Plateanmeldelse: Robyn Hitchcock – «The Confuser» (album, 2026)
I 1979 ga engelske The Soft Boys med Robyn Hitchcock i spissen ut albumet «A Can of Bees», men ble oppløst kort tid etter sitt andre album «Underwater Moonlight». Hitchcock gikk solo og gitarist Kimberley Rew ble med i Katrina And The Waves. At Soft Boys-låter som «I Wanna Destroy You», «Queen of Eyes» og «Kingdom Of Love» er som kultklassikere å regne, vil mange musikkjournalister, artister og fans utvilsomt si seg enig i.
Godt plantet i 60-tallet høres Robyn Hitchcocks plater ofte ut som en blanding av ham selv, Syd Barrett, John Lennon, Bob Dylan og The Byrds. Tekstene er rett som det er lett absurde, små historier med mye humor om ting og hendelser ingen andre skriver om. Hitchcock er med andre ord en sjelden musikalsk blomst vi må verdsette og passe godt på og oppleves for undertegnede som en viktig motvekt i en verden som alt for ofte er preget av penger, makt og dumskap.
Fra et norsk perspektiv hører det med til historien at Hitchcock har opptrådt flere ganger i Norge, at han har samarbeidet med I Was A Kings Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal, samt gitt ut plater med titler som «Tromsø, kaptein» (2011) og «Goodnight Oslo» (2009), der særlig sistnevnte er svært god. Undertegnede har hatt gleden av å være på konsert med Hitchcock mange ganger, konserter der fellesnevneren alltid har vært en kombinasjon av melodiøse og tidvis lett absurde låter og Hitchcocks hysterisk morsomme kommentarer og anekdoter mellom låtene.
«The Confuser», som er Hitchcocks 25. soloalbum, leverer på så mange nivåer at det definitivt kan måle seg med av flere av hans beste utgivelser. En plate fylt med så mange gode melodier og underfundige og smarte tekster at det er så godt som umulig ikke å la seg rive med. Musikalsk befinner Hitchcock seg som vanlig på et sted der det er plass til en fin blanding av psykedelisk-inspirert rock, jangelrock, powerpop og punk.
Foruten Hitchcock selv (sang, gitar, piano) bidrar Jeremy Fetzer (elektrisk gitar, piano), Todd Bolden (bass) og Eric Slick (trommer). Kimberley Rew (elektrisk gitar) og Gillian Welsh dukker også opp underveis. Plata er på beste vis produsert av Hitchcock og Brad Jones i Nashville, byen der Hitchcock bor sammen med sin kone Emma Swift og kattene Ringo og Tubby.
På den Beatles-inspirerte åpningslåta «I Am This Thing», treffer Hitchcock (73) umiddelbart blink. En låt bestående av en klassisk Hitchcock-tekst der han blant annet fremfører følgende:
«My head’s on my spine at the end of the line / I do a lot of thinking /And the thinking is fine / Wah wah wacka wah / Doobie doobie dum dum yeah»
Deretter følger den psykedeliske og svært fengende rockeren «My Dead Astronaut» og den fullstendig uimotståelige rockelåta «Yesterdays Rain» før tempoet skrus ned flere hakk på «Breathless» og «Ghost In Sunlight». To nydelige sanger som viser at Hitchcocks musikalske univers er både variert og fylt med små overraskelser. Noe gyngende, lett kaotiske og riffbaserte «Building From The Ruins» også er med på å understreke.
På de fire siste låtene fortsetter Hitchcock og gjengen å imponere og overbevise. «Monday For Me» er for eksempel så tiltalende og melodiøs at den fremstår som en av platas mest umiddelbare låter. Samtidig er det ingen tvil om at alle platas 10 låter hver for seg har mer enn nok å by på. «The Confuser» er med andre ord nok et fremragende album fra en unik og talentfull artist som aldri slutter å begeistre og levere både når det gjelder melodier, tekster, arrangementer og særpreg.
Foto: Emma Swift (promo)
