La det være klinkende klart. Jeg elsker trash på TV. Jeg er for TV. TV er min venn.
Jeg elsker programmer om feite folk som skal bli tynne. Mennesker som bretter ut sine pinlige sykdommer. White trash i full utfoldelse på hoteller i Mexico. Top Model Norge, Top Model USA, Top Model Uruguay for den sags skyld.

Men noe har skjedd. Jeg skal ikke si at 22. juli endret alt, men noe har forandret seg. Plutselig ble det som før har vært latterlig (men underholdende ) ikke så gøy lenger. Enkelte av disse programmene gjør meg mer livstrøtt enn avslappet.

Det er ikke det at jeg blir moralsk forarget av en «reality»-serie som vil fortelle ungdommen at toppen er lykke er å være en champagnesipppende flyvertinne på Frogner. Det bare virker bare så utdatert. Så uoriginalt. Så steinkaldt og kjipt i et samfunn som i noen få uker viste seg å være langt varmere enn vi hadde antatt.

Når Big Brother-deltagerne blir innstengt i et «helvete» av et rottereir, er det ikke sjokkerende. Det bare bommer fullstendig på zeitgeisten.

Det er vanskelig å sette ord på . Godt vi har Stefan Sundström.