Å velge ut de 35 beste norske platene fra 2025 har neimen ikke vært lett. Det er langt lettere å konkludere med at det har vært et svært godt år for norsk musikk.
Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 35 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder enn på Popklikk.
En annen erkjennelse er at vi nok, i år som i fjor, må høre på litt mer klassisk rock/punkrock, det er jo tross alt der det begynte for de fleste i Popklikk-redaksjonen.
Tilslutt: Selvom vi står for våre valg og vurderinger, er det særdeles viktig å påpeke at vi synes alle de 35 platene på lista fortjener enorme mengder med både applaus og oppmerksomhet. Popklikk benytter i samme slengen anledningen å takke samtlige artister for den vidunderlige musikken de lager. Nederst i saken finner du en spilleliste bestående av en låt fra hver av de 35 utvalgte platene.
Om vi har glemt noen? Helt garantert!
Ok, da kjører vi:
1. The Other End: «Core Values»
«Core Values» er sjangeroverskridende i den forstand at den beveger seg i krysningen mellom indie, americana, folk og rock. Plata åpner riktig så sart og melodiøst, nærmest som en låt av Enya, med vakre «Magpies», men det blir det straks mer umiskjennelig The Other End med «I Won’t Go Back», før det fortsetter med den fantastiske 12-string-låten «Television Love» som ender i ren piano-powerpop. «Learning Patience» har et herlig psykedelisk gitar-lick, og et flott tradisjonelt folk-refreng.
For ordens skyld; The Other End består av duoen Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik, som har fått god hjelp av blant andre tekniker og produsent Cato «Salsa» Thomassen.
«Upward Dog» byr på mer fin psykedelia, men den ubestridte favoritten denne gangen er likevel latterlig fengende «Peeking Over The Top», behendig plassert midt på plata. Klassisk power-åpning på trommer og gitar a la Stones før pumpebassen tar tak. Refrenget er rett og slett en drøm, som ender i munnspillet til Dylan. Og når Knoph-Solholm går opp på tonen på siste del av c-partiet og tar den helt ut, da… Ja, da er det bare å kaste inn håndkleet, for dette er årets låt.
Avslutningsvis får vi «The Records» og «The Circus is Hiring», begge aldeles glimrende. The Other End spiller i en egen liga her til lands, mens de strekker seg mot stjernene over there. (Jon Erik Eriksen)
2. King Hüsky: «King Hüsky»
Musikken på Vidar Landa, aka King Hüsky, sitt første soloalbum, er skreddersydd for stort sett de fleste av Popklikks skribenter. Brorparten av låtene ratter av gårde på et hav av gitarer omgitt av et luftig lydbilde der det også er plass til deilige strykearrangementer, lune syntdrag og koringer.
De fire singlene, «Heads Above Water», «Running», «Wish I Had A Dog» og «Lately I’ve Been Thinking Of Your Mother», er så avhengighetsskapende at man er skikkelig på kjøret etter kun noen små doser. Vi snakker musikalsk rus av beste sort. Noe man også kan si om de fem andre låtene på plata. Akkurat nå har jeg for eksempel fullstendig dilla på «Change Of Heart» og «Label Night», to ekstremt sjarmerende og fremadstormende låter.
Sagt med andre ord: På King Hüskeys debutalbum møtes energisk gitarrock og smart pop på en så fortreffelig måte at endorfinene i lytterens kropp går fullstendig bananas nesten før man har begynt. Noe som må sies å være smått genialt i en verden som trygler om gode musikalske opplevelse. (Espen A. Amundsen)
3. Kristi Brud: «Et fall»
Låtene på «Et fall» er mørkere enn noen gang. Britisk post punk/new wave/shoe gaze er de dårlig skjulte inspirasjonskildene. Bandet lar da også Cure-gitarene ljome på flere av sporene, ikke minst på den fortreffelige førstelåten «Nærmere og fjernere».
Aller best er bandet når de trør til med midt-tempo poplåter slik de gjør i første del av denne skiva. Tittellåten «Et fall» er strålende shoegaze-pop. Blant mye annet snadder, byr plata på følgende favoritter: «Nærmere og fjernere», nevnte «Et fall», støypop-låten «Blindveier», den litt Seigmen-aktige, men veldig sterke «Tenk om de venter på oss» og «Dommens dag».
Kristi Brud har rykte på seg for å være et godt live-band. Selv fikk jeg gleden av å se bandet under Festspillene i Nord-Norge i sommer og ble overrasket over hvor bra låter som «Kom an» fra forrige skive var live, samt flere av de gode låtene på den nye skiva. «Et fall» viser en enda tydeligere retning hos bandet, en stø kurs mot post-punkens mørkeste ytterpunkter, men Kristi Brud er langt fra så kontroversielle som bandnavnet antyder, til tider mistenker jeg de for å være humoristiske. (JEE)
4. deLillos: «20 Lillos uten filter»
Den første halvdelen åpner aldeles formidabelt, med en seiersrekke av noen låter. Først ut er Lars Lillo-Stenbergs uslåelige «Frogner». Den tøffe trommefiguren til Øystein Paasche og bassgangen til Beckstrøm er selve motoren i låten. En viktig ingrediens i oppskriften til deLillos er at de evner å fornye seg hele tiden. Lars Lillo-Stenberg har tatt ansvar for produsentrollen selv, og det fungerer jo som smør.
De to siste sporene handler i stor grad om vår egen forgjengelighet. Det er vel ikke til å undres over at temaet opptar gutta i deLillos, tatt i betraktning at de i år feirer sitt 40-årsjubilum som band. Utover dét er det absolutt ingen tegn til slitasje å spore på «20 Lillos uten filter». Tvert imot, deLillos anno 2025 fremstår som friskere og mer opplagte enn på lenge. (JEE)
5. Thea & The Wild: «Truck Sized Asteroid»
På «Truck Sized Asteroid» høres Thea & The Wild mer ut som et band enn tidligere. Uttrykket er blitt hakket mer rocka og helhetlig. Cato Salsa bidrar betydelig til akkurat dette med sin umiskjennelige gitar. Salsa står også for miksen på albumet, og produksjonen har gitt plata et kosmisk anstrøk som passer godt til albumtittelen.
Tematisk kretser plata rundt makt og avmakt, kjærlighet og å bli dratt mellom ulike roller: kvinnerollen, morsrollen, rollen som artist og andre relasjoner. Bandet rocker på så det holder på de første sporene. Plata løfter seg med den fine, Björk-inspirerte, «Get Your Body Back».
Personlig favoritt er den luftige og melodiøse «All Of Me», som også inneholder opptil flere nøkkellinjer tekstmessig, inkludert frykten for asteroider. Låten går dessuten silkemykt over i den nydelige folk-balladen «My Young Bird». Helt i toppsjiktet av kremlåter, finner vi også sistelåten, «Listening To Men Talking». Du kan jo gjette på hva den handler om. Ingenting er som å få passet påskrevet. (JEE)
6. Øyvind Holm: «Blue Is The Color Of My Soul Light»
På «Blue Is The Color Of My Soul Light» vender Holm tilbake til det litt røffere psykedeliske uttrykket som først fanget interessen på slutten av 90-tallet og tidlig på 2000-tallet, som et ekko av band som Guided By Voices. Samtidig bærer albumet det umiskjennelige preget av Holms skjeve vinkling på voksentilværelsen. Helt siden jeg hørte Dipsomaniacs første gang har The Beatles vært den mest opplagte referansen i mine øyne.
Også tekstlig beveger Holm seg denne gangen inn i et mer urolig terreng. «Det har vært vanskelig å ikke la virkeligheten sive mer direkte inn i arbeidet,» innrømmer han. «Låtene tegner ofte konturene av en verden som kan minne om en Orwellsk virkelighet, der sannheter omskrives og historien forvrenges». Dette betyr allikevel ikke at håp og kjærlighet ikke skinner igjennom i flere av låtene.
Favorittspor på plata er den klassiske psykedelia-rockeren «Across Rooftops, balladen «The Balcony», blues-inspirerte «Toothpicks And Gum», prog-rockeren «Soul Light», stilige «Proustian Rush» og den fantastiske sistelåten «E-Kit Friend». Sistnevnte har gått på repeat på spilleren. (JEE)
7. Sara Fjeldvær: «Love and Other Songs»
«Love and Other Songs» er blitt et vakkert, organisk, nært og oppriktig album, Fjeldværs tredje soloskive. En sjelden fugl i norsk musikk som kombinerer flere sjangere på en forbilledlig måte. Låtskrivingen er nyansert, modig og intim, produksjonen er overbevisende med sterke arrangement. På toppen av det hele har vi stemmen til Fjeldvær; den er varm, teknisk god og et bærende element på plata.
«Love and Other Songs» åpner med den solide midttempolåten «Sorrow» som løftes på sine tremolovinger. Flotte låter, hovedsakelig i folkrock-segmentet, men med innslag av pop, jazz, rock og americana, kommer på løpende bånd.
«All You Do» skiller seg ut som en liten perle med sitt sterke refreng og flotte koring, mens «Going Home» er en låt som oser av integritet og styrke. Førstnevnte fortjener mye spilletid! Plata rundes av med den fine kjærlighetslåten «It had to be You». Og DER har du meg, Fjeldvær. (JEE)
8. The Impossible Green: «Quicksilver Daydream»
Trondheimsbandet The Impossible Green fortsetter ufortrødent der de slapp på fjorårets album «In Technicolor», og serverer også denne gangen melodiøse låter i krysningen mellom americana, rock og powerpop, med andre ord et sted mellom Pogo Pops og Madrugada.
Bandet er i ferd med å seile opp som et av de store navnene i norsk rock. Skiva tar ingen omveier, men går rett på sak og åpner med den finfine powerpop-låten «Hotel Continental Blues». «Sheepless» og bluesrockeren «I Want Your Money», har begge mange gode kvaliteter. For undertegnede er det tittellåten som virkelig setter standarden; en sann perle av en låt med nydelig gitararbeid, som hører hjemme et sted i landskapet til Springsteen eller The War On Drugs.
Mot slutten av plata får vi to låter som på et vis henger sammen og som må ses på som et hovedverk så langt i bandets karriere: Den lett akustiske «Blinding Light Pt. 1» og den mer rocka «Blinding Light Pt. 2». Mathias Angelhus får virkelig vist hva han er god for som rockevokalist på disse låtene, og god, det er han. Pass opp for The Impossible Green, folkens, for nå kommer de og tar deg! (JEE)
9. Dylan Mondegreen: «A Sound Rings True»
«A Sound Rings True» er Mondegreens sjette album, og som på forgjengerne består plata av myke, melodiske og lekne låter puttet inn i et luftig og varmt lydbilde. Et lydbilde fylt med kassegitarer, bass, tangenter, synth, fløyter, blåsere, vibrafon og lavtliggende trommer. Foruten vokalen til Mondegreen, som fremdeles er perfekt temperert og akkurat passe myk i kantene, bidrar Molly & Noon med praktfulle vokale bidrag plata gjennom.
«To Change Your Heart», «Sister» og «Let Someone In», ble sluppet som singler allerede i 2022/2023. Tre glimrende låter som fikk undertegnede til å tenke at de skulle bli vanskelig å følge opp. Men, den gang ei, for alle de ni låtene på «A Sound Rings True» bidrar til at Mondegreen nok en gang har laget et album for passer perfekt for musikkelskere som setter pris på sofistikerte og melodiøse låter skapt for himmelske dager i hammocken med en drink i hånda.
Musikken på «A Sound Rings True» har mange likhetstrekk med artister som Prefab Sproat, The Lock Ness Mouse, The Pearlfishers og Ben Watt. På tittellåta er det nesten så skjegget til Paddy McAloon kommer til syne i kulissene. (EAA)
10. Vidar Vang & Bandet: «Barndomsvenn»
Vidar Vang har virkelig funnet formen med sin helhjertede springsteenske rock på dialekt. Røtter og opphav, samhold og tilhørighet har alltid vært viktige element i musikken hans. Den kraftfulle åpningslåten, «Si det som det e», tar til og med et distriktspolitisk standpunkt, mens «Kom igjen» er en klassisk voksen kjærlighetslåt som når nye høyder med koringen som ligger under gitarsoloen mot slutten.
At Vang har funnet tonen med ungdomskameratene i Bandet de senere årene merkes på samspillet og dynamikken. «Barndomsvenn» er blitt ei plate som spiller på nostalgiens strenger og som vil oppleves som meningsfull for alle som har levd en stund og som har kjent på det. Kjenn på det! (JEE)
11. Sivert Høyem: «Dancing Headlights»
Som en naturlig forlengelse av 2024-albumet «On An Island», slår bølgene rolig inn mot stranda, før tittellåten på det nye albumet, «Dancing Headlights» dundrer i gang. Og det er bare å bøye seg blant tangsprell i fjæresteinene; Sivert Høyem har gjort det nok en gang. Den nydelige tittellåten får som sagt åpne ballet, mens braksingelen «Love Vs. The World» er neste låt ut. Vi snakker en skikkelig panseråpning på plata.
Blant mine øvrige personlige favoritter denne gangen er den litt roligere «The Great Upsetter». Her er både Sivert og stemmeleiet hans inne i mer kjent landskap, og jeg digger virkelig den Cure-inspirerte rytmegitaren, den er selve bærebjelken i låten. Det forrige albumet var imponerende, men stor er den artisten som tør å utforske det ukjente og evner å fornye seg. Det gjør Sivert Høyem. (JEE)
12. Daniela Reyes: «La meg bli mitt gjemmested»
Albumet er spekket med gode sanger, men det er fristende å trekke frem den sterke og poppete «På tide å dra hjem», den nedstrippa «Bare å ringe», den sløye «Snart forbi», den fine «Betenkningstid» med Herman Wildhagen på gjestevokal og romantiske «Bakvendtland».
Personlig favoritt må likevel bli den fantastiske tittellåten, en låt som med få ord får sagt det meste. Sjekk den tøffe og litt syrete introen, og gå for all del ikke glipp av den egenartede og lett gjenkjennelige og såre vokalen til Reyes som, spesielt på denne låten, er helt på bristepunktet. Det treffer der det gjør virkelig godt/vondt, akkurat der det skal treffe med andre ord.
«La meg bli ditt gjemmested» er blitt et utrolig modent album av Daniele Reyes, og rene maktdemonstrasjonen innen sjangeren. (JEE)
13. Soft Ride: «Southern Lands»
Åpningslåta, «Sun Astray», begynner med et lite regn av kassegitarer før deilige elektriske riff overtar styringa. Vi snakker perfekt solskinnsrock ikke ulikt det band som GospelbeacH, Beachwood Sparks, Tyde og SUSTO holder på med. Mot slutten av låta legges det inn noen psykedeliske vibber før neste godbit, «Darker Hearts», sømløst sklir over målstreken. En låt der det ryddes plass til både slidegitar og saksofon, noe som fungerer aldeles utmerket.
På «Don’t Fold» får vi en utsøkt miks av rock, country og karibiske rytmer, før lett sjanglete og rytmeglade «Extra Life» gjør alt den kan for å sjarmere lytteren i senk. På «Foul Kisses» roes det såpass mye ned at det nærmer seg en ballade. Deretter følger «My Baby Bad»; en vaskeekte countryballade med Embla Karidotter på støttevokal. En trist og lett fyllesjuk låt det slidegitaren stjeler mye av oppmerksomheten.
Selvom Soft Ride er veldig langt unna å finne opp nytt, musikalsk krutt (og takk gudene for det), klarer de likevel på «Southern Lands» å skape musikk der melodier, instrumenter og produksjon smelter sammen til en treenighet denne skribenten kan tro på uten å tvile et eneste sekund. (EAA)
14. I Was A King: «Until the End»
«Until the End» er en samling historier om livet, fortellinger om søvnløse netter og lengsel, kjærlighet og paranoia, alt pakket inn i herlige power-akkorder og detaljrike arrangement. I Was A King er et band som viderefører arven etter The Byrds, Big Star, Teenage Fanclub og My Bloody Valentine, samtidig som de heldigvis fortsetter å følge sine egne regler.
Arbeidet med den nye plata brakte I Was A King til West Kirby, en kystby utenfor Liverpool, for å jobbe med produsent og artist Bill Ryder-Jones i hans Yawn Studios. Resultatet er blitt et særdeles fyldig og vellydende album, rikt på stemningsfulle elementer.
Aller best er Sparklehorse-aktige «Snow On The Transmission», refrengsterke «Dust Bunnies» og den utrolig flotte singelen «November». «Falling» er som en velkommen oase midt på plata, hvor Frøkedals luftige stemme kommer til sin rett. I tillegg byr albumet på rikelig med støy for de som foretrekker den siden av bandet. Siste låt ut er, passende nok, tittellåten «Until The End», som kommer med fele og skingrende gitarer, og med den feies all tvil til side. (JEE)
15. Thom Hell: «Candy»
«Candy» består av 11 låter som i stor grad er bygd opp rundt Hells myke og behagelige stemme, mye bruk av tangenter, nydelige koringer og nennsom bruk av strykere. Sterkt melodiøse låter som fester seg så godt som umiddelbart, enten du vil det eller ikke.
Stemningen i låtene har ofte drag av melankoli, ettertenksomhet og nostalgi. Ting, opplevelser eller mennesker fra fortiden som enten er borte eller fremdeles er med oss. Som for eksempel John Candy, McCartneys «Tug Of War», og de første platene til Billy Joel («Cold Spring Harbor» nevnes eksplisitt), noe som tematiseres på et av platas store høydepunkter, «John Candy», der Harry Nilssons musikalske skattkiste lurer i kulissene.
Selv om denne anmeldelsen renner over av musikalske referanser, er det ingen tvil om at Thom Hells musikk har både egenart og benytter seg av selvlagde trylleformularer. For Hell har gjennom en lang musikalske karriere maktet å skape et musikalsk univers som er hans, og bare hans. Et imponerende musikalsk univers og en låtkatalog det knapt finnes maken til i Norge om man verdsetter melodiøs, smart og velartikulert popmusikk. (EAA)
16. Jonas Alaska: «Sunday»
Etter første gjennomlytting av «Sunday», føltes det nesten som jeg hadde ramlet rett inn i Jobs bok. Men etter å ha levd med plata et par uker, hadde tristessen og oppgittheten som tilsynelatende fremkommer i tekstene, forvandlet seg mer i retning av å fremstå som jordnære og ektefølte uttrykk for hvordan livet kan oppleves når pila ikke akkurat peker oppover.
Noe de fleste av oss er innforstått med om vi gidde å kjenne etter. Livet er jo, som kjent, og i all sin prakt, ikke for amatører. Noe Alaska setter ord på i den fremragende åpningslåta, «I Wanted To Make Something Alone».
Når det gjelder låtene, har jeg også blitt utrolig glad i «If I Don’t Come Home, «On the Floor», «Thank God For You» og «All Of My Friends Are Gone». De to førstnevnte er så til de grader følelsesmessig intense at jeg får en diger klump i halsen hver gang de lener seg inntil meg. At livsbejaende og lett glødende «When I Come Around» får æren av å avslutte «Sunday» er således helt på sin plass. (EAA)
17. Amazing Space: «Parallel Dreams»
Amazing Space er et nytt indie-navn fra Bergen. Bandets debutalbum, «Parallel Dreams», er solid forankret i americana-sjangeren, men gutta henter også inspirasjon fra shoegaze, synthwave og krautrock. Hør for eksempel den mektige «The Solid Might Recede». Jeg får assosiasjoner til både Pink Floyd og Manic Street Preachers.
«Parallel Dreams» består av åtte overraskende sterke spor med flotte vokalharmonier, luftige gitarsoloer og drømmende analoge synther. Til alt overmål bidrar Charlie Hall fra The War on Drugs med trommer på albumet. Dette kommer spesielt til utrykk på «Ode to You», nydelige «I’m in Reverse» og ikke minst i den episke sistelåten «My Rubicon». Det bråkete halepartiet er ren ekstase for et indiehjerte.
Med eller uten hjelp har dette utvalget av musikere fra bergensbølgen laget et ekstremt raust, detaljrikt og godt produsert album. Anbefales varmt av denne redaksjonen. (JEE)
18. El Cartel: «Fronteras»
Det er neppe særlig dristig å hevde at El Cartel har latt seg inspirere av band som Calexico og Los Lobos, men gjengen makter utvilsomt også å skape sitt eget musikalske avtrykk på «Fronteras». Noe som i stor grad skyldes kombinasjonen av Emil Norbæks glassklare vokal, finurlige arrangementer og en sombrero fylt med svært tiltalende og melodisterke låter.
Selv om lydbildet på flere av låtene på beste mariachi-vis er fylt med vitale trompeter, intense el-gitarer, trekkspill og et lite utvalg av kastanjetter, består også plata av mange låter der tempoet skrus ned ganske mange hakk. Et grep som tilfører musikken både variasjon og flere strenger å spille på. For selv når musikken lener seg litt bakover i stolen, inntar ikke nødvendigvis verken trompetene eller gitarene den samme liggestillingen. Noe fantastiske «Don Alvarado Drive» er et glimrende eksempel på. En i utgangspunktet rolig låt der trompetene tilfører låten både vitalitet og melodiøs kraft.
Plata er produsert på beste vis av Magnus Abelsen (The Navigators) i hans eget City Life Studio som ligger sånn cirka midt i Fredrikstad City. En by uten ørken, men med et band som spiller som om de befinner seg midt i en. Fordi «Fronteras» med letthet kan beskrives som et svært vellykket debutalbum, er det heller ikke vanskelig å anbefale alle platas elleve låter. (EAA)
19. Ea Othilde: «I Will Not Be Like That»
På Ea Othildes debutalbum hives det på såpass mye kull at albumet bør gi henne en ubestridt posisjon i alternativ norsk rock. Ea Othilde har tydeligvis latt seg inspirere av tyngre sjangre som støyrock og shoegaze. Plata byr på lassevis av rå energi, ikke ulikt intensiteten i PJ Harveys 90-tallsplater. Dette er særlig hørbart på tøffe låter som «I Will Not Be Like That», «I’m Ready for Love», «A Look of Surprise» og, ikke minst, «I’m Not A Writer».
Aller mest tilgjengelig er kanskje nydelige «Will I Be Hearing From You?» med sitt tydelige hey-hey-hey-statement og folkrock-komp. Dette er rimelig sterk låtskriving av en såpass ung dame, folkens.
«You Love the Thrill» er et fint pusterom på skiva, mens «It Drives You Mad» nærmest er Nirvana anno «MTV Unplugged In New York». «Young Love» er stilig nok spilt inn med kun kassegitar og pålegg av strykere, før det braker løs på avslutningslåta, «You’re on the Loose». Sistnevnte er shoegazeren over noen på skiva. Gjør plass på tronen for den nye indie-dronningen! (JEE)
20. The Demonstration Tapes: «First Amendment»
The Demonstration Tapes består av Fredrik Færden, Lars Heintz og Pedro Carmona-Alvarez, alle tidligere medlemmer av 90-tallsbandet Sister Sonny fra Bergen. Sister Sonny ga ut fem album mellom 1998 og 2007 før de forsvant fra jordens overflate.
Prosjektet er basert på en fiks idé Færden fikk for en tid tilbake, som går ut på å skrive én sang for hver amerikansk delstat, for så å gi ut 50 sanger i 2026 (når USA feirer 250-årsjubileet for sin uavhengighet). «First Amendment» inneholder de 14 første delstatene for å si det slik.
Tekstene er humoristiske, men utgivelsen er ikke ment som en spøk. Alle låtene er ganske korte, skjeve og alternative indieperler. Spillegleden skinner gjennom på samtlige spor, og det er tydelig at trioen har kost seg med innspillinga. Alt dette er faktorer som gjør «First Amendment» til en svært sjarmerende utgivelse. Mine favorittstater på albumet så langt er: Massachusetts, New York City, Washington, California, South Dakota, Indiana og Texas. (JEE)
21. Tor Thomassen: «Utålmodige hjerte»
«Utålmodige hjerte» er inspirert av den skandinaviske viserock-tradisjonen, men drar også inn elementer fra blues og britisk folk, og fra det orkestrerte 60-og 70 talls singer/songwriter-lydbildet. Det store lydbildet er helt klart Thomassens signatur, en slags ‘big music’ fra det fjellhöga nord. Thomassen går heller ikke av veien for å ha følelsene blottet og hjertet utenpå kroppen, og han lar det gjenspeiles både i stemmebruk og tekster.
Personlig favoritt på plata er melankolske og stemningsfulle «Kunsten å lide». En kunst Thomassen høres ut til å beherske til fulle. Men du verden, det er massevis av favoritter i twist-posen: «Tusen milliarda stjerne», «Ei natt tel», de glimrende balladene «Diamanta» og «Kunsten å lide» og den sassy «Æ har vært på det fjellet».
På flere av nøkkelsporene får vi servert folkrock a la The Waterboys, som på «Nattas vind e hjemløs», «Kjenne Ingenting» og på avslutningsbluesen «Dine øya e som havet». Thomassen imponerte som frontfigur i Vishnu og i The Late Great. Her er han på tur mot det fjellet under eget navn, ikke alene, men sammen med kompetente bandkamerater i Tromsø. (JEE)
22. Hallesby: «All I Need is a Masterplan»
«All I Need is a Masterplan» består av elleve låter som beveger seg rundt i et landskap der rock, pop og americana på fint vis veves inn i Hallesbys musikalske univers. At Hallesbys vokal er fylt med så mye inderlighet at låtene fremstår som både troverdige og varme, er en av platas store styrker.
Åpningslåta, «High Up In These Mountains», er en seks minutters reise i vellyd og en tekst fylt med refleksjoner rundt ønsket om forandring og å bevege seg mot noe bedre – slippe opp og gå videre. På spor to, «Morning Comes», forenes pop og americana på beste vis. Noe som også kan sies om «Drunk», en lett uptempo låt med en gitarlyd som sender tankene til den amerikanske vestkysten sånn cirka 1976 eller deromkring. «All The Way Given», er den heldige vinneren av en fantastisk fin tekst som omfavnes av en aldeles nydelig melodi.
Særs sjarmerende «Spin These Wheels» er pakket inn i et enkelt, men svært effektivt lydbilde som dytter låta forsiktig framover. En livsbejaende og lett slentrende sang om at verden faktisk går framover om man tør å snurre en smule på hjulene og gi på litt ekstra. Siste låt ut, gospelinspirerte «I See Now», er en dvelende og fremoverlent sang om at tåken har lettet og sikten er blitt bedre. En fin og passende avslutning på et album som viser at Hallesby fortjener en plass helt på toppen av den musikalske kransekaka. (EAA)
23. Kåre Indrehus: «Vekkerklokkeangst»
«Vekkerklokkeangst» er Indrehus’ åttende soloalbum. Han har vært en unik røst helt fra starten, og han er fortsatt på en stigende kurve. Sangene tar for seg historier fra oppveksten på Vestlandet, plagsomme trær, lengselsfylte bilturer, målbevisste skilpadder, bitre naboer og misforståtte mannfolk. Umiddelbart blir vi henført til nostalgisk stemning med fine «Det året jeg forsvant», før det tar av for alvor med glimrende «En drøm om en tid».
Et gyllent øyeblikk på plata oppstår i overgangen mellom «Knut har misforstått» og den blytunge synthpop-låten «La treet stå». Sistnevnte er platas tøffeste spor, en låt som viser en annen side av Indrehus. Avslutninga med «Lån meg en bil» og «Skilpadda og harepus» står til 20 i stil. Det er ingen tvil om at Kåre Indrehus er en av de mest interessante stemmene i norsk alternativ (vise)pop akkurat nå. (JEE)
24. Kristian Kaupang: «Siste sjanse»
«Siste sjanse» er ei plate som er ment å høres sammenhengende. Det er også et overraskende variert album. Her finner du blant annet radiovennlig pop, en trekkspillinstrumental, vise-prog og klassisk singer-songwriter-materiale.
Først og fremst tenker jeg at dette er Kaupangs mest gjennomarbeidete verk så langt, tekstmessig som musikalsk. Kaupang kaller det selv en tonesatt midtlivskrise – morsomt, men også ganske treffende. Ifølge Kaupang oppstod et avgjørende øyeblikk av inspirasjon i låtskriverarbeidet ved oppdagelsen av sangen «Same Old Lang Syne» av Dan Fogelberg. En lett forståelig kobling.
Den fine poplåten som utgjør tittelsporet er første låt ut, før vi får den klassiske fortellerstilen i «Du er en annen nå». Nydelig koring av Hedda Kaupang. Singelen «Beautiful girls» (med selveste Pål Angelskår) er en opplagt radiokandidat. Siste sang på skiva er den utrolig fine «Eftanglandet». Trekkspillet løfter låten opp og over et underliggende dystert teppe. (JEE)
25. Oakland Rain: «Twin Flames Part I: The Evergreen»
På «Twin Flames Part I: The Evergreen» finner vi Oakland Rain igjen i god nordicana-form. Det hele åpner med en feiende flott søsterhymne før vi får servert glimrende «I’m Scared Of Everything». «Diamonds Are Diamonds» er platas mest interessante øyeblikk, behørig plassert midt på plata, akkurat der den trengs for å røske opp i tilværelsen. Du er bare nødt til å elske den mørke teksten og temposkiftet inn mot refrenget. Stilig gjort!
Det fine med den nye plata til Oakland Rain er at det er en nerve i alle låtene, slik at sluttresultatet blir mer bittersøtt enn sukkersøtt. En typisk representant for den underliggende melankolien er «Would You Love Me More». Det hele topper seg med sistelåten «The Trapeze», som med sitt formidable refreng er en verdig avslutning på plata. (JEE)
26. Restore to Past: «Fred & Jenny»
Bidragsyterne rundt Kristian Romsøe, som har skrevet alle sangene på «Fred & Jenny», og medhjelper Anders Møller, har alltid vært en dynamisk øvelse. På Restore to Pasts forrige plata ble for eksempel vokalist Solgunn Ivana Valstad dratt opp av hatten med stort hell. Og, ja da, hun er heldigvis fremdeles med og bidrar også denne gangen med store mengder stemmeprakt av ypperste klasse.
På låter som «Any Faster Track» og «The Accountant’s Appeal», vandrer tankene til FM/AOR-inspirert musikk og da kanskje spesielt band som REO Speedwagon, Journey og Foreigner, noe som tilfører musikken både en ekstra melodisk glans og en småtøff og akkurat passe strømlinjet dimensjon. Om man legger til at ekko fra artister som Fleetwood Mac, Eagles, Cheap Trick, Tom Petty og ABBA dukker opp underveis, sier det seg selv at resultatet blir mer enn godt nok for sånne som meg.
«Fred & Jenny» åpner med spretne og svært iørefallende «The Forever Young Ones», som etterfølges av minst like melodiøse og lekne «Consider Me In» før nydelige og balladepregede «Oslo June 2012» entrer scenen. Og slik bare fortsetter det – den ene knall-låten etter den andre fyller rommet med den største selvfølgelighet. Noe som gjør det fullstendig overflødig å trekke frem favorittlåter. (EAA)
27. Malin Pettersen: «Wildflower»
«Wildflower» kan sees på som en oppsummering av Pettersens solokarriere hittil. All tyngde og erfaring hun har opparbeidet seg som låtskriver og artist har gått inn i sluttproduktet. Skiva byr på country, retrorock og mer orkestrert pop. Albumtittelen antyder et slektskap til «Wildhorse» (2020).
Det er som singer- songwriter at Malin har styrken sin. Gode melodier som fester seg, sammen med poengterte og ektefølte tekster. «Carolina» har allerede fått fortjent spilletid på radio, «Break Things» er en sukkerbit av en låt, mens «Cargo» har den groovy bassen. Personlig favoritt denne gangen blir likevel den rolige tittellåten «Wildflower», som er perfekt melodisk og tekstmessig.
70-tallsrockeren «Free» er også helt strålende med gitarsolo og greier, det liker vi. Pettersen viser et sterkt samfunnsengasjement i mange av tekstene, det liker vi også. Pettersen har produsert albumet selv, og det skinner tydelig gjennom at gjengen har kost seg i studio, for «Wildflowers» oser av både overskudd og godlyd. (JEE)
28. Ola Kvaløy: «Hear My Song»
På sitt sitt andre soloalbum, med den litt lovsangaktige tittelen «Hear My Song», har Ola Kvaløy med seg Inge Engelsvold som produsent. Plata er samtidig en videreføring av samarbeidet med Dag Vagle (gitar) og Morten Abel (vokal på låten «Everybody Knows»).
Det er heldigvis ikke så mye lovsang å spore på skiva. Derimot får vi et knippe finfine, old school popsanger, spilt inn med habile musikere på Tou Lyd i Stavanger. Kvaløy selv synger innsmigrende og vakkert. Aller best låter det når musikerne skaper en støyende kontrast mot Kvaløys stemme, og det gjør de i rikt monn på albumet, ikke minst på tittellåten.
Men for all del, der oppstår også magi med lavmælte gitarer, orgel og forsiktige trommer på den gode, gammeldagse balladen «What It Was». Litt usikker på hva det er, men denne treffer meg midt i mellomgolvet. Hører du, Kvaløy? «Breathe Out, Breathe In» gir meg noe av den samme gladtriste følelsen.
29. Rebekka Lundstrøm: «Accidentally Happy» (album, 2025)
Hurra for Rebekka Lundstrøm, sier nå jeg, for den dama har skjønt hvordan man lager glitrende countrylåter krydret med akkurat passe store doser rock-og popmusikk. Noe låta «Keep On Dancing» fra hennes nye album er et prakteksempel på.
Temaet på «Accidentally Happy» er lykke i alle former og uttrykk. Noe som også gjenspeiles i det sprudlende og energiske lydbildet som fylles opp med iørefallende og lett berusende låter. Plata åpner med nydelige «Otherways November», en rolig og innsmigrende countryballade om et stevnemøte som trolig ennå ikke har funnet sted. Påfølgende «The Right Mr. Wrong», er en skikkelig «happy go lucky»- låt skapt for både dans og latter.
Deretter følger det åtte låter som alle som en smyger seg gjennom det magiske nåløyet. Som for eksempel melodiøse «Lilies On The Radio», sjarmerende «My Very First Love Song» og foran nevnte «Keep On Dancing». Plata avsluttes på mesterlig vis med «When The Gold Is Gone, der Lundstrøm hopper opp i sadelen og fyker av gårde for denne gang. (EAA)
30. Darling West: «Woods»
Mari og Tor Egil Kreken leverer her en utgivelse med nydelige folklåter pakket inn i et kuratorisk lydbilde som fungerer som balsam for sjelen. Albumet er spekket med stemninger som fester seg hos lytteren. Du skal være bra tykkhudet for ikke å bli soft av det du hører på «Woods». Musikalsk er dette en minimalistisk utgivelse, men tro meg, den oppleves som stor nok til å fylle Spektrum og litt til.
Jeg føler i tillegg for å trekke frem den tydelige påvirkninga av østlig musikk, de sterke folk-melodiene og de vakre harmoniene. Mari Kreken synger bare bedre og bedre for hvert album. Tekstene (og musikken) reflekterer et behov for å tilbringe mer tid i naturen etter en hektisk periode. Ta for eksempel den bortimot a capella «In The Woods». Her går Darling West nærmest Susanne Sundfør i næringa. En drøm av en låt. Fantastisk er også «Our Little World» med Tor Egil på hovedvokal. (JEE)
31. Beharie: «When The Silence Gets Too Loud»
«Alibi» er en nydelig soul-perle, mens «Everybody Tells Me To Let Go» har en deilig gyng, og på tampen av «Coyote pt. II» brytes stillheten med et kraftig støyparti. Men artig nok er det først når gitarpartiet på halen av låt nummer sju, «You Can’t Escape the Morning Dew» sparkes i gang, at undertegnede virkelig blir truffet.
Og så bærer det rett over i «Adore» som er skivas mest umiddelbare spor med sitt Kings of Convenience-aktige komp, kule riff og melodiøse refreng. Dernest kommer den kule retro-poplåten «Let Me Catch My Breath (In Silence)» før det hele rundes av med balladen «I Never Seem To Get It Right».
Akkurat som på albumdebuten har samarbeidspartnere vært formidabelt dyktige Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik. «When The Silence Gets Too Loud» mangler kanskje en «Oh My God», men bevares, nivået er skyhøyt hele veien her. Hør på Beharie, folkens. Vi trenger alle mer sjel i livene våre, ikke minst i disse hårete tider. (JEE)
32. Vaarin: «Heading Home»
«Heading Home» åpner med den sterke folklåten «’til the morning». Det spesielle og litt mystiske retro-lydbildet er det første som fanger interessen hos lytteren. Dette produksjonsgrepet holdes gjennom skiva, og kommer spesielt godt til uttrykk i «Echoes From Our Time» og «Something», to svært sterke låter. Folk møter drømmepop i en vellykket og beroligende symbiose. Stemmen til Vaarin har også opplagte jazz-kvaliteter.
Albumet er blitt en nostalgisk hyllest, en klem til foreldrene, et bilde av en svunnen tid og et tilbakeblikk på barndommen. På plata finner du blant annet drøssevis med akustiske gitarer, pedalsteel og Vaarins pappa spille gitar i stua. Det kan bli vakker musikk ut av en hjemreise. Vaarin er en sjelden fugl på pop-himmelen, og med et slikt stjernelag av musikere på innspillingen blir resultatet rett og slett veldig fint. (JEE)
33. Line Saus: «Erosion Day»
Tromsøbaserte Line Saus er en artist med lang fartstid fra rockescenen i Nordens Paris. Selv husker vi Line godt som sjefsgitarist og vokalist i jentebandet (hvis det fortsatt er lov å si?) Pulp Vixen på sene kvelder på et enda senere 90-tall.
Som et ekstra krydder på skiva har Line overtalt Stian Grønbech alias Elias Jung til å bidra på vokal på et par av sporene. De to stemmene utfyller hverandre på optimalt vis. Den eminente Sivert Henriksen har stått for produksjon og miks av skiva.
Mine høyst subjektive favoritter på ei ellers imponerende jevn skive får bli: Den feiende flotte åpningslåten «Face and Hair», tittellåt og duett med Elias Jung «Erosion Day», «Gaslight» med sine flotte flanger-gitarer, «Carry the Sound» med sitt fine refreng, poplåten «Burned out Car» og den sterke avslutningen med «Into the After». (JEE)
34. Fadnes: «Hello Daylight»
«Hello Daylight» er Fadnes’ (Einar Fadnes) tredje soloplate, og den har sannelig blitt en fin liten samling av pop-perler om livets underfundigheter. Som tittelen antyder er den nye skiva mindre melankolsk enn den foregående («The Waiting Game», 2023), og mye av forklaringen ligger nok i at Fadnes i godt voksen alder er blitt far for aller første gang («It’s A Boy»).
Skiva må lyttes til med dét som bakteppe, og jeg synes at Fadnes har lyktes i svært stor grad med å formidle disse følelsene som er som en berg-og dalbane; forventningene, usikkerheten og gleden ved å bli forelder.
Sola titter fram allerede på første låt, «If I Only Could», og på den strålende «I Don’t Know» er det helt skyfritt. Fadnes er tro mot sin vestkyst-sound, men det finnes også elementer av jazz (Steely Dan) og noe mer moderne og optimistisk. Ta den lekne «Honey Flood», for eksempel, den sender tankene i retning franske Air. (JEE)
35. Henning Kvitnes: «Sanger i Havn»
Plata åpner med den reneste festen av en låt i den feiende flotte og funky «Smia til en sang». Det er så man får lyst til å bruke uttrykk som ‘godfoten’, i positiv forstand. Så skjer det saker og ting; allerede på «Så lite som skal til» får vi et eksempel på hvor bra det låter når Kvitnes legger til litt melankoli og ettertanke. Det aller fremste eksemplet på akkurat dét er den nydelige «Mens jeg ennå er 66». Naken, ærlig og håpefull betrakter Kvitnes tilværelsen ved inngangen til alderdommen. Utrolig fint. «Sommeren i Den Gule Kadetten» har mange av de samme kvalitetene.
På det viset bølger plata fram og tilbake som en pram på havet, kastet mellom framtidshåp og mimring. Gjennomgående er det gode melodier og reflekterte tekster. Jonas Fjeld har skrevet melodien til selve finalen, «Støvets År», som drives fram av en smakfull, Bon Iver-aktig gitarfigur, lavmælt vokal og vakker samklang med Eva Weel Skram. Et av platas beste øyeblikk, og en verdig avslutning på albumet, om ikke på hele karrieren. (JEE)
Foto: Platecovre og promobilder
