Fantastiske I Was A King byr på det beste vi har av vindskeiv powerpop her til lands. Nå er de ute med sitt niende album, kalt «Until The End». Fra sin base i Egersund, har de gledet mang en sjel som elsker gitarbasert pop, og det nye albumet er ikke noe unntak. 

I hele 20 år har I Was A King vært et bankende hjerte i norsk musikkscene, ledet an av Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal. Popklikk har snakket med tospannet om den nye plata og inspirasjonskilder.

– Hvordan vil dere beskrive musikken på «Until The End» sammenlignet med dine tidligere utgivelser? 

– Jeg tror at det muligens kan oppleves litt mer arrangert eller produsert enn tidligere. Noen brukte beskrivelsen I Was a King i Widescreen, hehe. Men, jeg tror kanskje det er tydeligere ytterpunkter. Fra det mest nakne til det som kanskje kan føles gigantisk! Etter å ha holdt på så lenge som vi har, er vi nok mindre redde for å trå feil og heller la ting bli som de blir. 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– En av de første låtene vi jobbet med var «Dust Bunnies», som tekstlig har utgangspunkt i en idé om et nylig forlatt hjem. Jeg var interessert i de mange potensielle historiene som hadde utspilt seg innenfor disse fire veggene – og hva som blir igjen når folk og tingene deres blir borte. Dette ble en tematisk gjenganger på albumet.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Albumet ble spilt inn sammen med Bill Ryder-Jones i studioet hans Yawn Studio i byen West Kirby, rett utenfor Liverpool. Vi møtte Bill på Egersund Visefestival i fjor, og begynte da å snakke om at vi hadde lyst til å spille inn sammen med ham. Har lenge vært stor fan av soloplatene hans, og vi hadde også en felles interesse i band som Gorky’s Zygotic Mynci, The Bats og så videre. Alle i bandet har også vokst opp med britisk popkultur, og det var også en viktig faktor for at vi ville spille inn platen i England. Med oss på laget hadde vi også den Liverpool-baserte trommeslageren Josh McCartney, som også tilførte mye til hvordan låtene og plata ble til slutt. 

– Hva er dere mest fornøyd med på «Until The End»?

– Hmm, jeg er nok kanskje mest fornøyd med at vi har greid å lage en plate som føles helhetlig til tross for at den kanskje spriker i flere retninger. Men det er litt det jeg synes er spennende med plater selv også, at du aldri helt vet hva som skjuler seg bak neste sving. Det er veldig mange ideer og type låter vi har hatt lyst til å skvise inn og føler det også er med å skaper nødvendig variasjon. Alt fra orkestrerte pop-ting, rett frem bråke-pop, til mer folk-aktige ting. 

– Plukk ut et par låter fra plata som dere er spesielt fornøyd med.

– «Snow on the Transmission Tower» som var en låt skrevet med Bill i bakhodet, og som han også umiddelbart kicket på. «Sleepless Nights» er god. Her prøvde vi å kanalisere Jesus & Mary Chain litt som de låt på plata «Munki», min favoritt fra den kanten. «The Birthday Song» er en annen favoritt, som viser en litt mer «folky» side av bandet, men som også var et forsøk på å lage noe som kunne minne om The Zombies. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «Pool Painted Black», som egentlig er en helt streit låt, men vi rotet oss litt bort med denne rent arrangement- og produksjonsmessig, der vi kanskje prøvde litt hardere enn det som var nødvendig. Den ble til slutt rattet tilbake til utgangspunktet i det som ble gjort live i studio, og slik ble den. 

– Om det er mulig: Hvordan vil dere beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Landskapet er ekstremt dagligdags og hjemlig, det trenes, kaker pyntes, barna leker på gulvet, man drikker kaffe og går på ski. Men likevel oppleves hendelsene som ville og mystiske. Det finnes øyeblikk av angst og fremmedgjøring nesten over i det hallusinatoriske. Men også en tilbakevendende tro på det gode og at snillhet er den høyeste dyd.

– Hvordan jobbet dere fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Denne gangen returnerte vi til en metode vi brukte mye på tidlige album: Frode kom med melodi og akkorder og Anne Lise transkriberte inntrykkene til ord. Vi brukte en del måneder på å snu og vende på materialet og spille inn elendige demoer for ikke å forelske oss i en eneste lyd. Og da det var gjort, var vi klare for å dra i studio.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Noen av referansene er tidligere nevnt, du finner selvsagt spor av mye forskjellig input i musikken vår, men tror at etter å ha holdt på med dette i 20 år, føles det nok aller mest som bare en ny I Was a King-plate. 

– Plukk ut tre album du/dere har hørt veldig mye på det siste året.

Gruff Rhys’ «Dim Probs», Sharp Pins’ «Radio DDR» og Richard Dawsons «End Of The Middle». 

– Er det et maleri, en bok eller en film dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Virginia Woolfs «Til Fyret», som finnes i en relativt ny, strålende oversettelse til nynorsk av Brit Bildøen. Romanen beskriver også et slags hverdagsliv i et sommerhus, og en utflukt til et nærliggende fyr som stadig utsettes. Samtidig rommer teksten noe stort og eksistensielt. En av karakterene, Lily Briscoe, skulle egentlig få sin egen sang på dette albumet, men det får bli en annen gang.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Hmm, har alltid tenkt at Yo La Tengo i en eller annen form kunne vært et perfekt band å ha bak seg både live og i studio. 

– Et siste spørsmål: Hadde du/dere en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?

– Bruce Springsteen hadde en stor stjerne hos meg da jeg var veldig liten. Synes egentlig alle som spilte elgitar på tv var tøffe. Har aldri følt noe dragning til Springsteens musikk etter dette, må sies.

Foto: Promo