Plateanmeldelse: Kevin Morby – «Little Wide Open» (album, 2026)
Kevin Morby er blitt en mann å regne med når det kommer til å levere bunnsolide album. I unge år var han medlem av bandene Woods og The Babies. Etter at han kom i gang med solokarrieren i 2013, har han trollbundet Popklikk-redaksjonen med album etter album, ikke minst perleraden «Oh My God» (2019), «Sundowner» (2020), «This Is A Photograph» (2022) og «More Photographs (A Continuum)» (2023).
«Little Wide Open» er intet mindre enn hans beste album så langt, og det sier litt med tanke på hvor gode de foregående platene er. Morby er en sann mester i å lage vakre ballader som bygger seg opp fra mantelen og blir til det rene vulkanutbruddet. Sjekk for eksempel «Natural Disaster» eller den samfunnskritiske «100,000». To fantastiske låter, og for en anmelder med bakgrunn som naturviter er det umulig å mislike linjer som disse fra «Natural Disaster»:
«/ The come-up or comedowns from some natural disaster / ‘Cause the low lands will flood / The desert will dry up / The hills will landslide / Volcanoes will erupt / And you will fall in love»
Sam Cohen produserte de to foregående albumene hans. Denne gangen er det Aaron Dessner (The National) som har inntatt produsentrollen. Dessner lykkes med å løfte sangene ved hjelp av enklere hjelpemidler enn vi er vant til å høre hos Morby. Låtene er ikke veldig orkestrert, bare nennsomt krydret med banjo, fele og noe lapsteel. Her og der høres også signaturgitaren til Dessner, som i fantastiske «Javelin». Sjekk for all del den utrolig trivelige musikkvideoen som følger med sistnevnte låt.
Dynamikken er akkurat passe stor der det behøves, men lydbildet blir aldri for voldsomt. Det er hva vi kaller smakfull produksjon. Jeg lar meg også som vanlig sjarmere av små grep som for eksempel at Morby roper ‘Whoo!’ mot slutten av «100, 000».
Morby har invitert med seg et brukbart knippe med gjesteartister på «Little Wide Open». Eller hva annet skal vi si om Justin Vernon, Amelia Meath (fra Sylvan Esso), Lucinda Williams, Andrew Barr og Tim Carr? Lucindas personlige og gripende vokalbidrag på «Natural Disaster» er verdt en anmeldelse i seg selv.
Uten sammenlikning for øvrig, går tankene til den tjue år eldre Jeff Tweedy når jeg hører på «Little Wide Open». Fellesnevneren for de to musikalske gigantene er deres evne til å beherske både de akustiske og elektriske uttrykket til fulle, måten de begge kan leke seg med disse elementene i et landskap av perfekte arrangementer, i den perfekte låten, og i den dylanske lyrikken.
Morbys sosiale samvittighet skinner også tydelig i gjennom på låter som «Bible Belt» og «I Ride Passenger». Og som vi har vært inne på før, Morby er kanskje verdens beste formidler av musikk i nyere tid. «Little Wide Open» gir en ‘større-enn-livet-følelse’, og er en opplagt kandidat til årets beste album.
Foto: Dead Ocean
