Konsertanmeldelse: Wilco – Øyafestivalen Amfiet, torsdag 13. august 2026.
Om du skulle være i tvil er fremdeles Wilco, ikke overraskende, verdens beste band. Noe de på alle mulige måter bekreftet på Øya der de leverte en konsert som i mine ører var hakket bedre enn Nice Cave som dukket opp senere på kvelden. Hadde det vært opp til meg, burde Wilco fått avslutte gårsdagens festival.
Foto: Mode Steinkjer/Dagsavisen
Da jeg forlot Wilco-konserten skal jeg innrømme at jeg var en smule oppgitt. For når et band som Wilco møter opp kan de ikke avspises med spilletid på cirka en time. Særlig ikke når det de leverte i løpet av den korte tiden de hadde var en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Men sånn er altså festival-livet.
Wilco er et band i ordets rette forstand, for selv om Jeff Tweedy er den ubestridte lederen, får alle bandets medlemmer plass til å skinne. Tweedy rusler gjerne rundt på scenen og smiler sammen med resten av gjengen sin. En gjeng som er så samspilte og særdeles dyktige, at låtene fremføres med så mye autoritet og sjarm at man kan bli lykkelig av langt mindre.
Når det er sagt, er det ingen tvil om at trollmannen Nels Cline av naturlige årsaker får skinne litt mer enn de andre. For makan til gitarist finnes knapt på moder jord. Gitarsoloene han fremførte på låter som «Via Chicago» og «Impossible Germany», der den lange kroppen hans vaiet fram og tilbake mens fingrene tryllet med strengene, er gitararbeid av nesten overjordiske dimensjoner.
Wilco er et band som beveger seg fritt rundt på en musikalsk akse i rockens tegn. Kunsten å variere mellom det rolige og iørefallende («Jesus Etc.», «Hummingbird»), det rocka, støyete og eksperimentelle («Via Chicago», «Impossible Germany»), det spretne og vitale («Heavy Metal Drummer») og det folk møter americana-aktige («California Stars»), tilfører Wilcos musikalske univers både variasjon og lekenhet. Om man legger til Jeff Tweedys evne til å lage sterkt imøtekommende melodier, sier det seg selv at denne gjengen er noe helt for seg selv.
Alle de ovennevnte låtene ble fremført på aller beste vis på årets Øya-konsert, som ble sveivet i gang av en særdeles frisk, gyngende og avhengighetsskapende versjon av «Handshake Drugs», som godt hjulpet av Clines gitarlek sakte, men sikkert bygde seg opp i intensitet før den ble avsluttet med vrengte gitarer som hylte som en flyalarm.
Neste låt ut var en ganske så intens og sylskarp versjon av «Annihilation» før en nydelig versjon av «Hummingbird» ble sluppet fri. En versjon der piano, gitarer og Tweedys vokal smeltet sammen på utsøkt vis. «If I Were A Child», med nydelige koring, kassegitar, el-gitarer og tangenter, traff også den berømte spikeren der dere vet.
Så fulgte en svært oppegående og lett psykedelisk versjon av «Birds Whitout a Tale/Base of My Skull» der el-gitarene fikk leke seg ganske så fritt i lydbildet. Versjonen av «Via Chicago» som fulgte hakk i hæl, ga meg nesten hjertestopp, så bra var den! Effekten av en nydelig melodi som brytes opp av støykaos, er, og vil alltid forbli, uslåelig. Deretter fulgte glimrende versjoner av klassikerne «Chicago Etc.», «Impossible Germany» og «Heavy Metal Drummer» (herregud, for noen låter!).
På «I’m The Man Who Loves You» og «I Got You at the End of the Century», kastet gjengen seg ut i rockens univers med både bein og armer. Vi snakker steintøff tromming, el-gitarer opp og i mente, et vanvittig trykk og hallelujastemning. Konserten ble avsluttet med en så godt som perfekt versjon av «California Stars», der Cline lekte seg litt på pedalsteel og tangentene bar låta fremover på herlig vis.
Og så var det slutt! Alt for tidlig! Noe som burde vært forbudt! Men, igjen, sånn er festival-livet. Så skryt til Øyafestivalen for at de henter verdens beste band til Øya, men jeg skulle veldig gjerne hatt mye, mye mer. For det Wilco presterte på sin ene time klarte ikke Nick Cave på sine to, selv om konserten hans også var meget bra. Der Cave henvendte seg til en menighet, ruslet Tweedy smilende rundt mens han uttalte de eneste ordene han kan på norsk, «takk for sist», sånn cirka mellom hver tredje låt.
Konklusjon: Wilcos konsert på Øya var så til de grader vellykket at vi snakker terningkast full pott. Stort bedre enn dette blir det ikke (i min verden).
