Hva i all verden skjedde nå? Hva er det jeg driver med?! Jeg hyller den nye singelen til Stones, et band jeg egentlig hadde gitt opp ved inngangen til 80-tallet!
Ellers som en kompis sa da han hadde hørt J. Geils Band spille før Stones på Nya Ullevi i 1982: «Jeg syntes Stones var steinbra, helt til jeg skjønte at det var forbandet jeg hadde digget…»

Ja, jeg har vært på Stones-konserter hvor jeg har gått skuffet hjem. De har klinket til med «Start me Up», fått hele salen på beina, for deretter å levere et sett hvor du blir trøtt i knæra og sigen i skallen pga manglende variasjon.

En av de mer oppløftende seansene var for fem år siden da jeg virkelig nøt den mobile scenen med rynkerockere som kom flytende utover folkehavsbetongen på Valle.

«Uh-uh-uh-uh-uh-uh-uh. Uh-uh-uh-uh-uh-uh-uh» låt det fra Mick Jagger, og alle på Valle Hovin visste hva som kom. Med discoflørten «Miss You» forsvant storskjermene, fyrverkeriet og effektene – det var bare urrockerne fra steinalderen tilbake. Og de leverte i rask rekkefølge «It’s Only Rock’n’Roll», «Satisfaction» og «Honky Tonk Women».

Men likevel var kun tre av de 19 låtene yngre enn 30 år gamle på Valle-konserten. Derfor er det kanskje ikke så rart jeg ga opp å følge med på Stones’ plateutgivelser i tidlig alder.

Helt frem til i dag. Fordi den jeg hørte i dag var gedigen. DritTøff. Bare totalt, absolutt steinkul.

Det er som om den unge versjonen av Stones har kidnappet sine alter egos og kuppet studio i noen minutter.

«All I hear is doom and gloom. All is darkness in my room» gauler Jagger, som fyller 70 neste sommer.

Overhodet ingen grunn til å se så dystert på det, Mick! Mener bestemt at det er null behov for rullator i mange år ennå…