Plateanmeldelse: Iron & Wine – «Hen’s Teeth» (album, 2026)
Sju år etter «Beast Eric» dukket Iron & Wine» aka Sam Beam i 2024 opp med lekne, melodiøse og livsbejaende «Light Verse». Et album spilt inn i Laurel Canyon, California, der blant annet strøkne strykearrangementer på nydelig vis løftet låter som «You Never Know», «Yellow Jacket», «All In Good Times» (duett med Fiona Apple), «Tears that Don’t Matter» og «Angels Go Home» til uante høyder. 22 år etter den hyllede debutplata «The Creek Drank the Cradle», hadde Beam nok en gang prikket inn toppformen.
Og nå, litt under to år siden gullkalven «Light Verse», klinker Beam til med nok et album det lukter både gull, røkelse og myrra av. For med «Hen’s Teeth» er Beam fast bestemt på å fortsette festen. Hvilke av de to platene som er best, handler for min del mest om dagsformen, det viktigste er at Beam i løpet av under to år har levert to helt ekstraordinære album, som foruten å ha mange likhetstrekk, også skiller seg fra hverandre. «Hen’s Teeth» har for eksempel et mer jordnært, mørkt og robust uttrykk enn forgjengeren.
«Hen’s Teeth» og «Light Verse» ble spilt inn samtidig med de samme musikerne: David Garza (gitar), Sebastian Steinberg (bass) og Tyler Chester (keyboards). Griffin Goldsmith, Beth Goodfellow og Kyle Crane bidrar alle på trommer. Paul Cartwright spiller fiolin og mandolin og står for de nydelige strykerarrangementene. Indie/country-gruppa I’m With Her bidrar med vakker og innsmigrende vokal på to av platas sterkere spor, «Robin’s Egg» og «Wait Up». De fleste av låtene krydres også med bratsj, fiolin, mandolin, zither, mellotron, nylonstrenger, wurlitzer og mye, mye mer.
At begge platene vibrerer av amerikansk vestkyst, er neppe tilfeldig med tanke på at de er spilt inn i Laurel Canyon. Mye takket være den glimrende produksjonen og de utsøkte arrangementene, snakker vi en slags oppgradert versjon av musikken artister som James Taylor, Jackson Browne, Harry Nilsson og Louden Wainwright, lagde på 70-tallet. Beams varme og krystallklare vokal tilfører arrangementene både et særpreg og en eleganse som smitter over på musikken.
De fleste låtene på «Hen’s Teeth» bærer i seg så mye melodikraft at de letter på sløret så godt som umiddelbart. Noe «Roses», «In Your Ocean» og nevnte «Robin’s Egg», er fremragende eksempler på. På sistnevte bidrar Aoife O’Donovan og Sarah Jarosz (I’m With Her), med supre vokalinnslag. Lekne og tropicalia-aktige «Defiance, Ohio» (med plystring og greier), og de nydelige og stillfarne balladene «Wait Up» (med I’m With Her) og «Half Meaures», er også av det uimotståelige slaget. På «Singing Saw» tillater Beam seg å eksperimentere litt ekstra, en låt som bølger litt fram og tilbake og har elementer av både jazz og Simon & Garfunkel sydd inn i foret. Som på flere av låtene, bidrar Beams datter, Arden Beam med nydelig vokal.
Hvorvidt Sam Beam kom, så og vant, kan selvfølgelig diskuteres, men om terningen skal kastes vil den for undertegnedes del akkurat nå ligge å vippe mellom to svært høye sifre.
Foto: Kim Black (Promo)
1
