Konsertanmeldelse: Mac DeMarco på Sentrum Scene 1. november 2025
Det var med stor skuffelse mange av oss mottok nyheten i 2022 om at Mac DeMarco kanskje var ferdig med musikk. Etter flere år med lav profil, og et par stillferdige utgivelser uten store turnéer, virket det faktisk som han hadde lagt opp som livemusiker. Derfor var gleden stor da han annonserte at han igjen skulle ut på veien, og enda større da han stod på scenen denne kvelden.
Mac DeMarco entrer scenen til endeløs applaus. Det er tydelig at han har vært savnet. Han takker publikum for at de har kommet, og introduserer bandet sitt med sin sedvanlige blanding av sjarm og rar humor. En litt pussig start kanskje, men på en merkelig måte veldig «Mac».
Han åpner konserten med Shining, første spor fra den nye platen. Det er en rolig start. Kanskje litt for rolig, tenker jeg. Jeg så for meg en litt mer pangstart nå når han endelig er tilbake på scenen. Jeg hadde håpet på noe mer energisk.
Jeg må innrømme at jeg har en klar forkjærlighet for de fem første albumene hans. Fra Here Comes the Cowboy og utover har uttrykket blitt merkbart dempet og mer introspektivt. Publikum er imidlertid helt med, og faktisk enda mer engasjert enn jeg hadde forventet. Det er faktisk ganske rørende å se.
Jeg snur meg rundt og innser plutselig at jeg tydeligvis er en av de eldste her. Rundt meg står det bare gen z-ere, kanskje 18–19 år gamle, og alle ser helt oppslukt ut. For mange av dere som leser dette er det sikkert helt vanlig at publikum på konserter er en del yngre enn dere, men det er ikke ofte at jeg, på 29 år trekker snittalderen i publikum opp! Hvor er alle som var på Rockefeller i 2017? Har de ikke fått med seg at Mac er tilbake?
Uansett. DeMarco holder det rolig på For the first time og Sweeter før han begynner å gå rytmisk rundt i sirkler foran trommesettet, og så, perfekt timet, treffer introen til Passing Out Pieces rytmen i trinnene hans. Der er han! Med den karakteristiske blandingen av sjenanse og selvtillit.
DeMarco leverer. Det er annerledes enn før, mer lavmælt, mindre køddent, men kanskje det er akkurat slik det bør være. Det føles ikke som stagnasjon, men som utvikling. Han virker roligere, nesten mer seriøs, men uten å miste varmen og humoren.
Kveldens klare høydepunkter er Ode to Viceroy, AnotherOne og Chamber of Reflection. Han gjør også en nedtonet versjon av My Kind of Woman som passer perfekt inn i konsertens rolige tempo.
Når han trekker frem eldre låter som Freaking Out theNeighborhood og She’s Really All I Need, merker man at stemningen i publikum blir roligere. Det virker ikke som at publikum har noe forhold til disse låtene lenger. De elsker det nye. Det er egentlig fint, for sist jeg så ham, var det motsatt: da ville folk bare høre slagerne og pratet seg gjennom de mer hjertefølte sangene.
Alt i alt leverer Mac DeMarco en varm og nær konsert. Han har vokst som liveartist, blitt roligere, kanskje litt mer seriøs, men fortsatt helt og holdent seg selv.
