Plateanmeldelse: Christy Moore – «Flying Into Mystery» (album, 2021)
Hvis du en gang måtte lure på hvem som har den fineste versjonen av «Shine On You Crazy Diamond» så er ikke svaret det opplagte. Noen ganger er det ikke det. I dette tilfellet er svaret Christy Moore – på albumet «Listen» med den like fantastiske tittellåten.
Nå har den irske kjempen med den store og veldig nære stemmen kommet med et album som jeg umiddelbart forelsket meg i. For slik er det med forelskelse – fremdeles og heldigvis. Rumi sier; «det vi ønsker aller mest / er å kjenne kjærlighetens søte forvirring». Noe sånt. Jeg stemmer for akkurat det. La musikken berøre oss; så vi virkelig merker det søte bruset i kroppen.
Den første sangen på den nye plata til Christy Moore heter «Johnny Boy» og er bare utrolig vakker. Den flyter avgårde på en sky av synthpads og gitarer. Munnspill under åpen himmel. Irsk sekkepipe. Jeg tror sangen handler om Phil Lynott, men jeg kan ta feil.
På «Clock winds down» strammer han grepet ørlite med perkusjon og en raskere rytme. Men Moores uttrykk er først og fremst veldig lavmælt. Det er en rolig tilstedeværelse i måten han synger ordene på, som gjør at du nærmest lytter inne i stemmen hans. Hver stavelse bidrar med farger, nyanser og tolkningsmuligheter. Han synger om alminnelige mennesker og det ekstraordinære vi faktisk kan gjøre. Det lille i det store. Storheten i det lille.
Christy Moore er historieforteller med åpent hjerte. Jeg elsker «Greenland» og tittellåten er flott. «Van Diemens Land» handler om krypskyttere som blir sendt på brutalt straffarbeid til Tasmania. Den har jeg også hørt med Shirley Collins.
Noen av sangene er nesten for triste. «December 1942» må jeg innrømme at jeg ikke orker å høre på. Men alt er ikke bare trist. Her er også sanger med humor, glød og friske gnister fra ildstedet. Et sånt sted – du vet; et vertshus der du setter deg ned for å varme deg – mens uværet raser utenfor og regnet pisker mot vinduene. Et varmt måltid og noe å drikke. Til slutt kommer en nydelig versjon av «I Pity the Poor Immigrant» Da tar jeg opp sekken og rusler ut av vertshuset. Det har sluttet å regne. Himmelen er nesten lilla og gresset er mer levende enn grønt. Slik det kan være i Irland.
Nå kan man med rette si at jeg både har et naivt forhold til – og en helt uforbeholden begeistring for irsk musikk – og det aller meste som øya rommer. Jeg er en sånn fyr som av ren nysgjerrighet tar turen innom «Claddagh Records» i Dublin; og etter et par timer står utenfor med et lass tradisjonelle album jeg lurer på hvordan jeg skal få med meg videre – og om jeg noen gang kommer til å spille noe av alt dette. Men slik er det.
