Marte Eberson er aktuell med sitt nye album «Lights From The Ocean», et dypt personlig album som utvider hennes musikalske univers mange hakk.

Popklikk har snakket med Eberson om den nye plata, tekster, inspirasjonskilder og barndomshelter.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Lights From The Ocean» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

– Jeg opplever at Lights From The Ocean er min mest personlige og åpne utgivelse så langt. Jeg har gått dypere inn i mitt eget følelsesliv enn før, og det merkes både i tekstene og i det musikalske uttrykket. Lydbildet er mer organisk og akustisk enn på tidligere plater, men samtidig større og mer grandiost. Vi har virkelig våget å la stemningene ta plass – både det sarte og det massive. Det føles som en plate der jeg har turt å stå mer i det som er ekte, uten å pakke det så mye inn.

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Tittelen kommer fra alle de sterke bildene og følelsene jeg får av havet. For meg rommer havet hele spekteret – lys og mørke, trygghet og frykt, ro og voldsomhet. Jeg kan stå ved havet og kjenne en dyp fred, nesten som å lande i meg selv. Samtidig kan det føles uendelig og litt skremmende.

– Et bilde som har fulgt meg lenge, er det å svømme under vann og se opp mot overflaten, der lyset bryter gjennom. Det har blitt et symbol på håp – på det å finne lys i mørket. På å oppdage at det finnes en åpning, selv når alt føles tungt. Havet speiler livet så godt: bølger som slår, strømninger som drar deg hit og dit, stille dager og stormfulle netter. Du kan stå på trygg grunn, og likevel kjenne at været skifter raskt. Det er noe veldig poetisk i det.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Jeg skrev mellom 20 og 30 låter før jeg tok dem med til Lars Voldsdal. Vi satt oss ned og gikk nøye gjennom alle sammen – det var en skikkelig sonderingsfase. Vi valgte ut de låtene vi begge kjente sterkest på, og derfra begynte vi å forme albumet.

– Da vi gikk i studio med band, skjedde det noe veldig spennende. Musikerne vi jobbet med har så tydelige kunstneriske uttrykk, og de var med på å prege og utvikle låtene på en måte jeg ikke kunne forutse. Det var utrolig inspirerende å gi slipp og la låtene vokse i møte med andres musikalitet. Mye av det organiske og levende uttrykket på plata kommer nettopp fra det samspillet.

– Hva er du mest fornøyd med på «Lights From The Ocean»?

– Jeg er oppriktig stolt av helheten. Det føles som et sammenhengende verk – både tematisk og musikalsk. Det er en rød tråd i stemningene, i kontrastene mellom lys og mørke, i det store og det nære. Og så er jeg stolt av at vi turte å forsterke følelsene, i stedet for å dempe dem. Vi gikk «all in» på uttrykket.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med (med begrunnelse).

– Jeg må nok trekke fram «Manhattan» og «I Wanna Get Out». De betyr begge veldig mye for meg, men på litt ulike måter. 

– «Manhattan» er kanskje den mest biografiske teksten jeg har skrevet. Den springer ut av en helt konkret hendelse – jeg var på turné og fikk melding om at farmoren min var død. Det øyeblikket, det å være langt hjemmefra og samtidig skulle stå i en profesjonell situasjon, satte i gang et voldsomt tankekjør. Sorg, avstand, skyldfølelse, minner – alt kom på én gang. Låta ble en måte å bearbeide det på. Den kom ganske raskt, nesten som om historien allerede lå klar og bare ventet på å bli skrevet ned.

– «I Wanna Get Out» er noe helt annet, men like personlig. Den er basert på et gjentakende mareritt jeg hadde i fjor. I drømmen var det stemmer som fortalte meg alt jeg ikke har fått til, alt jeg har feilet i, alle gangene jeg ikke har strukket til. Det var en veldig ubehagelig følelse av å ikke mestre livet, av å være fanget i sine egne tanker. Å skrive den låta var nesten konfronterende, men også forløsende. Også den teksten kom veldig raskt – det var en tydelig historie jeg måtte fortelle.

– Begge disse låtene kom intuitivt og ærlig, uten så mye filtrering. Kanskje er det derfor jeg føler meg ekstra knyttet til dem.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «Eyes Wide Shut» var litt tricky. Den begynte som en ganske ren og sår pianoballade. Men så kjente jeg at den ville et annet sted – den trengte bass og trommer, mer bevegelse. Da endret den fullstendig karakter, og jeg ble litt usikker på hva den egentlig skulle være. Jeg hadde en klar følelse inni meg, men det var vanskelig å få det konkretisert. Faren min, Jon, hørte låta og syntes den trengte litt tristere gitar, så da spilte han inn gitar. Lars og jeg jobbet og knotet mye med den, og mye falt på plass først i miksefasen. Det var en krevende prosess, men nettopp derfor føles den ekstra viktig.

– Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Tekstene er tett knyttet til mitt eget indre liv – hvordan jeg har hatt det, og hvordan jeg har det nå. Jeg kan få veldig tunge tanker og mørke drømmer, og så plutselig, dagen etter, klare å koble meg av og se det lyse igjen. Den kontrasten fascinerer meg.

– Jeg har også blitt veldig opptatt av hvordan vi som mennesker kan ta inn mørke nyheter og sterke inntrykk, og så nesten umiddelbart gå videre til helt hverdagslige gjøremål. Det er noe utrolig fascinerende ved den menneskelige evnen til å tåle så mye – som om vi har en slags av- og på-knapp. Den dualiteten går igjen i tekstene. 

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Låtene starter ofte i det små. Det kan være en setning som noen sier, en historie en venn deler, en scene fra en film eller et teaterstykke, eller bare en stemning jeg ikke helt klarer å riste av meg. Jeg prøver å ikke analysere for mye i starten. Jeg liker å la små idéer få gro, nesten ubevisst. Plutselig sitter jeg ved pianoet, og så er noe i gang. Det handler mye om å følge en følelse før den blir forklart.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– David Lynch har alltid vært en stor inspirasjon for meg. Måten han kombinerer det mørke og det vakre, det absurde og det dypt menneskelige. Og måten han lar idéer utvikle seg organisk uten å overforklare dem fra start.

– Musikalsk har jeg lyttet mye til Julie London, Chris Stapleton, Lana Del Rey og Portishead. Jeg trekkes mot sterke stemninger og tydelige univers – noe sårt, mørkt og samtidig vakkert.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Jeg har egentlig fordypet meg mer i enkeltlåter enn hele album, men jeg har lyttet mye til Julie London, Lana Del Rey og Portishead det siste året. Det er noe med atmosfæren og følelsen i musikken deres som virkelig treffer meg – det intime, det filmatiske, det melankolske.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på?

– Jeg har et sterkt forhold til amerikanske teaterstykker fra sent 50/60-tallet, som «A Streetcar Named Desire», «Death of a Salesman» og «Who’s Afraid of Virginia Woolf?». Jeg har sett dem flere ganger i ulike oppsetninger og blir aldri lei. Det er noe brutalt ærlig, sårt og samtidig vakkert i dem. De viser mennesker i all sin kompleksitet, uten filter. Det berører meg dypt. 

– Hva foretrekker du; piano, orgel, synth eller keyboards?

– Jeg elsker kombinasjonen av synther og akustisk piano – kontrasten mellom det organiske og det elektroniske. Men hvis jeg måtte velge én ting for resten av livet, ville det blitt piano. Det er der alt starter for meg.

– Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Da ville jeg gått rett i nostalgien og valgt Bobby Vinton og Ricky Nelson som medlåtskrivere og sangere, så kunne kompet vært Bill Evans trio.

– Vi skulle laget skikkelig tidløse, nesten litt sviskete klassikere – store melodier, varme harmonier og masse følelse. Musikk man kan gråte og danse sakte til. Noe som føles evig.

– Hadde du en barndomshelt?

– Ja! Diego Maradona og Maj Britt Andersen. Jeg var helt oppslukt av Maradona under VM i 1990 – han var magisk for meg. Det var noe nesten overjordisk ved måten han beveget seg på banen. Og Maj Britt Andersen – jeg hørte på henne hele tiden som barn og mimet intenst til alle sangene. Jeg lever meg fortsatt inn i musikken hennes. Jeg er fremdeles fan.

Foto: Ole Martin Halvorsen (promo)