«Sverige» er Levi Henriksen & The Babylon Badlands’ sjette album, og som tittelen antyder en kjærlighetserklæring til broderlandet. Som vi skrev i vår anmeldelse, er dette utvilsomt noe av det beste Henriksen og gjengens har levert så langt. Om ikke det beste (vi har nok landet på det, ja). Et album som både musikalsk og tekstmessig, leverer på alle nivåer. Vi snakker gullkorn i fleng, manna fra himmelen og en gjeng som synes å være i sitt livs form.

Noe som resulterte i at Popklikk sendte av gårde en liten haug med spørsmål i en Volvo Amazon hjem til Levi Henriksen. Spørsmål om plata, inspirasjonskilder, skriveprosessen og mye mye mer. 

Her kan du lese Levi Henriksens utfyllende og svært velartikulerte svar: 

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Sverige» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

– Som en videreutvikling, som å være enda nærmere å komme fram dit vi har vært på vei gjennom fem album. Mot å bli et slik band som lytteren bare trenger å høre noen strofer av, før de vil tenke: Aha, Levi Henriksen & Babylon Badlands. Med det mener jeg at vi har en tydelig signatur gjennom sound og tekster, og at de forhåpentligvis vil tenke at vi er bedre enn noen gang. Jeg vil også igjen understreke at vi ikke er noe Americanaband, jeg liker ikke å bli puttet i den bagen, samtidig har vi denne gang med en rein gospellåt, «Jeg må til Vänern for å få fred», men jeg mener at vi er minst like inspirert av musikk fra Sverige som fra Amerika og England denne gang. Men det er klart, rockemusikken oppsto ikke i Värmland da…

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Den har jeg stjålet fra en roman, min egen «Tolv ord fra Oskar Maier» som kom i 2021, der skal fortelleren, som heter Henriksen til etternavn og er musiker, kjøre tog rundt i Sverige for å skrive sanger til det som skal bli hans siste album. Det skal hete «Sverige». Egentlig har jeg stjålet fra meg selv to ganger, for jeg har lenge tenkt på å skrive en roman som også skulle hete «Sverige». Det tviler jeg på om noen gang vil skje, eller jeg føler meg sikker på at det aldri vil skje nå.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Det startet nok med at jeg skrev «Karlstad før det gryr». Med den sangen vokste det fram en vag idé om etter hvert å skrive et knippe sanger som handlet om nærheten til broderlandet, om påvirkningen kulturelt, men samtidig hvordan det også føles – i positiv forstand – å vokse opp tett på grensen til et annet land. Etter hvert kom det flere sanger som passet inn i dette konseptet, og produsent Lars-Erik Westby har vært svært viktig i denne prosessen gjennom å hjelpe og videreutvikle soundet vårt til å kle sangene enda bedre. Ekstra morsomt er det at en gammel sang, den er over 30 år faktisk, endelig fant sin plass. «Vestavind» skrev Anders Bøhnsdalen og jeg sammen rett etter at vi hadde lagt ned vårt første band, Heart of Mary, og den het til å begynne med «Gypsy wind» og var på engelsk. I norsk språkdrakt het den først «Vagabond vind» og ble liggende i mange år, før vi pusset opp den opp til å bli «Vestavind» og ble en av de aller friskete sangene på plata.  

– Hva er du mest fornøyd med på «Sverige»?

– Jeg er veldig godt fornøyd med at produsent Lars-Erik Westby klarte å få oss alle til å yte maksimalt, at låtmaterialet er vårt sterkeste og jevneste til nå og at produksjonen ble så bra. Det var svært inspirerende å spille inn i legendariske Athletic Sound i Halden. Jeg synes vi har fått til et svært gjennomført produkt, ikke bare musikalsk, men også når det gjelder omslag og konseptet rundt plata. Alle sangene på plata handler ikke tekstmessig om Sverige, men på mange måter føler jeg soundet gjør det.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Alle! Men ok jeg plukker noen. «Karlstad før det gryr» var som nevnt den som startet det hele. Det begynte egentlig med at jeg kjøpte meg en tre-strengs capo og brått fikk til et helt annet sound på gitaren. Meningen var å skrive en slags «By the Time I get to Phoenix», og stemningsmessig føler jeg at jeg klarte det, bare at vi drar til Sverige i stedet. Jeg synes også Petter Winroth sitt strykearrangement er veldig fint på denne sangen. «De fortapte gutta» er en låt om samholdet i et band, som jeg på godt og vondt elsker å skrive og også lytte til. Jeg synes bandet punker veldig bra på her. Jeg tenkte på Joy Division da jeg skrev sangen, men det ble noe helt annet. «Sverige» er jeg også megafornøyd med. Den klokker inn på litt over tre minutter, og er nesten progrock med sine mange brudd og temaer. Jeg er også glad for at vi endelig fikk til «Vestavind», og på det personlige plan er det rørende å synge «Døgnflua», som er en tekst den avdøde kona til trommeslager Finn Lilleseth skrev.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Jeg vet ikke om hvilken sang som ga meg personlig mest motstand, men jeg hadde liten tro på «Salme til ung mann (som skal opp og fram)». Følte det var en slik låt jeg kunne skrive mange av, og det var vel den siste sangen vi tok med. I studio i Halden følte jeg også at den gikk for sakte, men den ble helt perfekt å synge. Jeg vil også nevne «Vestavind», der jobbet vi mye med å få til det riktige gynget. Den første soloen Anders spilte inn, er en av de aller dårligste jeg noen gang har hørt ham gjøre, men så fikk han tenkt seg om og kom tilbake med noe som jeg synes er blant det ypperste han har gjort.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Jeg har vel etterstrebet noe av det samme som i bøkene, nemlig å ta med lytteren på en reise. Fra åpningen med «Vestavind» til slutten med «Honeyboy Hudson og meg, Mjölby januar» håper jeg at jeg har maktet å bevege de som hører på, at de skal tenke litt sånn: «Det har jeg aldri tenkt på, men akkurat slik er det». At de føler det er noe sømløst gjennom hele plata, og som gjør at folk gleder seg til neste spor og hva som blir fortalt der.

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Det er litt som å skrive noveller, etter at jeg har fått til et par – tre finner jeg alltid en måte å tvinge fram resten. Jeg er ikke en slik sangskriver som har tjue sanger å velge mellom til hver innspilling, akkurat som Åge Aleksandersen skriver jeg akkurat nok låter hver gang til å fylle et album. Det handler om å hensette seg selv i et låtskrivermodus, og ha en viss idé om hva plata skal handle om. Samtidig er vi et band der alle bidrar, og denne gang har mine fire kompanjonger i Babylon Badlands vært enda mer på ballen enn noen gang. Jeg setter opp grunnmuren og reisverket, og så kommer de inn med sin finsnekring. Ta for eksempel bass-spillet til Morten Andreassen på «Kommer du til meg», det er helt genialt, og noen slike typiske basslinjer bare han kan komme opp med. På samme måte har de bidratt alle sammen. Vi spiller hverandre gode.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Hvor mye plass har jeg? Vi er fem musikere som alle liker veldig forskjellige ting, og summen av det blir Babylon Badlands. Jeg vet derfor ikke om jeg kan trekke fram noen konkrete artister, derimot er det mange -ström og -sson som har inspirert oss, sammen med de sedvanlige navnene på fra Amerika og England. Da jeg på Facebook delte et bilde fra en av de første øvingene med nytt materiale, skrev jeg at det kom til å låte som en blanding av Joy Division, Jan Johansson, Träd, Gräs och Stenar, Wilko og Young Lords, med en touch av Big Thief, J. J. Cale, Kent og Patti Smith. Jeg spøkte selvfølgelig, men bare litt …

–Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– David Ritschards «Detta har hänt». Fikk den til jul av trommeslager Finn Lilleseth som er megafan. Hvordan klarer svenskene gang på gang å få fram artister som dette? David Ritschard låter som George Jones på tung narkotika, eller det høres feil ut, men han har noe engleaktig over seg, samtidig som tekstene er så mørke. Warren Zevons «Preludes», er en plate jeg fikk av min datter som jeg ikke visste at eksisterte. Et nytt album med Zevon borger alltid for en høytidsstund. Jørgen Nordengens «Kjærlighetsspråk». Fjorårets norske album by far for meg. En veldig skeiv og rar plate. Jeg sa til ham at det låt som en blanding av før nevnte David Ristchard, Tom Jones og Nick Cave. Jørgen sa: «Jeg aner ikke hva du snakker om, men forstår akkurat hva du sier».

– Plukk ut fem svenske låter du setter spesielt pris på.

– ABBA. «Dancing queen». Den første sangen med noen svensk artist jeg virkelig digget. Hvis vi ser bort fra hvor betatt jeg var av Agnetha og Anni-Frid, var det noe med melodiøsiteten, noe med hvor fengende det var, som gjorde at jeg fikk en av mine første fornemmelser av at god popmusikk kan gi deg en følelse av å sveve.

Ulf Lundell. «En fri mann i stan». Lundell var en gang i tiden mitt store forbilde ved siden av Johnny Cash, og «Den vassa eggen», hvor denne sangen er hentet fra, og «Längre inåt landet» er mine to favorittalbum med ham. «En fri mann i stan» har noe så uvanlig som et vellykket 80-tallssound, og han lykkes fjellstøtt med å fortelle medrivende om et samliv som ender med skilsmisse. Jeg kunne like gjerne valgt «Snön faller (och vi med den)», «Snart kommer änglarna at landa» eller«Posörerna».

Thåström. «Kort biografi med litet testamente». Thåström er nok min svenske favorittartist. Fra Ebba Grön til Imperiet har han levert noen av mine favorittsanger uansett nasjonalitet. Jeg elsker grooven på denne sangen, og engang håper jeg at jeg også skal lære meg til ikke å skrive på rim.

 Kent. «Columbus». 

Stockholm vaknar långsamt / På droger och på sorg / Snön hyr ut sin oskuld / till hela Kungsholms torg / Det känns som när jag kom hit way back in 93 /en ynklig rad av fotspår / En okänd kontinent

Jeg trenger ikke si noe mer.

 Ulf Dageby. «Gnistrande snö». Rett og slett fordi, sånn i ettertid, har jeg tenkt at det var den sangen som ble et frampeket til at jeg en dag skulle lage et album som het «Sverige». Denis (den kommende sangeren i Heart of Mary) og jeg kjørte den gule Fiaten hans over grensa, stoppet ved en sjø utenfor Åmotfors og jeg tenkte at en dag skal vi lage musikk som er like bra.

– Hva er ditt forhold til bilmerket Volvo Amazon?

– Alle har vel et nært forhold til Volvo Amazon, den tenkende manns amerikaner (amerikaner som i bil altså). Alle de som har sett omslaget til «Snø vil falle over snø som har falt» forstår vel hva jeg mener om den bilen. Vent! Der kom jeg på en sang som bare må med. «Alice» med Eldkvarn. Da jeg skrev denne min første roman spilte jeg den sangen om og om igjen mens jeg skrev åpningskapitlet, rett og slett for å forsøke å få til den samme hypnotiske repeteringen. Som den observante leser vil få med seg så gjentas det stadig «og snøen falt» og «snøen falt». «Och snön föll» synger Plura.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Gitarer, Stuart Adamson og Mike Campbell, bass Phil Lynott, trommer Pick Withers, keyboards Al Kooper, Benny Andersson eller Ray Manzarek. Vi hadde tryllet fram Levi Henriksen på engelsk. Jeg er dog litt usikker på om det ville blitt veldig mange plater. 

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?

– Karlsson på taket, fordi han både elsket kjøttboller og kunne fly.

Foto: Finn Fellini og platecovre