgivelsen i fjor. Mystisk og suggererende musikk som er med å gi den rumpekjørte indie-betegnelsen litt surstoff.

Nå er Woods tilbake med et seks-spors minialbum, bokendet av tittelkuttet. «Love is love», med hypnotisk blåserriff det er plent umulig å få ut av hodet om du har hørt det en halv gang. Latin-folk? Gjerne.

Love is Love er Woods opprop i Trumps æra. Det er politisk musikk. Det er naiv musikk. Det er smart musikk. Det er oppløftende musikk. Det er musikk som gir faen i sjangere og begrensninger. Det er den nesten ti minutter lange «Spring is in the air», som kanskje er jazz. Hva vet jeg?

Bare at «Love is love» nekter å komme ut av bilspilleren om jeg putter den inn.

Rett innpå sommerplaylisten sammen med Gospelbeach, Dan Auerbach, Grateful Dead at Cornell 5.8.77 og North Mississippi Allstars. (Sistnevnte grisebanka John Dee til over midnatt sist torsdag under den overlegne Rolling Rootsy Revue minifestivalen).