Plateanmeldelse: Erik Flaa – «What Is Not» (album, 2025)
Etter å ha vært borte fra musikkscenen i 17 år, er alternativrocker og indie-musiker Erik Flaa plutselig tilbake med sitt nye album «What Is Not». Erik Flaa er en 42 år gammel artist fra Oslo, men for mange er han kjent fra Idol i 2005, der han kom på 4.-plass.
Som voksen artist har Flaa utviklet et uttrykk som er ganske langt unna 2005-versjonen. På den nye plata har inspirasjonskildene vært artister og band som Low, Thom Yorke, Sufjan Stevens, Beck, Wilco, Talk Talk, PJ Harvey og Nick Cave.
Debutalbumet «Still That Bird Is Singing», kom ut i 2008, og mottok gode anmeldelser fra en rekke aviser og demonstrerte hans evne til å blande sjangere og skape atmosfæriske lydlandskaper. Det er vanskelig å sette Flaa i bås, men han opererer innen en slags jazz-/indiepop med et anstrøk av elektronika, med mest vekt på ordet pop.
Etter å ha fokusert på studier og karriere utenfor musikken, vender Erik nå tilbake med fornyet glød. «What Is Not» er produsert av Georg Buljo og spilt inn i legendariske Atlantis Studio i Stockholm (hvor blant andre ABBA spilte inn sine første slagere), med en bande anerkjente musikere: Georg Buljo (Gitar/keyboards), Helge Harstad (bass), Christian Svensson (trommer), Per Willy Aaserud (trompet/synth) og gjestemusiker Tore Brunborg (saksofon).
Låtene har blitt til i samarbeid med produsent Georg Buljo (Locomotives, Amundsen, nå Mari Boine, Niko Valkeapää o.a.). Sammen har de laget et helstøpt album med et dynamisk og meditativt lydbilde som markerer en betydelig utvikling i Flaas kunstneriske virke. Gitararbeidet til Buljo får virkelig lov til å skinne på dette helstøpte albumet, og det samlede bidraget fra samtlige musikere gir Flaa en ramme som er få forunt.
Personlige favoritter på skiva er: Den tøffe åpningslåten «The Fence», fine og vare «Rome» hvor Erik går Paal Flaata en høy gang, rocka «Fiesta for My Failure», Police-inspirerte «Waiting for a Change» og kule «Alarms». Velkommen tilbake, Erik!
Foto: Julie Marie Naglestad (promo)
