Plateanmeldelse: Juliana Hatfield – «Lightning Might Strike» (album. 2025)
Det er ikke bare Ryan Adams gir ut plate tett på jul, det samme må sies om selveste Juliana Hatfield, som med «Lightning Might Strike» overhodet ikke gir ut noen juleplate, bare så det er sagt.
Juliana Hatfield er ikke noen hvem som helst, hun var i sin tid et sentralt medlem av Blake Babies, Some Girls og, ikke minst, Lemonheads. I forbindelse med Blake Babies og Lemonheads fikk Hatfield en sagnomsust karriere sammen med Evan Dando, som Popklikk-Espen nylig omtalte i denne strålende artikkelen: https://www.popklikk.no/musikk/noen-utvalgte-ord-om-evan-dando-the-lemonheads-og-the-blake-babies/
Juliana Hatfield er rett og slett en overlever fra den alternative rock-æraen, en artist som har bygget opp en mangfoldig diskografi gjennom hardt arbeid. Hun startet sin karriere på slutten av 80-tallet som vokalist i Blake Babies, en college-rocktrio fra Boston.
Hatfield gikk solo i 1992 og ga ut debutalbumet sitt, «Hey Babe», det året, akkurat da alternativ rock ble en kommersiell kraft. I løpet av de neste tre tiårene beholdt Hatfield sine indie-røtter og ga ut en rekke album på ulike plateselskaper. Hun samarbeidet også med en rekke band, og gjenforente både Blake Babies og Juliana Hatfield Three, slo seg sammen med tidligere Blake Baby Freda Love og dannet Some Girls i 2003.
Hun dannet også Minor Alps med Nada Surfs Matthew Caws i 2013, og lokket Paul Westerberg inn i I Don’t Cares i 2016. Ingenting å si på arbeidskapasiteten der i gården. På soloalbumene «Pussycat» (2017) og «Blood» (2021) var Hatfield tydelig politisk i sitt budskap. Deretter fulgte noen hyllest-plater til andre artister, inkludert den merkelige «Juliana Hatfield Sings the Police».
På «Lightning Might Strike» vender Hatfield tilbake til sin karakteristiske og fengende poplyd, og godt er det, for resultatet er blitt ei veldig god plate hvor låtskriving og produksjon møtes på et godt sted.
Det hele åpner med den fine «Fall Apart», en låt som legger lista høyt for resten av albumet. Den nydelige rhodes-drevne «My House Us Not My Dream House» er likevel min foreløpige favoritt på skiva. Rhodes, wurlitzer og gitarer er sentrale i det tidløse lydbildet. Om man lytter på de gode tekstene, fremkommer det at plata ble laget i en følelsesmessig tung periode for Hatfield.
Hatfield produserer selvfølgelig selv, og imellom får jeg gode assosiasjoner til Nina Persson. «Harmonizing With Myself» og «Constant Companion» er også poplåter som kler Hatfield godt, før det hele rundes av med på utsøkt måte med «All I’ve Got», som et ekko av storhetstida til alternativ rock.
Foto: David Doobinin/promo/julianahatfield.com
