Gitarist Andrew Innes og frontfigur Bobby Gillespie forsøkte hardt, men traff Oslo på gal kveld

Primalterapeuter mener menneskers nevroser kan ha utspring i fortrengt sorg og traumatiske hendelser helt tilbake til fødselen. Ved å skrike avsindig klarer man å finne et følelsesmessig uttrykk for sin smerte og dermed løse opp nevrosene.

John Lennon og Yoko Ono fikk boken «The Primal Scream» i posten og ba umiddelbart om en diger dose primalterapi fra forfatteren Arthur Janov og kona Vivian.

Lennon/Ono skal ha gått i terapi i flere måneder, og resultatet er å finne på «John Lennon/Plastic Ono Band», et utrolig nakent og rått album som ble spilt inn i Abbey Road høsten 1970.

«Working Class Hero», kanskje den sterkeste sololåta til John Lennon (ved siden av «Imagine»), fikk plass her.

«As soon as you’re born

they make you feel small

By giving you no time instead of it all

Till the pain is so big you feel nothing at all»

Og slik kunne vi ha fortsatt med gedigne digresjoner om John Lennons brokete solokarriere, samt Yoko Onos ville, og ikke minst mange primalhyl.

Boken fra 1970 som startet det hele

Men vi skal hoppe lett og elegant over til vår tid og gruppa Primal Scream. På mandag var de en snarvisitt innom Norge, Oslo og Rockefeller Music Hall. Kanskje er skottene allerede stemplet som utdaterte. I hvert fall var det skuffende få som hadde møtt opp for å se den tidligere Jesus and Mary Chain-trommisen Bobby Gillespie og hans sterke akkompagnement.

Bandet ble sparket i gang i 1982, i en salig saus av indierock og elektronisk dansemusikk – ikke helt ulikt New Order, deres samtidige fra Manchester. Imidlertid er det fryktelig vanskelig å putte Primal Scream i bås, fordi de har vært innom så mange ulike stilarter.

Én ting har de imidlertid vært konsekvente på, og det er narkomisbruk. Ganske mange konsertopptredener har vært skjemmet av rus, men ikke denne mandagen i Torgata midt i Oslo. Her manglet det i stedet på fest og moro.

Det hadde ikke vært noe å si på om Gillespie hadde primalskreket sin frustrasjon over manglende respons underveis. Han forsøkte virkelig å få i gang publikum på sin femi-keitete måte, men kun en håndfull responderte.

Spesielt en gruppe fans til høyre for scenen hadde funnet groovet, men det hjalp mindre, når resten av den trekvartfulle salen var treige med allsangen, klappingen og generell respons på diverse invitter fra scenen.

Heldigvis løsnet det litt da bandet slapp til rockefoten. Den 12. sangen var «It’s Allright, It’s Ok» fra årets albumutgivelse «More Light», etterfulgt av «Swastika Eyes», «Country Girl» og «Rocks».

Den siste låten før ekstranumrene, «Rocks», er forøvrig hentet fra Popklikk-favoritten «Give Out But Don’t Give Up», spilt inn i Memphis og produsert av blant andre Atlantic-produsenten Tom Dowd og funk-legenden George Clinton. Albumet ble til dels grundig slaktet av andre kritikere, noe som bare gjør det enda sterkere i Popklikks øyne. Rolling Stones-inspirasjonen er overtydelig på platen som neste år allerede er blitt 20 år gammelt.

I ekstranumrene fikk vi en stor dose fra «Screamadelica».1991-albumet sementerte gruppens status som kritikerfavoritter og førte til at oppfølgeren «Give Out But Don’t Give Up» ble slaktet.

Kanskje Primal Scream kunne hatt godt av Yoko Ono som gjesteartist på en treig mandag i hovedstaden? Hun hadde i hvert fall brukt primalkapasiteten til å skremme frem noen sterkere publikumsreaksjoner. (Popklikk beklager til dere som hadde det dritgøy på Rockefeller denne mandagen og danset dere gjennom halvannen time:-)

Neste gang kommer vi til å se bandet i mer hjemlige omgivelser, på de britiske øer. Hvis det da ikke blir en skikkelig fuktig lørdag kveld på Sentrum Scene…

Her er spillelisten fra Rockefeller-konserten – 20 låter.

Se hitene «Country Girl» (2006) + «Rocks» (1994) fra mandagens liveopptreden.