Plateanmeldelse: Squeeze – «Trixies» (2026)
Da jeg leste at en av mine favorittband på 80-tallet, Squeeze, skulle slippe et nytt album bestående av låter bandets to grunnpilarer, Glenn Tilbrook og Chris Difford, hadde skrevet da de var henholdsvis seksten og nitten år, var ikke akkurat begeistringen til å ta og føle på. Tilbrooks og Diffords samarbeid pre-Squeeze, hadde jeg i utgangspunktet ikke særlig tro på.
Men, så feil kan man ta. For «Trixies» er rett og slett et vanvittig fint album, bestående av tretten låter der handlingen kretser rundt livet og hendelsen på utestedet Trixies. Et konseptalbum om et fiktivt utested i London (tror jeg), skrevet i 1974 i en tid da konseptalbum var på moten i England og da kanskje spesielt for artister og band som The Kinks, David Bowie, The Who og 10cc. At duoen Tilbrook og Difford har latt seg inspirer av de ovennevnte, Elton Johns «Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy» og The Beatles er det mye som tyder på.
Selvom «Trixies» skiller seg litt ut fra de øvrige platene til Squeeze, som debuterte med sitt selvtitulerte album i 1978, er det også mange likhetstrekk med musikken Tilbrook og Difford lagde og fremdeles lager med Squeeze. Som for eksempels duoens evne til å lage sterkt avhengighetsskapende melodier. En evne som gjennomsyrer album som «Argybargy» (1980) og «East Side Story» (1981). Sistnevte er etter min mening en av de fineste pop-platene som ble sluppet på 80-tallet.
Hovedgrunnen til at «Trixies» først blir sluppet nå, er at Tilbrook og Difford i 1974 ikke hadde nok erfaring til å spille inn låtene. Eller som Tilbrooks uttrykker det i dag: «These are very much the same songs that we wrote then. The only difference is that now I can teach the songs to the rest of the band. Back then, I didn’t even know what the names of the chords were!». Resultatet var at låtene ble liggende i en skuff i 50 år. Ikke glemt, men heller ikke hentet fram igjen. Før nå.
Med god hjelp av bassist og medprodusent, Owen Biddle (The Roots, John Legend, Al Green), er endelig «Trixies» sluppet fri og vært med på å gi duoen Tilbrook og Difford et løft musikalsk. For det er ingen tvil om at «Trixies» føyer seg inn i rekken av knallskiver Squeeze har sluppet siden debuten i 1979. Noe som igjen har ført til både ny skaperkraft, energi og nye låter som vil dukke opp på er nytt album i fremtiden. Gleden av å jobbe med «Trixies» har rett og slett vært en katalysatoren for et nytt låtskriverløft, som det så fint heter i presseskrivet.
Umiddelbare favoritter er «You Get the Feeling» (deilig balladepreg), «The Place We Call Mars» (herlig gitararbeid og solide 70-tallsvibber), «Hell On Earth» (klassisk Squeeze og svært fengende), «Why Don’t You» (fengende og en smule yppal), «It’s Over» (Difford synger så fint og følsomt) og «Trixies, Pt.2» (munter og lett jazzete). Men, de nevnte låtene er akkurat her og nå for min del, for det er ingen tvil om at helheten og produksjonen er platas store styrker. En produksjon og et lydbilde fylt med så mange instrumenter og fiffige og deilige arrangementer at alle låtene lever sine egne liv innenfor den samme musikalske rammen.
«The act of revisiting the Trixies songs had me in tears», forteller Tilbrook, «partly because they’re so good, but also because I’m aware of all the stuff that I’ve still yet to hear and write.» Difford istemmer: «It really fills me with joy that at my age we can discover that we wrote such great songs when we were teenagers. I’m very proud of that.»
Uttalelser jeg stiller meg hundre prosent bak, for «Trixies» er en plate Tilbrook og Difford kan være meget stolte av. Hva som skjer på klubben/utestedet Trixies får dere finne ut av selv, kjære lesere, men jeg kan røpe at handlingen starter i de tidlige morgentimene.
Foto: Promo
