Konsertanmeldelse: Nick Cave – Øyafestivalen Amfiet, torsdag 13. august 2026
Det lå i lufta fra første stund. Dette kom til å bli en stor kveld. Det var to timer for evigheten. Allerede under andre låt for kvelden, idet Nick Cave og hans briljante samling av gamle særinger i Bad Seeds hamret i gang en ellevill «From Her to Eternity», var scenen satt.
Jeg tror aldri jeg har sett en artist så til de grader «eie» sitt publikum under en utendørs konsert, og jeg har sett en del av dem. Jeg tror også at jeg nesten aldri har opplevd så vanvittig god lyd på en konsert utendørs.
Kledelig svartkledd antrukket som alltid, var det nesten overflødig at de godt fungerende, digre videoskjermene viste bandet i svarthvitt. På den annen side fungerte det fint som et symbolsk nikk til det regntunge og film noir-aktige som jo ofte preger Caves tekster, som på denne måten ble ikledd et særdeles stilfullt og visuelt passende ferniss. Mannen selv var i storform. Jeg talte ikke hvor mange ganger han sa «fucking Oslo!» men det var ikke en gimmick og det var på den velmente måten.
Det var som om Øya-scenen, Amfiet, der storparten av publikum jo kretser rundt høyere enn scenen, var omfavnet av kirkegjengere i Caves menighet, mens ypperstepresten predikerte med en intensitet som ville omvendt den mest innbitte ateist. Man måtte virkelig binde seg til masten for ikke å gi etter, for å låne litt fra en filmaktuell allegori fra Odyseen.
Å opptre handler om å overbevise publikum om at du mener det du holder på med. Gjennom årtiene har Nick Caves trang til det dystre, melankolske og romantiske modnet på en slik måte at alderen bare tilfører mer følelse og ekthet etter som årene går.
Selvfølgelig kan man ikke se helt bort fra hans personlige tragedier oppe i det hele. Nærbildene denne kvelden viser hvordan levd liv og smerte omsettes i en energi der musikken, bandet og samspillet med publikum gir rom for alle disse store følelsene: sorg, lengsel og trøst, mens også fandenivolskhet, desperasjon og sinne.
Sangene? Det var ikke langt unna en «greatest hits»-kveld, dette.
Det var høydepunkt etter høydepunkt, og helt sublime versjoner av for eksempel «Wild God», «Mercy Seat», «Tupelo»og «Red Right Hand». Til duetten «Henry Lee», opprinnelig med P.J. Harvey, henter han en koristene, Janet Reymos, til en uforglemmelig versjon. «Jubilee Street», en låt fra 2013 jeg hadde glemt litt, fremstår som en åpenbar klassiker. Det hele ble avsluttet med «Into my Arms», med Cave alene ved flygelet, godt hjulpet av mange i publikum som kan teksten til Caves største hit i Norge på rams.
Et vanvittig samspilt og tight band, støttet av et kor på fire, ga et helt magisk trøkk når det trengtes, men hadde også evnen og disiplinen til å skape den nødvendige dynamikken. Det høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men ofte funker det jo ikke sånn, og her snakker vi kunst fra øverste hylle.
Nest siste låt for kvelden var «Hollywood», fra 2019-albumet «Ghosteen», skrevet sammen med Warren Ellis, multiinstrumentalisten som med sitt digre grå skjegg bidrar godt til både den musikalske og visuelle dynamikken på scenen. En totalt suggererende fremføring i den virkelig bokstavelige betydningen av ordet.
Cave ble en gang spurt om meningen med teksten. Svaret hans, sitert i American Songwriter, kan godt oppsummere denne magiske kvelden:
– Mange av de tekstene jeg liker best er dem jeg ikke helt forstår. De virker å eksistere i en egen verden, et sted med mulighet og mening. Ordene kan virke autentiske eller sanne, men forblir gåtefulle, som om det ligger en større sannhet der, utenfor vår egen fatteevne. Jeg ser dette ikke bare innenfor rammen av en sang, men også i livet selv, der ærefrykt og undring ligger i spenningsfeltet mellom det vi forstår og det vi ikke forstår.
Foto: Johannes Granseth
