Plateanmeldelse: Beharie – «When The Silence Gets Too Loud» (album, 2025)
Norges beste soul/pop-artist Beharie er tilbake med den ‘vanskelige’ andreskiva, det vil si, Beharie har tidligere gitt flere EP’er, men «Are You There, Boy?» fra 2023 var altså hans første fullengder. Den plata omtalte vi også i rosende ordelag her i Popklikk.
Albumdebuten bød på vel så mye pop som soul, og det er tydelig at Beharie har ønsket å gjøre noe med akkurat dét.
Førsteinntrykket av «When The Silence Gets Too Loud» er derfor at plata er litt stillferdig. Mange av sporene oppleves nesten som litt introverte, men gi skiva noen runder og du vil oppdage detaljrikdommen, dynamikken og alt det briljante hos Beharie. For denne mannen går de fleste en høy gang her til lands. Fundamentet er fortsatt kristen oppvekst og skeivt miljø, men Beharie er først og fremst en utdannet, utøvende, prisvinnende og dyktig musiker.
«Alibi» er en nydelig soul-perle, mens «Everybody Tells Me To Let Go» har en deilig gyng, og på tampen av «Coyote pt. II» brytes stillheten med et kraftig støyparti. Men artig nok er det først når gitarpartiet på halen av låt nummer sju, «You Can’t Escape the Morning Dew» sparkes i gang, at undertegnede virkelig blir truffet. Den overraskende akkordprogresjonen og dynamikken! Fredrik Svabø er mannen som trakterer både den elektriske gitaren og pedal steel på låten. Samspillet her er rett og slett fortreffelig.
Og så bærer det rett over i «Adore» som er skivas mest umiddelbare spor med sitt Kings of Convenience-aktige komp, kule riff og melodiøse refreng. Dernest kommer den kule retro-poplåten «Let Me Catch My Breath (In Silence)» før det hele rundes av med balladen «I Never Seem To Get It Right». Joda, du får det veldig godt til, Beharie.
Akkurat som på albumdebuten har samarbeidspartnere vært de formidabelt dyktige Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik.
«When The Silence Gets Too Loud» mangler kanskje en «Oh My God», men bevares, nivået er skyhøyt hele veien her. Hør på Beharie, folkens. Vi trenger alle mer sjel i livene våre, ikke minst i disse hårete tider.
