Redaktøsen og Espen blir bare stående å stirre. De har knapt sett noe liknende: En middelaldrende mann i krampegråt på linoleumen. En underlig uling kommer og går med varierende kraft. Tårene triller nedover den dobbeltspente haken.

Det tredje redaksjonsmedlemmet i Popklikk, Herman, ligger der som en våt klump på gulvet, midt i redaksjonen.

– Hva gjør vi? spør redaktøsen, lettere oppgitt. – Aaabsolutt ingenting, svarer Espen med glugger så store som det runde vinduet i Vibeke Sæthers «Lekestue» (vi snakker det røffe 70-tallet, hvor barn fikk lov til å være hvem de ville, bare de ikke forstyrret de voksne)

– La gammer’n grine seg ferdig! Espen smiler litt i skjegget og blir smalere i blikket.

– Vel, nå er han ikke så mange år eldre enn deg, heller tvert imot, repliserer redaktøsen tørt.

– Men uansett, han er vel for gammel til å bælje på den måten, enig i det.

Endelig begynner det å ramle ord ut av munnen til den våte bylten på gulvet: – Herregud. Dette er en grusom dag. Nesten som i 1991, da jeg måtte lese i Søndag Søndag om at Freddie hadde AIDS!!

– Er det noen som har stryki med? Espen føler at han begynner å miste engasjementet. Han skjønner at Popklikk-redaksjonen er rammet av nok en hyperventilert overreaksjon i forbindelse med en eller annen død musiker som absolutt ingen lenger bryr seg om.

Herman begynner å tute igjen, men innimellom flommen av tårer får han presset frem: «Fish!»
– Har Doffen daua? Redaktøsen har nå mistet interessen helt og innser at hun har kastet bort enda noen minutter av sitt liv på et Popklikk-drama i flere akter.

– Hahahahahohohohohihihihi…! Espen forsøker å få opp stemningen. Latteren faller pladask ned på den fuktige linoleumen.

– Er fatter’n din homo, eller? prøver Espen seg så, etterfulgt av et fnys som oksen Ferdinand hadde syntes var tilfredstillende.

Plutselig slutter Herman å sippe og reiser seg opp. Det skjer fra det ene sekundet til det andre, som etter et flyangrep: Fullstendig tyst, mens gjenklanget av «flyalarmen» fra sekundene før gjør at trommehinnen fortsatt står i helspenn. Herman går resolutt bort til samsungen og begynner å hamre løs på tastaturet.

Redaktøsen og Espen kikker kjapt på hverandre og trekker på skuldrene. – Ja ja, vi får vel vite det tidsnok, mumler redaktøsen.

Herman slipper ut et gedigent brøl og begynner en sammenhengende tirade med ord. Hvem han snakker om/med/til/bort er uklart:

«Jeg-skal-pokker-meg-drepe-han-Derek-William-med-Dicken!! Han-har-faen-meg-ingen-rett-til-å-legge-miken-på-hylla-uten-å-spørre-fansen-først.Viiii-bestemmer-når-det-er-på-tide-å-pensjonere-seg!!!! Det-finnes-jo-ingen-rockestjerner-med-pensjonsplaner-forpokkerihelvete! Se-på-Stones! De-burde-jo-ha-landet-på-madrassen-for-lenge-siden. Fishemannen-har-ikke-fylt-60-en-gang! Jeg-skal-personlig-drukne-ham!»

– Han blir jo kalt en fisk, vanskelig å drukne ham da… forsøker Espen seg. Blikket han får fra kollega Herman gjør at han for en gang skyld klapper igjen truten. Espen trøster seg med at det snart er på tide å dra hjem og finne frem gamle VHS-bånd med NRKs «Lekestue».

Som vanlig er det mest interessant det som skjer utenfor det runde vinduet. Denne gangen i akvariet til Fish, mannen som en periode på 80-tallet ledet et av verdens beste progband.