Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Levi Henriksen & Babylon Badlands, The Secret Sound of Dreamwalkers, Stills & Collins og Robert Finley i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Et eneste stort høydepunkt

Et eneste stort høydepunkt

Levi Henriksen & Babylon Badlands – Verden av i går (Snaxville recordings)

Det kan akkurat nå synes som en utakknemlig oppgave å spille norsk heartlandrock. Med bass-trommer-gitarer og keyboards og tekster som er bygget på godt gammaldags vers og refreng-fundament.

Musikken som i øyeblikket glimrer på P3 Gull kan oppfattes som en kompakt kloss av jenter uten etternavn som synger på toppen av det samme søvndyssende karaoke-sporet. Legg til at hip-hop-kulturen tilsynelatende har rocken nede for telling.

Levi Henriksen og hans drabanter i Babylon Badlands lar seg ikke affisere av at musikken deres antakelig ses på som en en-veis billett til Rockheim, rockmuseet i Trondheim.

Godt er det, for akkurat i det herrens år 2017 lager Levi & co det som må være det beste albumet Henriksen har hatt navnet sitt på noen sinne. Tolv ordentlige sanger, spredd utover finstilt musikalsk variasjon.

Men selv om forfatter Levi Henriksen de siste 10-15 årene har vært en av Nissens mest trofaste leverandører av harde pakker under juletreet, så forholder det seg altså slik at Levi var rockmusiker lenge før bøkene tok ham. Han dukket først opp som bassist i Heart of Mary fra Kongsvinger på andre halvdel av 1980-tallet. Gitarist i Babylon Badlands, Anders Bøhnsdalen, var med allerede den gangen.

I likhet med heartland-rockens St. Tom (Petty), i førstebandet Mudcrutch, så har Levi forlatt sin opprinnelige posisjon som bassist, til fordel for å være gitarspillende frontfigur.

Tom S

Tom S

Ved siden av Levi & Anders består bandet av rytmeseksjonen Finn Lilleseth (trommer og kor) og Morten Andreassen (bass og kor)

Verden av i går, tittel lånt fra den jødiske forfatteren Stefan Zweigs selvbiografi (utgitt i 1941), er det andre albumet til Levi Henriksen & Babylon Badlands. Det første, Det beste bandet i himmelen, kom for så kort tid siden som i 2016. Det var produsert av Amund Maarud, her har lillebror Henrik Maarud tatt over det ansvaret.

Innspillingene er gjort i Maarud-brødrenes Snaxville studio (og altså utgitt på Snaxville records), det ledende musikk-laboratoriet for ekspansiv og nyskapende rockproduksjon these days.

Jeg ser ikke bort fra at Henrik har en vesentlig del av skylda for at disse ti sangene låter forbilledlig friskt. Små virkemidler rister effektivt møllen av lydbildet (Memo til Henning og Åge).

At Levi skriver tekster på øverste, norske nivå er selvfølgelig det minst overraskende ved dette foretagendet. Det jeg liker aller best ved tekstene hans, er at han ikke unnslår seg å pepre dem med referanser til alt som betyr noe for ham; musikk, fotball eller lav-kirkelig visdom. Han «stjeler» formuleringer som en ekte Nick Lowe-student, og tilpasser dem sine norske/ lokale behov. Av med hatten for Billy Joe Shaver og Jagger/ Richards/ Faithfull.

Det er altså ikke en klisje når jeg påstår at høydepunktene står i kø her, hver og en av sangene griper fatt i deg og holder deg fast, både musikalsk og tekstmessig.

Titlene er verdt å nevne i seg; «Pilergrim måne», «Verden av i går», «Jeg skal bli fri, jeg skal bli løst», «Julie tok et nattog», Marianne i moll», «33 1/3», «For det meste er jeg god», «Rembrandt brukte bare fem farger», «Jeg gir meg» og «Legge meg ned og vente».

Den siste er den fineste sangen jeg har hørt om å dø!

At Levi ikke er noen skjønnsanger er helt uten betydning, for å parafrasere en Dylan-saying, «Ingen synger Henriksen som Henriksen».

Jepp!

Jepp!

The Secret Sound of Dreamwalkers (Safe & Sound)

Kristine Marie Aasvang er et nytt bekjentskap for meg. Det på tross av at Aasvang synger backup-vokal på en av årets fineste americana-utgivelser, Unnveig Aas Old Souls. Har jeg mistet min evne til finlesing av cover-bakside-tekst, kilden til så mange store oppdagelser? Vel, vel..

Aasvang har uansett fartstid i flere musikalske sammenhenger som har passert under radaren min, mest i ensemblet The Harvey Steel Show. Der har Aasvang også hatt selskap av denne platens produsent og musikalske alt-mulig-mann, Thomas Bergsten.

Ved siden av Aasvang og Bergsten teller The Secret Sound of Dreamwalkers også norsk americana-musikks hardest-arbeidende-trommeslager, også platedirektør Alexander Lindbäck. That’s it.

Det er umiddelbart stemmen til Kristine Marie som griper tak i deg, bare ti sekunder inn i åpningssangen, «Brand new you». Den slipper knapt taket i deg i de neste noen-og-førti minuttene. Et usedvanlig dynamisk instrument, som svever over, gjennom, under og med melodier som får lov til å bredte seg ut som tredimensjonale kart.

De som har hørt den stadig mindre hemmelig lyden av The secret Sound of Dreamwalkers sammenligner Kristine Maries stemme med den transatlantiske aksen Sandy Denny (Fairport Convention etc.) og california kultsangerinnen Judee Sill.

Gjerne det. Det er vanskelig å beskrive musikk uten å bruke noenlunde kjente referanser, således kan vi også hake av ved kanadiske Cowboy Junkies og amerikanske Mazzy Star, for de mer dvelende arrangementene her.

Nærmest det som kan kalles country, «Whiskey song», der steelgitaren følger Assvangs stemme som et trist skygge.

Akkurat da du har innstilt lytteapparatet dit på den lavmælte frekvensen, smeller The Secret Sound of Dreamwalkers til med hardt galloperende rock, som slår fast at den gode Aasvang med letthet fikser dynamisk rock-vokal også. Et helt album i denne modusen kunne ha gjort dem til et norsk The Pretenders.

«Breaking bad» er ren soul, rett inn i Stax eller Fame studioet.

Men mesteparten av resten er innafor det tilbakeholdne, melankolske utrykket som åpner plata. Helt til slutt koster de på seg en instrumental seig psykedelisk exit via «Secret/ Sacred», coskrevet med Bergsteen.

Det er mange farer man kan utsette seg for, å gjenta seg selv i denne svært så oppløftende sammenhengen er bare en stor glede; Norsk musikk blir bare bedre og bedre. Bare i år har jeg «oppdaget» et knippe nye sangere/ låtskrivere/ musikere som virkelig gir kredibilitet til en slik påstand; Trond Svendsen & Tuxedo, Roger Græsberg & Foreningen, Kenneth Norum, Kristian Torgalsen og altså Unnveig Aas. Nå i innspurten; The Secret Sound of Dreamwalkers.

Stills & Collins

Stills & Collins

Stills & Collins – Everybody knows (Wildflower Records)

Stephen Stills og Judy Collins var kjærester en gang på 1960-tallet. For alltid etset i rockhistorien med sangen «Suite: Judy Blue Eyes», skrevet av Stills, og en av de store sangene fra Crosby, Stills & Nash selvtitulerte debutalbum fra 1969.

Stills karriere etter det superhektiske 1970-tallet har vært, mildt sagt, sporadisk, på utgivelsesfronten.

Hvorfor det har sittet så langt inne å lage regulære studioalbum, har jeg aldri klart å finne ut av. Det siste, Man alive, kom i 2005, da hadde det gått 14 år siden det forrige.

De senere årene har han laget et par album sammen med bluesgitaristen Kenny Wayne Shepherd og organisten Barry Goldberg, under navnet The Ride. But,but..

Det går vel an å slå fast at låstriverkilden til Stills har tørket ut en smule. Med det resultat at vi hardcorefans om og om igjen må sette på Stills’ Manassas-plater og hans første soloutgivelser.

Everybody knows er et album med store arrangementer og plenty fin-fin spilling. Der Stills og Judy Collins deler sanginnsatsene mellom seg.

Av ti sanger på duoens første album noen sinne, er halvparten skrevet av andre; Traveling Wilburys-hit’n «Handle with care», Leonard Cohens tittelkutt, «Everybody knows», Tim Hardins «Reason to believe», Bob Dylans «Girl from the north country» og Sandy Dennys «Who knows where the time goes».

De fem andre er tekster som de to sangerne/ låtskriverne har skrevet, delvis om hverandre; Stills; «So begins the task» (knalllåt fra den første Manassas-plata), «Judy» og «Questions» (Buffalo Springfield») og Collins; nye «River of Gold» og «Houses».

Stills er ved god stemme, noe som bare gjør at vi fortsetter å håpe på et comeback til 1970-talls standard!

Everybody knows vil neppe gå til historien som mannens viktigste, men den er musikalsk godt innafor hva man kan forvente av en 72-åring som har vært gjennom noen runder. Vel verdt å sjekke ut for alle som holder en knapp på Stephen Stills tidlige 70-tall målt opp mot erke-utfordrer Neil Youngs.

Går for platinum

Går for platinum

Robert Finley – Goin´ platinum! (Easy Eye Sound/ Nonesuch/ Warner)

Jeg vedder en kasse kaniner på at navnet til 63 år gamle Robert Finley kommer til å spre seg blant folk som setter ordentlig pris på musikk i skjæringspunktet mellom soul og blues i årets siste måned. 8. desember slipper Warner plata som bare er Finleys andre utgivelse noen sinne. Den er er produsert, med stort musikalsk overskudd, av Black Keys’ Dan Auerbach i hans studio/ klubbhus i Nashville, Easy Eye Sound.

Auebach har forstått at Finley, en blind afrikansk-amerikaner, tidligere snekker, som ble oppdaget som gatesanger for bare et par år siden, har den ekstraordinære stemmen. Den som får deg til å skru høyere om du hører den på bilradioen eller som får deg til å be sidemannen om å holde kjeft i en bar.

Sjekk ut videoen til knall-låten «Medicine Woman»;  https://www.youtube.com/watch?v=poodKKzqz9Q