Børge Sildnes aka Dylan Mondegreen har alltid vært en favoritt blant Popklikks anmeldere. En artist som lager nydelig, silkemyk, drømmende softpop få andre gjør etter ham. Noe som definitivt også er tilfelle på hans glimrende, nye album, «A Sound Rings True».

Popklikk har snakket med Børge Sildnes om den nye plata, inspirasjonskilder og en viss barndomshelt. 

– Hvordan vil du beskrive musikken på «A Sound Rings True» sammenlignet med dine tidligere utgivelser? 

– Jeg vil si det i enda større grad er det som gjerne blir kalt sophistipop. Kanskje en dæsj med indiesoul inniblant. Mindre jangle og twee, for å bruke gode norske uttrykk. Der de foregående platene har låter som utelukkende er skrevet ved at jeg sitter og strummer fram noen akkorder på kassegitaren, er disse sangene skrevet på synth. Det har gitt sangene en litt annen struktur og noen uvante vendinger, synes i hvert fall jeg. Der er sikkert bare subtile forskjeller som ingen andre tenker over, men at det er brukt mer synth enn på tidligere utgivelser tror jeg de fleste kan høre. 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Jeg har som tradisjon å bruke en låttittel som albumtittel, og da den som kan gi et litt overordnet bilde av hva albumet handler om. «A Sound Rings True» dreier seg om å finne noe ekte og verdifullt i det som omgir oss og dem vi omgir oss med. Det kan være konkret om lyd, som i opplevelsen av å høre musikk som treffer, men kanskje aller mest om ord som treffer og relasjoner som betyr noe.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Det var en lang prosess! Forrige plate kom i 2018. På den begynte jeg å spille inn mer hjemme, slik som vokal og gitar. Nå ønsket jeg å gjøre enda mer selv, både fordi jeg er glad i å lære mer om lyd og fordi det gir en frihet å ikke være i et studio mens taksameteret går. Det tok litt stund å få kontroll på ting. I tillegg hadde jeg en lang periode med stemmeproblemer som gjorde at tiden gikk uten at jeg fikk gjort noe ferdig. Jeg sendte filer til flinke musikere her og der – folk som blant annet har spilt med Frank Ocean og Edwyn Collins, men det meste har jeg gjort og spilt selv.

– Hva er du mest fornøyd med på «A Sound Rings True»?

– At jeg har spilt inn det meste og mikset selv i mitt eget lille hjemmestudio. At det i mine ører høres litt annerledes ut enn det jeg har gjort før. Og at jeg ble ferdig til slutt.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Tittellåta «A Sound Rings True» fordi den la løypa for albumet. Det var den første låta jeg gjorde ferdig og den første låta jeg har skrevet på annet enn gitar. Avslutningslåta «Aura» fordi jeg egentlig hadde en annen låt som skulle på skiva, som jeg ikke helt fikk til. Så skrev jeg og gjorde «Aura» helt ferdig i løpet av noen få dager. Det føltes som at det var akkurat den jeg trengte for helheten på albumet, og jeg kunne droppe den jeg sleit med å få til.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Bortsett fra den jeg ikke gjorde ferdig: «Migratory Birds». Fordi jeg var dum nok til å spille inn alt kompet før jeg hadde begynt på teksten. Da ble det fryktelig tungt å komme på noe, og jeg bare utsatte og utsatte. Tok vel ett år fra kompet var klart til jeg spilte inn vokal.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Jeg vil si de i stor grad handler om å prøve å forstå andre og forstå seg selv i møte med andre – om å tilgi, gi slipp, åpne opp og finne måter å uttrykke seg på som faktisk når frem. En gjennomgående tone er vel en lengsel etter nærhet, oppriktighet og god kommunikasjon.

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Jeg tror at inspirasjon er noe som jobbes fram, ikke noe du skal sitte og vente på. Så omtrent hver kveld etter at barna har lagt seg har jeg satt meg ned med min Prophet 5-synth og lett etter noen fine akkorder, sunget litt tulleengelsk oppå, lirket fram en basslinje, programmert et trommespor, lagt på litt gitar – og litt etter litt, så er det blitt en låt ut av det. Jeg arrangerer dem gjerne fullstendig ut med det samme, før jeg bytter ut de programmerte trommene med noen ekte og spiller inn alt det andre på nytt oppå disse. Ordene kommer som regel til slutt, men ofte har jeg noen linjer jeg synger på i et tidlig stadium og som blir utgangspunktet for resten av teksten.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Det er nok mange, men en som har inspirert meg veldig mye i perioden jeg har jobbet med plata, er den britiske produsenten Bullion. Han har en veldig tydelig signatur, som du kan høre på plater med for eksempel Westerman og Orlando Weeks. Jeg bruker et par av hans go-to studiomusikere på albumet mitt, men ellers tror jeg ikke jeg har stjålet så mye derfra, bortsett fra en forkjærlighet for fretlessbass.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– Johnny Nashs «Point of Entry». Nydelig ambient gitarmusikk. Han ga nylig ut en oppfølger til denne, som høres ganske lik ut, men det er denne jeg har hørt mest på. 

– Tracey Thorns «A Distant Shore». Har blitt veldig glad i Everything But The Girl og soloplatene til Tracey Thorn og Ben Watt. Jeg var og så dem live i London i juni, der de spilte en eksklusiv konsert for om lag 150 tilhørere. Der spilte de en låt fra dette albumet, som kom ut før de første Everything But The Girl-platene. Fikk den på vinyl til bursdagen min i august, og den har gått mange runder hos meg etter det.

– Nicholas Krgovichs «Ouch!». Spilt inn hjemme uten budsjett, og sånn sett en inspirasjonskilde bare på grunn av det. Smekre låter om kjærlighetssorg fra en fyr som først har kjent ordentlig forelskelse i 30-årene. Krgovich er produktiv og har blant annet et prosjekt sammen med Joseph Shabason, som jeg også har hørt mye på i det siste.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Velger meg filmen «The Unbelievable Truth» av Hal Hartley. Den har et nostalgisk åtti-nittitallsslør over seg som trigger mange godfølelser i meg. Den er vittig, smart og har en herlig amerikansk blue-collar estetikk. Aner ikke hvor mange ganger jeg har sett den, sikkert nærmere tjue.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Ooh, den er vanskelig. Prøver meg med Phil Collins på trommer, omtrent akkurat slik han høres ut på John Martyn-låta «Sweet Little Mystery». Paul Buchanan fra The Blue Nile og Tracey Thorn på vokal. Arthur Russell på cello, Kate St John på oboe, Johnny Marr på gitar, og jeg kunne gjerne spilt bass egentlig. Billy Bragg skulle skrevet tekstene og snakket mellom låtene. Det hadde vel blitt smooth politisk pop, kanskje?

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?

– Yes, Carl Lewis! Jeg drev med friidrett i noen år – sprint og lengde – og han var det store forbildet, siden han var best, rett og slett. Dette var før musikken tok meg og gjorde alt annet uviktig. Ikke for det, husker Carl ga ut en låt også, «Break It Up», men den var jeg ikke så fan av.