Hallesbys nye album, «All I Need is a Masterplan», består av elleve låter som beveger seg rundt i et landskap der rock, pop og americana på fint vis veves inn i Hallesbys musikalske univers. At Hallesbys vokal er fylt med så mye inderlighet at låtene fremstår som både troverdige og varme, er en av platas store styrker. En plate som er spilt inn i legendariske Athletic Sound i Halden, og produsert av Bjørn Sæther, bandets trommeslager. Gitarist Nikolai Grasaasen er co-produsent. Resultatet er et krystallklart, detaljrikt og luftig lydbilde der Hallesbys vokal vies mye plass. De utsøkte arrangementene er sveiset sammen av Hallesby og bandet i samlet trupp.
Popklikk har snakket med Thor-Martin Hallesby om den nye plata, inspirasjonskilder og ganske mye mer. Les intervjuet her:
– Hvordan vil du beskrive musikken på «All I Need is as Masterplan» sammenlignet med din forrige utgivelser?
– Med et så fantastisk band i ryggen kjenner føler jeg at denne utgivelsen skiller seg ut da man får et mer band-uttrykk enn på den forrige. Dette er ekstremt dyktige folk og på alle måter en gjeng musikere som er meget hyggelige og ikke minst er de lite redde for å komme med nye ideer som jeg aldri har tenkt på. Så denne utgivelsen skiller seg nok mest ut på den måten at alle kommer litt fra forskjellige sfærer når det kommer til inspirasjonskilder. Plutselig snakker vi Oasis og Tom Petty som referanse små steder her og der. Dette er ikke jeg vant til. Men det settes veldig stor pris på og er en ny og interessant tankegang.
– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?
– «All I Need is a Masterplan»-tittelen er en linje fra låta «Absent Struck Of Love» som manager og altmuligmann Jonas Wille forelsket seg i. Vi var innom flere titler som ikke hadde noe med låtene å gjøre. En tittel som kunne stå for seg selv. Da Jonas foreslo dette, ble det instinktivt et absolutt ja til det. Den fyren har mange gode forslag, og det partiet er vel noe av det jeg setter høyest av ting jeg har laget.
– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.
– Som jeg nevnte tidligere er dette en veldig fin gjeng å henge med. De gav meg inspirasjon til å gjøre ferdig tekstene i et rom for meg selv, mens jeg hadde stor tillit til at de la sine instrumenter uten at jeg alltid var til stede. Vi hadde kun fem dager i Athletic Sound i Halden, så det gjelder å være så produktiv som overhodet mulig. Og det er en gøy prosess når spor legges og låtene begynner å leve og ta form.
– Hva er du mest fornøyd med på «All I Need is a Masterplan»?
– At det er en variert plate med låter som jeg synes er fint flettet sammen. Spesielt trommeslager og produsent Bjørn Sæther har kommet med ideer til å oppnå dette. Jeg synes også at den ikke bærer preg av for mye pålegg. Den er oss på hvert vårt instrument og ikke skrudd i hjel eller overprodusert på noen måte. Jeg er stolt av hva vi fikk til.
– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.
– Hvis jeg skal trekke frem låter blir det de tre siste jeg har laget. «Demons Everywhere» fordi den er litt i gata hvor jeg føler jeg får frem det ekte kaoset i meg, samtidig er den også catchy når refrenget kommer. Synes jeg da. «High Up in Those Mountains» er også en låt jeg setter høyt og det samme gjelder Stone Cold Eyes. Det er låter som spriker mellom americana (selv om jeg ikke liker det uttrykket) og ren, trist, rolig pop. On The Outside er også en fiffig liten snutt hvor Bjørn hadde gode ideer helt i sluttfasen når det kom til arret. Det var veldig fett å forvandle den fra Weezer til det den er blitt til i studioet og på plata.
– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?
– I mange år har jeg forsøkt så godt jeg kan å få til «Spin These Wheels». Det var favoritt-låta til pappaen min Thor som dessverre ikke lever lenger. Han mente dette var en hit-og jeg har hørt MYE musikk med ham, Haha! Problemet med å få til den på en måte som får den til å skinne, er å vite hva som mangler eller bør tas vekk. Skal det dubbes vokal hele veien, skal det være fritt for trommer. Bør den være pompøs og mye, liten eller sår. Har gjort utallige forsøk, og versjonen på plata er en god versjon. Men det er en tricky låt.
– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?
– Kaos, traumer, kjærlighet. Sårbarhet, rus, paranoia, anger og skam. Det å tyde alt jeg skriver er egentlig ikke spes hensiktsmessig, kanskje heller lukke øynene og lete etter billedlige uttrykk for å forstå hvilket landskap jeg befinner meg i. Jeg ser ikke på meg selv som en god historieforteller, men forsøker å finne sterke setninger og ord her og der som kan få lytteren til å undre seg over og oppleve noe fint, eller bare kjenne seg igjen i det. Det er ikke meningen å fremstå som en stor kunstner her, det er jeg absolutt ikke, men jeg gjør mitt beste for å svare og sette ord på det. Kanskje jeg heller burde å begynne å male og skjære av meg det ene øret, haha.
– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?
– Noen av låtene er over ti år gamle, så å huske hvordan de oppsto er nesten umulig. Jeg starter ofte med en linje fra en film eller sang, eller så kommer jeg på noe selv, noe som bare ramler ned, og så tygger jeg på det en stund, så kommer melodien etter hvert. Jeg har forstått at god låtskriving for min del avhenger at jeg har det bra. Og at jeg har god oversikt og innsikt. Ganske ofte hender det at jeg finner på noe skikkelig bra på et sted hvor det passer meget dårlig å komme på noe skikkelig bra. Når jeg har dårlig tid eller befinner meg på et sted hvor det er umulig å sette seg ned å komponere, det er ganske typisk. Vil tro dette er vanlig for mange musikere. Det har hendt at jeg låser meg inn på do og tar frem telefonen og gjør et opptak som jeg jobber frem senere.
– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?
– Jeg tenker at det er helt avgjørende å ha noen forbilder, og med årene har jeg blitt inspirert av andre artister som Elliott Smith, The Beatles, Billie Joe Armstrong, Wilco, Ben Kweller, The Get Up Kids, Bright Eyes, Algernon Cadwallander, Mark Kozelek, Dinosaur Jr, Hüsker Dü, Black Flag, Dead Kennedys og mange, mange flere. Det var et band fra Dallas her i Halden som spilte på Down On The Farm-festivalen som heter Old 97’s som jeg også har beundret over lang tid. Mange inspirasjonskilder der altså. Vil tro at Uncle Tupelo var det bandet som fikk meg til å lukte litt mer på alternativ country, folk og så videre. Denne plata ville ikke blitt til om ikke jeg hadde mikset sammen alt dette på finurlig vis.
– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.
– Det siste året har jeg definitivt hørt mest på KPop Demon Hunters og låta «Golden», Sabrina Carpenter med «Please Please Please». Jeg har en datter på ni år som bruker Spotify-profilen min, men det er bare koselig. Når hun ikke er hos meg setter jeg på noe av det faktisk. Jeg har hørt mye på det siste albumet til Ben Kweller, «Cover The Mirrors», ellers er jeg dårlig på å finne nye artister. Det går mye i det samme jeg hørte på når jeg var yngre som nevnt over her. Jeg hører nok «Roman Candle» med Elliott Smith en gang i uken fortsatt. Nydelig low-fi-stemning over den.
– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?
– Da jeg var 16 år kjøpte jeg meg en punk-plate som het «A Slice of Lemon». Plata inneholdt utgivelser av band signert på plateselskapene Kill Rockstars og Lookout Records, det var mye rart der, men også mye fint, og det var spesielt en låt jeg forelsket meg i og den het «Big Decision». Det samme året kom filmen «Good Will Hunting» og jeg hadde nærmest en sjelelig opplevelse da jeg hørte soundtracket mitt under filmen. Jeg kjente igjen stemmen fra låta «Big Decision» og ventet til rulleteksten kom og plukket opp at Elliott Smith var artisten. Da var det bare å handle inn alt jeg kunne finne. Så på spørsmålet svarer jeg «Good Will Hunting» og «The Straight Story» regissert av David Lynch. Bøker klarer jeg ikke å konsentrere meg nok til å finne interesse i. Det er synd.
– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?
– Dette er det letteste spørsmålet, synes jeg. Det er definitivt The Beatles. Og vi ville laget flere Beatles-låter sammen.
– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?
– Jeg kan ikke huske å ha noen andre helter enn Hulken, He-Man og Jackie Chan. Dessverre ikke Interessant i denne konteksten, men jeg syntes de var skikkelig coole.
Foto: Nikolai Grasaasen
Sjekk ut plata her: https://spotify.link/fcoGZ5VuHXb
