Konsertanmeldelse: Fontaines D.C. – Øyafestivalen – fredag 8. august 2025

Jeg tror de aller fleste som var tilstede på Fontaines D.C.sin konsert på Øya fredag kom ut av den med en berikende følelse, en opplevelse av å ha vært vitne til et band i en egen liga akkurat nå.

Det er mye bra på Øya i år også, og et viktig poeng er at alt dette ikke kommer i skyggen av alt det politiske som har omgitt festivalen i år. Men jeg tviler på at jeg har gått glipp av noe som topper det som skjedde på den største scenen tidlig fredag kveld.

Denne fredagen bivåner jeg tre vidt ulike irske og nord-irske artister, og alle sørget for å være krystallklare på hvor de står i den omtale konflikten. Jeg antar dette føles ekstra viktig, og jeg orker ikke å skrive mer enn akkurat dette om Kneecap, som er såpass fjernt fra hva jeg er opptatt av musikalsk at det for min del er diskvalifiserende å mene noe som helst.

Men det er lett å forstå markeringsbehovet når selve festivalen er gjenstand for boikott og protester grunnet eierskapet. Jeg tenker også at få land i Europa, i hvert fall med en sentral posisjon i moderne populærmusikk, er mer preget av sin opprivende nære forhistorie enn Irland og Nord-Irland. Det ligger derfor kanskje mer i blodet enn mange andre steder at strimer av politikk finner vei inn i poesien, kunsten og musikken, som det jo er lang tradisjon for der.  

Nok om det, men preget av den pågående katastrofen i Gaza var for dominerende på årets Øya til å bli forbigått helt i stillhet.

Tilbake til den store attraksjonen. Ledet av karismatiske Grian Chatten er det liksom ingenting som kan stoppe fenomenet Fontaines D.C. fra Dublin nå. Og for å si det sånn: det er egentlig ganske enkelt, om enn vanskelig. Det handler om låtene! Samtidig kjennes det som om de bare har bestemt seg for å være planetens kuleste band – og takler det på strak arm! 

«Romance», triumfen av et album som kom i fjor høst, er i min bok allerede en klassiker. En herlig variert låtrekke som treffer tidsånden med en helt unik kombinasjon av tilstedeværelse, eksperimentlyst og kraft, og som for dette bandets tilfelle, endelig innehar melodi-kvaliteter som står i stil med ambisjonene.   

På Øya er åpningen råsterk med «Here´s the Thing» og «Jackie Down the Line», (fra forgjengeren «Skinty Fia»). Derfra tar det helt av med en avsindig suggererende versjon av «Boys in the Better Land», fra debutalbumet «Dogrel» (2019). Det slo meg at låta slekter på en av signaturlåtene til en annen storhet fra den grønne øya: jeg tenker selvsagt på Van Morrisons «Gloria». Men «Boys…» er allerede en klassiker på egne bein, og denne kvelden tror jeg enkeltheten i låta frigjør bandet litt – det er låt som inviterer både til senkede skuldre og taktfast poging.

Hypnotiske «Televised Mind» fortsetter triumfferden. Bandet er intenst og vidunderlig tight, koringene sitter perfekt. Hele gjengen strutter av en energi tett knyttet til selvtilliten det nødvendigvis må gi å kjenne å by på en musikkopplevelse vi som er i publikum tilkjennegir at er akkurat det vi trenger akkurat nå.

«In the modern world,  I don’t feel, no, I don’t feel. I don’t feel bad». Nettopp. 

Med denne, den kanskje aller beste låta deres, samt popperlen «Favourites» og den nyere singelen «I Love You» i ørene, og helt til slutt, en forrykende «Starbuster» avslutter heltene fra Dublin. Og så vandrer vi alle takknemlige og smilende ut av teltet. 

Derpå ruslet jeg bort for å se litt mer tilårskomne Queens of the Stone Age, som spilte litt senere. En gang var de et nytt og spennende band, de også. Nå var kontrasten, i låtkvalitet, utstråling og spenning, så slående at jeg ikke orket mer enn en halvtime. Heldigvis fostres fortsatt spennende rockeband som kan redde en festival.