(Foto: Nrk)

Nei, jeg så ikke Silya vinne Stjernekamp på lørdag. Jeg har faktisk holdt meg unna hele sesongen. Her er 5 enormt gode grunner til det.

1. Jeg kaster bittelitt opp i munnen ved tanken på å høre nok en ekspertdommer (Les: artist/journalist/eks-kjendis med redusert stolthet og med karrieren på hell) som bryter sammen i gråt og må gulpe opp nye forklaringer på at de elsker gamle låter i glorifisert karaokeversjon. «Å herreguud, den gjorde du til din egen. Du er unik. Du har noe spesielt. Der skapte du et øyeblikk». I dette universet er alle overjordiske talenter. Unntatt de som taper selvsagt.

2. Jeg har fått nok av at all musikk som vises på TV skal settes inn i en konkurransesammenheng. Musikk for musikkens skyld har ingen plass på norske skjermer. Hadde det endelig vært en rik flora av ulike program som presenterte artister og band og noen av dem hadde elementer av konkurranse hadde det vært greit. Men per i dag er det ikke en eneste sendeflate som tar musikk på alvor. Dette til tross for at alle de fantastiske streamingtjenestene fører til at vi har mer ny musikk tilgjengelig enn noen gang før. Blæh!

3. Jeg synes oppriktig synd på deltakerne i disse programmene. Jeg har ingenting i mot hverken Silya eller hun Black Sheeps-damen. De er sikkert tøffe og talentfulle begge to. Men om dette reelt sett kommer til å løfte karrieren deres er tvilsomt. I kjølvannet av hver sesong av Idol, The Voice og Stjernekamp ligger det en haug av artister i en skraphaug som er glemt like fort som de ble kåret til stjerner. Husker du hvem som vant i fjor? Sitter du hjemme med en haug med Rita Eriksen-plater? Eller hva med alle de stakkars Idol-vinnerene som knapt får en live-gig på lokalpuben. Si i kor etter meg: «Det finnes bare èn Kurt Nilsen.»

4. Alle kjøper bløffen. Unnskyld meg for å sparke opp åpne låvedører, men det er som om det hersker en kjempekonspirasjon. Avisene skriver om programmene. Nettavisene kjører sladderstoffet. Såkalt «seriøse» musikkspaltister heier fram sine favoritter på twitter. Jadda. Markedskreftene rår. Men noen må faktisk skriker at keiseren er naken. Så derfor gjør jeg det nå: Argh!

5. En annen viktig faktor til at jeg holdt meg unna Stjernekamp var at jeg hadde noen episoder av Honey Boo Boo-child liggende på Get-boksen. Kvalitetsforskjellen på det, og NRK-talentiaden var såpass stor at dere sikkert forstår at førstnevnte gikk av med seieren.

Jeg innser at dette innlegget får meg til å framstå som den sureste, mest sutrete kjerringen i hele verden. Men det er greit. I motsetning til alle norske tv-kanaler har jeg innsett at livet faktisk ikke er en popularitetskonkurranse.