Damene som redder høsten

Damene som stopper meg fra å snuble for langt inn i mørketer steike forbanna, mystiske, skrikende og høye på dopamin. 

Det skjer jo hvert eneste år. Høsten er nydelig en stund, fargesprakende, tid til å være ettertenksom og joda det er småkoselig med stearinlys. Je je je. Fra starten av oktoberluller vi oss inn i en forestilling om at dette skal gå bra. Helt til det snur. Og da snur det så voldsomt. Bladene faller. Og det gjør mange oss som vasser rundt i dem også. Det er som en bryter slås av. 

Det snakkes mye om sommer-hits, men det er jo om høsten og vinteren vi trenger musikkens helende kraft. Og i år har det for meg vært nesten forbløffende hvordan musikk faktisk kan løfte dagen og ta strupetak på høstdeppen. 

Steike forbanna

Det begynte med Lily Allens rasende hevnalbum om den fullstendig ubrukelige ektemannen David Harbour. Plutselig fant jeg meg smådansende til jobb med nydelige, melodiøse «Pussy Palace» i ørene, mens jeg googlet ulike deler av teksten for å forstå hva det var i nattbordskuffen (det er en slippery slope kan jeg si).  Og hvem f.. er Madeline som han er utro med? Gøyere å tenke på det enn å planlegge nok en hverdagsmiddag. Det er rått, det er fengende, det er sårt og ikke minst bringer Allen en britisk coolness til alt hun gjør som jeg nesten hadde glemt. 

Skriketerapi

En ukes tid senere smalt det til igjen. Overjordiske Florence + The Machine dundret på med en øyeblikkelig klassiker. Etter første gjennomlytting var jeg fullstendig hektet på «Everybody scream». Den sitter som en knyttneve i magen. «How can I leave you when you’re sreaming my name», synger Florence og oppfordrer oss til å danse og skrike. Jeg ser for meg neste års festivalsommer med horder av publikum som i fellesskap hyler ut all frustrasjon og slipper seg løs på gressmatten. Selve antitesen til de stille, mørke gatene rundt meg der folk allerede haster i hver sin mammapølse (les: lang sort boblejakke) fortest mulig fra A til B.  I låten «One of theGreatest» synger Florence: «It’s funny how men don’t findpower very sexy. So this one’s for the ladies», og jeg tenker kan denne musikkhøsten bli bedre?

Holy Español

Inn fra sidelinjen via datteren min i Barcelona dundrer det spanske fenomenet Rosalía. Med låter som spenner fra mørke og mystiske «Berghain» (hvor Bjørk dukker opp) til sukkersøte La Perla. Det føles fresht, det føles nytt. Hver låt er som et eget univers. En egen sjanger. Kan. Ikke få nok.

Dopaminrush

Det topper seg likevel i det den største favoritten av alle, Robyn slipper singelen «Dopamine». I syv lange år har vi ventet. ENDELIG. Og hun skuffer ikke. Låten er som skapt for å lyse opp novembermørket. Det er kompleks, florlett popsom får deg til å lengte etter nærmeste dansegulv. Dopaminet strømmer. «How great to have a body, how great to have a brain, how great to be alive», skriver Robyn under videoen og jeg trekker høstfrakken litt tettere rundt meg med et smil og sier meg enig.