Plateanmeldelse: Hüsker Dü – «1985 : The Miracle Year»

Som svoren Hüsker Dü-fan siden første gang jeg hørte denne trioen en eller annen gang seint i 1985, har det vært nesten litt vemodig å se hvordan flere av deres samtidige og etterkommende band som de beredte grunnen for, etter tur er blitt hyllet, konsumert og legende-forklart, for så å kunne høste fortjent kommersiell suksess i ettertid. 

Selveste Hüsker Dü  har ikke fått nyte den samme retrospektive lpensjonsalderen» i like stor grad. Betegnende nok spilte Bob Mould nylig på John Dee. Alene. The Pixies, som i stor grad bygget sitt sound på fundamentet trioen fra Minneapolis hadde bygget noen år før, kunne solgt ut Rockefeller ti dager på rad. 

Etter Grant Harts tragisk tidlige bortgang i 2018 blir det selvsagt aldri noen gjenforening, men det hadde neppe skjedd uansett. Band med så sterke låtskrivere og personligheter har en tendens til å nå et eller annet klimaks som ikke lar seg lime i hop når det først sprekker ordentlig. I så måte er Minneapolis’ stolteste (ha meg unnskyldt, The Replacements og Prince) i et celebert selskap med Lennon/McCartney, Strummer/Jones og Marr/Morrisey, for eksempel.   

Mens Bob Mould har vært konstant produktiv, og til og med har opplevd en viss kommersiell suksess (særlig med Sugar) siden oppløsningen, ble tiden etter bruddet i 1987 mer problematisk for Hart, som tross noen fine solofremstøt, slet med dop og psykisk uhelse. 

Derfor er det kjærkomment at Numero Group endelig har skrapet sammen en heidundrende boks med over 40 live-innspillinger fra det ganske riktig, smått mirakuløse året 1985. 

I løpet av omtrent to og et halvt år ga Hüsker Dü ut hele fem album (to av dem dobbelte!), som i prinsippet redefinerte hvordan støy og melodi kunne balanseres – uten Hüsker Dü, intet Pixies eller Nirvana, for eksempel. Sammen med grunnarbeidet gjort av samtidige genier som Sonic Youth og den andre gjengen fra Minneapolis, The Replacements, utgjorde banenbrytingen en total fornyelse av uavhengig gitarrock som har vært merkbar i alle tiår siden. 

Det hadde vært et slit, knallhard jobbing og svært lite penger fram til dette. Helt til høsten 1985 ble Hüsker Düs album gitt ut på den lille, uavhengige, California- labelen SST, med hardcore-fanatiker Spot i produsentstolen. 

I ettertid kan man kanskje si at Hüsker Düs album før deres første på giganten Warner Bros., «Candy Apple Grey» (1986), skjemmes litt av den kompromissløse hardcore-produksjonen. Selv om jeg likevel holder «Flip Your Wig» fra 1985 som deres aller beste album, er det hevet over tvil at en produksjon med litt mer fylde og plass til trommene ikke hadde gjort skam på de fantastiske låtene.

Visstnok, og typisk nok, har det stått rettighetsmessige konflikter i veien for remastring eller annen oppussing av de originale utgivelsene. Derfor er det desto mer gledelig at vi nå, 40 (!) år senere, endelig får en live-utgivelse som så til de grader viser hvilken dynamitt av et liveband Hüsker Dü var, og ikke minst hvilken gedigen trommeslager Grant Hart var. 

Det er to plater her, hvorav den første, og beste, er en hel konsert tatt opp to uker etter slippet av «New Day Rising», 30. januar 1985 i Minneapolis-klubben First Avenue. I denne ekstremt produktive perioden er det slående at trioen bare spiller to låter fra dobbeltalbumet «Zen Arcade»- albumet som da bare var et halvt år gammelt og representerte et sonisk kvantesprang for det tidligere mer rendyrkede hardcore-bandet. 

I stedet ser Hüsker Dü framover. Her får vi enormt pulserende versjoner av det som fortsatt var uutgitte, og ikke en gang innspilte, låter fra «Flip Your Wig», som kom i september 1985, samt også eldre saker som Harts bittersøte «Diane» fra 1982.

Trioen spiller her med en entusiasme som om livet sto på spill. Det er et helt ufattelig tight og alt går unna i det hardcore-tempoet som formet bandet. Og der ligger genialiteten: Hart dundret jo unna pop-genistreker (som «Books about UFOs», «Green Eyes») i et febrilsk tempo i denne perioden, mens også Mould kvernet ut øretyggis i enden av sine mer intense og ofte introspektive låter. Støy finner pop, pop finner støy. Blandingen vibrerer på et vis ingen har hørt verken før eller siden.

Moulds velkjente flydur-gitar ligger som en vegg i lydbildet, Greg Nortons bass holder det hele sammen, og som nevnt, Harts spilling er helt formidabel, og her låter trommene som de burde gjort også på studioinnspillingene fra samme periode.

Det er betegnende at coverlåtene er av to band som definitivt revolusjonerte gitarmusikken 20 år tidligere. De gjør Byrds’ «Eight Miles High» og to episk viktige Beatles-låter, «Ticket to Ride» og «Helter Skelter», alle tre i seg selv genre-definerende låter på hvert sitt vis på 1960-tallet. Låtene behandles her brutalt, men respektfullt, og samtidig er det merkbart hvordan inspirasjonen kryper inn i Minneapolis-trioens stadig mer fengende låtskriving, som publikum her dels eksponeres for en helt hinsides levert prøvesmaking av.

Plate 2 er satt sammen av flere liveopptak gjort senere i løpet av 1985. Inntrykket er ikke like massivt som den første plata avgir, men nå er det låtene fra neste vår-slipp, «Candy Apple Grey», som testkjøres, og vi får noen forrykende versjoner av for eksempel «Sorry Somehow» og «Eiffel Tower High».

Om de tidligere platene skjemmes av litt tynn trommelyd, er det mange som synes lydbildet ble i overkant glattet ut på 1986-debuten på et stort plateselskap. Det er i hvert fall ikke tilfellet med disse liveinnspillingene, som stort sett har et vanvittig trøkk. 

«1985: The Miracle Year» er full av den spenningen som lå latent i det ikke uproblematiske forholdet mellom Hart og Grant, et tveegget sverd som det som nevnt ofte er i band med flere prominente låtskrivere. To år seinere slo det ut i full «blomst»: manageren tok livet av seg, og Grant hadde pådratt seg en lei heroin-vane som han forsøkte å skjule, men som ble oppdaget på turné høsten 1987, etter noen smått katastrofale konserter. Kort tid før det hadde Bob Mould sluttet helt å drikke alkohol, sånn for å understreke kontrasten.

Mould gikk lei, turneen ble avlyst og bare noen måneder senere var det helt over. Ettertiden har heldigvis geniforklart Hüsker Dü, og med rette. Den nye boksen demonstrerer hvorfor den støyende trioen med de latterlig fengende låtene en periode midt på 1980-tallet ikke bare var klodens tøffeste band, men trolig også en av de aller heftigste konsertopplevelsene.